Tørke i snart 3 år – så kom jordskjelvet

Ekspertene har beregnet at 44 prosent av Indias landområder er særlig utsatt for jordskjelv, åtte prosent for syklon og fem prosent for flom. I Kutch-distriktet i Gujarat, der jordskjelvet krevde 18.000 dødsofre 26. januar i år, har tørke og sykloner vært tilbakevendende problemer i en årrekke. Så seint som i mai 1998 og 1999 har sykloner herjet, og de to siste årene har det knapt falt en dråpe regn over de store åkrene i jordbruksområdet.
- Vi må bare konstatere at vi lever i et område som økologisk sett er svært utsatt, fastslo den indiske statssekretær Shri Rajeeva Ratna Shah på en konferanse i byen Ahmedabad nylig.

Bygger på lokal styrke. Å redusere folks sårbarhet overfor naturkatastrofer er fokus for mye av arbeidet etter det gigantiske jordskjelvet, der myndighetene har gått i partnerskap med frivillige organisasjoner og FN-systemet. Sterke lokale grasrotorganisasjoner - støttet av FN-organisasjonen UNDP - benytter denne anledningen til å presse myndighetene til å fokusere mer på langsiktig utviklingsarbeid og behovene til de mest sårbare deler av den indiske befolkningen. I praksis betyr det fattige småbønder og landarbeidere, ofte i økologisk utsatte områder. Særlig utsatte er kvinner og barn - for sykdommer, underernæring og utnytting.
- I 1997 hadde vi en malaria-epidemi, i 1998 syklon og nå mens vi har det tredje året med tørke skjer det jordskjelv. Dette viser hvor utsatte vi er i dette ressursfattige området, men også hvilken styrke folk har til å takle katastrofer. Det er denne styrken vi må bygge på, sier Nita Patel som er lokal leder for Indias største fagforening Self Employed Womens Association (SEWA) i Sathalpur i Kutch.
Fagforeningen, som organiserer 250.000 kvinner i såkalt «uorganisert sektor», har medlemmer blant kvegbønder, landarbeidere, kunsthåndverkere og sigarett-rullere. Samtidig har man en tett dialog med lokale og delstatlige myndigheter, som er nødt til å lytte når SEWAs kvinner argumenterer for sine standpunkter.

Krever teknisk trening. SEWAs primære krav til myndighetene etter jordskjelvet er ikke nødhjelp og almisser, men støtte til langsiktige utviklingstiltak. Bare på den måten kan man styrke fattigbefolkningens evne til å takle naturens luner, mener fagforeningen.
- Et av våre viktigste krav til myndighetene her i Kutch er at man skal gi teknisk trening til lokale kvinner, så de kan vedlikeholde sine egne vannkilder, sier Nita Patel.
Hun viser til at jordskjelvet også i stor grad har ødelagt det møysommelig oppbygde vannoppsamlingsssystemet i området - bestående av små dammer og brønner. Dersom folk skal gjøres avhengige av utenlandske lån, statlige bulldosere og store kunstige innsjøer langt unna, har hun liten tro på at vannproblemet kan løses. Det kan snarere føre til økologiske forstyrrelser.


Lokalt vedlikehold. Derimot kan løsningen ligge i å organisere befolkningen med sikte på bygging og vedlikehold av små lokale dammer for oppsamling av regnvann, mener SEWA. Dette - supplert med - etablering av vanntanker og brønner er blant de viktigste tiltakene fagforeningens egen utviklingsorganisasjon bedriver i området. Tilsammen 40.000 landsbykvinner er involvert i vannforvaltningsprosjektene. Andre tiltak - for å redusere sårbarhet - er inntektssupplerende sysselsetting gjennom kunsthåndverk, solidariske spare- og låneordninger, forsikringsordninger og annet.

Folk følger fe. Aller mest utsatt er de fattige små bøndene i de nedbørfattige kveg- og jordbruksdistriktene Kutch og Patan i det vestlige Gujarat. Vann og melk er nøkkelen til livet i dette området. 70 prosent av befolkningen lever av landbruk, de fleste av å selge melk fra sine kyr. Uten nedbør blir det mindre og dårligere gress, og kuene gir mindre og mindre melk. Uten melk å selge blir det heller ingen inntekter. Så enkelt er skillet mellom nød og «rikdom» for kvegbondens familie.
- Snart er det gått tre år siden siste regnværsperiode, sier fortvilte bønder vi møter. I landsby etter landsby opplever man at vannkildene tørker inn, og for kvinnene blir det lengre og lengre å gå for å hente vann til husholdningens daglige liv. En nattlig marsj på 10 kilometer hver vei - med krukker på hodet - er ikke uvanlig for Gujarats jordbrukskvinner. Men enda mer bekymringsfullt er det at mange småbønder må vandre permanent ut av området til frodigere områder av delstaten - for å redde kveget sitt fra sultedøden. Hvis ei melkeku dør og må erstattes av ei ny, koster det uhyrlige 15-20.000 rupees (omlag 3-4000 kroner) for en fattig bondefamilie.

Sover på markene. - I den tørre tida av året har vi pleid å forlate familien for å være borte sammen med kuene våre i opptil seks måneder ad gangen. Da sover vi på markene, og selger melken på lokale markeder. Andre har måttet ta seg barna, forteller kvinnene i Moti Pipli.
Men akkurat i denne landsbyen har man - i samarbeid med UNDP-støttede SEWA - klart å organisere seg ut av migrasjonen - gjennom å etablere en kooperativ innkjøpsordning for fôr. Med store fellesinnkjøp av høy i den "billigste» tida på året har kvinnekomiteen maktet å skaffe nok høy til å holde kuene i live - og penger til å kjøpe ris og te til familiene.
Også en rekke andre lokale organisasjoner er i sving med å bringe liv og håp tilbake til befolkningen i kjølvannet av det dødbringende jordskjelvet. Bygging av mer jordskjelvsikre hus, systemer for å sikre kontinuerlig, trygg vannforsyning og ordninger for å trygge fattigbefolkningen et minimum av inntekter i tørkeperioder er blant de tiltakene som er satt i verk.