– Jeg har alltid brukt det å være kvinne og mørkhudet til å forsvinne i kontekstene jeg jobber i

Året er 2009, Nima Elbagir har reist fra London til Khartoum i Sudan på oppdrag. Selveste Mohammed Hamdan Dagalo, eller Hemeti som han blir kalt, har bedt om å få møte Elbagir og TV-teamet hennes.

Nygifte Nima Elbagir dropper bryllupsreisen for å møte generalen. I filmklippet fra møtet, håndhilser de før de setter seg ned på et teppe på bakken i skyggen av et tre. Det hele foregår på et øde sted. Hemeti er bevæpnet, soldatene hans holder vakt i en halvsirkel rundt de to.

Hemeti var på den tiden den sannsynlige arvtageren til Musa Hilal i Darfur-regionen, vest i Sudan, men langt mindre profilert enn han er nå. I dag er han en styrtrik krigsherre med ambisjoner om å ta over makten i Khartoum. Elbagir tror motivet hans for å kontakte henne for 15 år siden, var at han fryktet å bli forbigått av sentrale myndigheter i Khartoum.

– Jeg tror han fikk det han ville ut av intervjuet med oss. Det handlet nok om å bli hentet inn fra kulden, og å bli formelt anerkjent av regjeringen, sier hun.

Men Elbagir hadde også en annen historie å fortelle.

– Jeg tror ikke han forsto hva vi var i stand til, som for eksempel at vi klarte å knytte ham til de kinesiske våpnene som var blitt gitt til regjeringen, stikk i strid med FNs sanksjoner mot Sudan. Vi kunne knytte ham og RSF-styrkene hans til forbrytelser mot menneskeheten. De ringvirkningene var han nok ikke i stand til å forutse på det tidspunktet.

– Så han undervurderte deg?

– Ja, mange menn har jo en tendens til det! Du er en idiot inntil du plutselig ikke er det lenger, sier Elbagir med et smil.

Elbagir forteller at etter at de publiserte dokumentaren fra Sudan, mottok hun og teamet direkte trusler fra Hemeti.

– Han har gjort det klart en rekke ganger at han mener det er min feil at han ikke er president i Sudan, noe som er helt absurd, forteller hun.

– Hvordan har han gjort det klart? 

– Vel, vi har bedt om intervjuer en rekke ganger de siste årene. Han har avslått med den begrunnelsen. Jeg, og også noen av våre sudanske kolleger, har gjennom årene mottatt trusler. Særlig da vi begynte å grave i Russland-forbindelsen og koblingene til Wagner, og da også koblingene fra Wagner til Ukraina, som resulterte i sanksjoner.

– Nokså ubehagelig, antar jeg?

– For meg eller for ham, smiler hun.

Elbagir ser et øyeblikk ut av vinduet før hun fortsetter:

– For meg har det vært ubehagelig fordi jeg alltid har brukt det å være kvinne, mørkhudet eller det å være sudaner til å kunne forsvinne i de kontekstene jeg jobber i. 

Det var veldig annerledes under den siste reisen til Sudan i fjor høst, forteller hun.

– Utfordringen for teamet og meg med å komme oss inn i Khartoum, var denne gangen langt større enn for andre journalister på grunn av disse truslene. 

Elbagir forteller at opprørsleder Hemeti fikk utstedt en tiltalebeslutning mot henne, som gjorde at det lenge var umulig for henne å reise tilbake til Sudan.

Borgerkrig og anklager om folkemord

Elbagir er svært engasjert i situasjonen i hjemlandet Sudan. Mye har skjedd etter at hun intervjuet Hemeti for 15 år siden. Han er nå part i en blodig borgerkrig som har pågått siden april i fjor. 

Lederen for Sudans regjeringshær, general Abdel Fattah al-Burhan og RSF-leder Mohammed Hamdan Dagalo, eller Hemeti, var begge med på å avsette Sudans tidligere leder Omar al-Bashir i 2019 etter revolusjonen. Men siden kuppet i 2021 har de vært rivaler, og de siste ni månedene har de ligget i væpnet konflikt.

– Sudan er en tragedie! Det internasjonale samfunnet har latt situasjonen utvikle seg til en konflikt der regionale krefter kjøpslår om makt, sier Elbagir.

FN har tidligere anslått at i løpet av de månedene krigen har pågått, er 12 000 mennesker drept, mer enn 7 millioner drevet på flukt, og omtrent halvparten av landets 49 millioner innbyggere er nå avhengige av nødhjelp. En FN-rapport som nyhetsbyrået Reuters nylig fikk tilgang til, viser at opp mot 15 000 mennesker skal ha blitt drept, bare i byen El Genina i Vest-Darfur, der RSF (Rapid Support Forces) har kontrollen.

Både Sudans regjeringshær og den paramilitære gruppen RSF, er anklaget for krigsforbrytelser. USAs utenriksdepartement har tidligere slått fast at RSF og deres allierte også står bak forbrytelser mot menneskeheten og etnisk rensing. Som følge av det, innførte de i fjor høst sanksjoner.

Elbagir holder daglig kontakt på WhatsApp med venner og kjente hun er bekymret for. Barndomshjemmet hennes i Khartoum er okkupert av RSF-soldater, forteller hun.

– Jeg kan ikke tro at det bare har gått ni måneder siden krigen startet. Det føles som en evighet! Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må oppleves for eksempel for somaliere, som flyktet fra den somaliske borgerkrigen for flere tiår siden, eller de som har flyktet fra Kongo. Palestinere som er drevet på flukt fra Vestbredden og generasjonene av palestinere som ble tvunget bort fra landet sitt. Opplevelsen av tid endrer seg helt når noe sånt skjer, sier hun.

Trusler etter Tigray-reportasje

Vi møter Nima Elbagir etter en strabasiøs reise fra London til Oslo i snøkaos. CNNs prisbelønte korrespondent, gravejournalist og nyhetsanker er invitert av Prio, Peace Research Institute Oslo, for å delta på et arrangement om desinformasjon og krig, et tema hun kjenner svært godt fra eget arbeid.

– Å vokse opp i et land der du ikke kan stole på systemet, er et godt utgangspunkt for å drive undersøkende journalistikk, sier britisksudanske Elbagir.

Faren hennes, som også var journalist og grunnlegger av en uavhengig avis i Khartoum, hadde stadig besøk av etterretningsfolk, forteller hun. Så ble han også til slutt fengslet mens Elbagir fortsatt var liten. Familien klarte omsider å komme seg til Storbritannia.

At faren ble kastet i fengsel for sin kritiske journalistiske virksomhet, har åpenbart ikke skremt Nima Elbagir. Etter studier ved London School of Economics, reiste hun i 2002 til Sudan for Reuters. Hun var en av de første journalistene til å sende ut bilder fra Darfur. 

Gjennom 23 år har hun rapportert særlig fra det afrikanske kontinentet og Midtøsten, ofte med livet som innsats. Hun har vunnet en rekke priser for avsløringer om grove brudd på menneskerettigheter.

– Jeg tror ikke på å ikke være sint. Jeg tror tvert imot at historier som gjør meg sint, er historiene vi bør fortelle! Men så kan man nå et punkt der sinnet skygger for veien inn i historien, sier Elbagir.

I 2017 dokumenterte hun ved hjelp av skjult kamera hvordan 12 nigerianere ble solgt som slaver på auksjon i Libya. De «billigste» ble solgt for 400 dollar. Avsløringen førte til FN-sanksjoner mot menneskehandlere i Libya.

I 2021 dokumenterte Elbagir og teamet hennes hvordan døde tigrayere ble skylt opp langs elvebredden i grenseområdet mellom Etiopia og Sudan. De døde kroppene bar synlige tegn på tortur, og teamets undersøkelser viste at de stammet fra interneringsleire i Humera i det okkuperte Vest-Tigray. Før dette var det få TV-seere som kjente til krigen mellom Tigray og Etiopia. I 2022 omtalte FN konflikten som verdens blodigste krig.

Elbagir har også fulgt smuglerruter for kvinner som blir utsatt for menneskehandel, avdekket barnearbeid i kobolt-gruver i Kongo, rapportert om massegraver i Sudan, og hun var en av de første journalistene som reiste inn i Chibok i Nigeria, etter at den militante islamistgruppen Boko Haram hadde bortført 276 skolejenter i 2014.

Merittlisten er betydelig lengre. De personlige omkostningene rapporteringen har hatt, snakker hun ikke gjerne om. Hun medgir likevel at mengden trusler og hets etter avsløringene om torturofrene i Tigray, ble overveldende. Særlig ubehagelig var det da noen av dem oppsøkte skolen til sønnen hennes i London.

– Du har sagt at du ikke ser på deg selv som modig, men det må ha vært øyeblikk der du har tenkt: hva er det jeg driver med?!

Nima Elbagir ler høyt.

– Jeg har hatt øyeblikk der jeg har tenkt: jeg er fullstendig gal! Men jeg tror jeg er veldig lik faren min. Han satt i fengsel til jeg var tre og et halvt, ble sendt i eksil, utsatt for attentatforsøk og bortføringer, og han var inn og ut av fengsel. Komisk nok er han redd for de mest bisarre ting, ler hun.

Hun forteller hvordan hun kjente seg selv igjen da hun nylig trøstet faren i forbindelse med en øyeoperasjon han var engstelig for.

– Jeg tror kanskje det er grunnen til at jeg ikke ser på meg selv som modig, jeg har for eksempel sterk klaustrofobi, jeg trives ikke i mørket og jeg blir engstelig av store hunder, sier hun.

Selv om hun har vært i langt flere farefulle situasjoner enn hun ønsker å snakke om, påpeker hun at hun tross alt i de fleste tilfeller kan sette seg på et fly og reise hjem etter en reportasje.

– Det er ikke vi journalister som må leve med konsekvensene av det vi rapporterer om og gjør i felt. Det er det andre mennesker som må. Det vi kan gjøre er å holde kontakten og forsøke å sørge for at de har det bra, understreker hun.

Få utsikter til fred i Sudan

Elbagir har liten tro på en fredelig løsning i Sudan med det første. RSF ser ut til å ha styrket posisjonen sin, og hun mener det er lite sannsynlig at Hemeti vil gi makten tilbake til et sivilt lederskap som han bidro til å avsette for få år siden.

– Jeg tror fred muligens er feil ord. Det finnes kanskje måter å få en stans i kamphandlingene, men til hvilken pris, spør hun.

Elbagir mener eksemplene etter hvert er mange på at vi lider under mangelen på en global verdensorden der noen tar ansvar for å holde den moralske fanen høyt og handle etter den. USA har et særlig ansvar, mener hun.

– Det gjelder ikke bare i Sudan, vi ser det også nå med Israel-Palestina. Og vi så det med Tigray og i Etiopia.

Elbagir tror befolkningen i Sudan nå vil godta det meste som kan bidra til å stoppe krigen.

– Det eneste folk vil er at barna skal kunne gå på skole igjen, at de skal få returnere til hjemmene sine. Men hva gjør man så? Stans i kamphandlinger er ikke det samme som en bærekraftig fred, avslutter hun.