Snakker de sammen?

Bak rapporten står det britiske International NGO Training and Research Center (INTRAC) og det danske konsulentfirmaet COWI. Oppdraget fikk de fra Utenriksdepartementet i Oslo, og hensikten har vært å få en oversikt over det totale bistandsengasjementet og vurdere bistandens resultater, relevans og nytte.
Det uvanlige med rapporten er at man har forsøkt å ta for seg hele bredden i norsk friv.org.-bistand til ett enkelt land. At nettopp Nicaragua ble valgt er neppe tilfeldig, siden dette samtidig er det samarbeidsland hvor norske frivillige organisasjoner prosentvis spiller den største rollen i bistanden. Hele 43 prosent av norske statlige bistandskroner til det fattige mellomamerikanske landet går via norske frivillige organisasjoner.
I rapporten får de norske frivillige organisasjonene generelt en god karakter i forhold til å levere "input» som står i forhold til behovene. Det framgår også at de bidrar til synlige forbedringer i folks liv innenfor sine avgrensede målgrupper. I tillegg er det også generelt en god rapportering om prosjekt-aktiviteter, og norske statlige bistandspenger via friv.org.-kanalen kommer i all hovedsak fram dit de skal.

Manglende koordinering. Mer oppsiktsvekkende er en del av konklusjonene knyttet til forholdet mellom norske myndigheters representanter og de frivillige organisasjonene som er involvert i bistanden til landet. Her har rapport-forfatterne en rekke kritiske bemerkninger knyttet til friv.org.-bistandens struktur og styring. Ikke minst er dette tilfellet i forholdet til manglende koordinering av bistanden fra norske myndigheters side. Sistnevnte er samtidig et «minefelt», der uavhengige frivillige organisasjoner tradisjonelt er skeptiske til å bli styrt av en statlig aktør.

Her er noen av hovedkonklusjonene:

• Dagens friv.org.-bistand til Nicaragua er preget av et bredt mangfold - med støtte og bidrag fra en rekke ulike norske aktører. Mangfoldet bidrar trolig til at målrettethet, effektivitet og virkning av norske bistandspenger blir mindre enn om aktivitetene var mer fokusert og sentrert rundt noen hovedtemaer.

• NORADs avdeling for sivilt samfunn (avdelingen har senere skiftet navn, red.anm.) synes i dag ikke å ha kapasitet til å drive en effektiv faglig rådgivning overfor det store mangfoldet av aktører, eller å kunne kreve en større konsentrasjon og «sammenheng» i bistanden.

• Mangelen på koordinering og oversikt over hvem som gjør hva betyr at mulighetene for synergi-effekter mellom ulike norske NGO-aktiviteter ikke oppnås.

• Tilsvarende gjelder også i forhold mellom friv.org.- og stat-til-stat-bistand, der begge parter synes å ha blitt enige om ikke å blande seg i hverandres saker. "I det alt vesentlige kan man snakke om to programmer i Nicaragua som mottar norsk offentlig bistandsstøtte - den bilaterale stat-til-stat-bistanden og bistanden via de norske frivillige organisasjonene, og de synes å opptre i to svært forskjellige verdener», heter det.


• Det finnes ingen felles strategier - for stat-til-stat- og friv.org.-bistanden - knyttet til prioritering av saker og geografisk konsentrasjon av bistanden. Rapporten etterlyser et visst minimum av koordinering, samarbeid og forhold dem imellom, og mener det også er rimelig å involvere kunnskapsrike aktører i norske frivillige organisasjoner i langt større grad i utforming av den bilaterale landstrategien for Nicaragua..

• Den norske ambassaden i Managua oppfordres til å være mer «proaktiv», og får kritikk for å ha lite innsikt og detaljkunnskaper rundt norsk friv.org.-bistand til landet.

• På policy-siden etterlater NORAD de frivillige organisasjonene i "et slags vakuum uten veiledning og støtte». Som oftest har NORAD altfor lite tid til kvalitetskontroll og prosjektbesøk, noe som gjør at flere prosjekter får fortsette, selv om en detaljert gjennomgang ville ha konkludert med det motsatte.

Papir-problem. Rapporten vektlegger også at mengden av rutinemessig papirarbeid - som følge av statlige pålegg - er blitt et alvorlig problem for frivillige organisasjoners utviklingsarbeid - både for de norske organisasjonene og for deres nicaraguanske partnere. Evalueringsteamets leder, briten Peter Oakley fra INTRAC. advarer mot at dagens kontrollsystemer bidrar til kortsiktig tenkning.
- Organisasjonene er offer for et unødig rigid forvaltningssystem. Istedenfor å bruke sin kreativitet på å skape utvikling for fattige mennesker, blir organisasjonenes ansatte fanger av prosjektsyklusens evige repetisjonsøvelse - krav til årlige budsjetter, regnskap og kontroll, sier Peter Oakley.
Han mener at dagens opplegg for resultatrapportering tilfredsstiller forvaltningens krav om kontroll med skattepengene, men er dårlig egnet til å si noe om man faktisk kommer noe nærmere de langsiktige utviklingsmål.
- Systemene har i liten grad fanget opp at bistanden har endret karakter. Man kan si noe om hvor mange huller som er gravd, men ikke noe om man er kommet lenger i retning av demokratisering av de samfunn man arbeider i, sier han.
- Er det noen som har kommet lenger på dette området?
- Danske Danida prøver seg nå på en annerledes tilnærming, de reformerer sitt M&E-system (kontroll- og evalueringssystem, red. anm.) med sikte på en bedre analyse av bistandens innvirkning på utvikling. NORAD burde vurdere å gjøre det samme, spør Oakley.