Fransk eller hausa ? Om morsmålets betydning i skolen.

"En Afrique, en viellard qui meurt est une biblioteque qui brule». Fritt oversatt : «Når et gammelt menneske i Afrika dør, er det et bibliotek som brenner ned". Dette ordtaket stod å lese foran inngangen til et bibliotek jeg nylig besøkte i en landsby i Niger. Jeg gikk inn og kom i snakk med bibliotekaren: "Hvilken forfatter liker du best?, spurte jeg ham". "Victor Hugo" svarte han. Jeg tror det var den eneste som falt han inn. "Ingen fra ditt eget land?". Nei, han kom ikke på noen.

Morsmål står svakt

Ordtaket over tilskrives Amadou Hampeta Ba, en malisk forfatter, diplomat og etnolog. Det er hentet fra en tale han holdt i UNESCO i Paris i 1960. Det er nå snart 60 år siden, og like lenge siden brorparten av de afrikanske landene fikk sin selvstendighet. Ordtaket er fortsatt aktuelt. Skriftkultur i Afrika domineres som før av språket til de tidligere kolonimaktene. Oppsøker man en bokhandel eller et bibliotek i fransktalende Afrika, slik jeg har gjort en del i Madagaskar og Niger, finner man få bøker på afrikanske morsmål. Til gjengjeld finner man mange franske. Antakelig er det slik også i portugisisk- og engelsktalende Afrika.

Det er sikkert mange grunner til at det er slik. En av dem er at morsmålet står svakt i skolen. Det har blitt stadig klarere for meg etter at jeg nå på tredje året jobber med bistand til utdanningssektoren. Utdanning har lenge hatt førsteprioritet i utviklingssamarbeidet, og lenge har det vært kjent at utfordring nummer en er kvaliteten i utdanningen. Tester man kunnskapen til elever som går ut av skolen, finner man mange fortsatt ikke kan lese. Den vanlige forklaringen er lærernes mangel på utdanning. En annen og kanskje like viktig grunn er det at undervisningen for mange starter på et språk de ikke forstår. Elevene snakker ikke fransk hjemme og ikke på gata. Foreldrene er gjerne analfabeter. I Niger gjelder det 85 prosent av mødrene.

Skaper skoletapere

Resultatet er at mange barn ikke forstår det som står i lærebøkene og aldri lykkes i å sette bokstavene sammen til meningsfylte ord. Når matematikk eller andre fag skal forklares på fransk, er det lite som synker inn.

"Jeg var heldig", sier en av de jeg har blitt kjent med. Han gjorde det bra på skolen, kom inn på universitetet og tok en Ph.D i USA. I dag har han en høy stilling. «Jeg hadde anlegg for språk. Mine medelever var ikke dummere enn meg, kanskje tvert imot». Flaks for han, uflaks for dem. I Niger lever de aller fleste i absolutt fattigdom. Av 189 land ligger landet på sisteplass på FNs levekårs-indeks.

For eliten i landet er dette sjelden et problem. De tilhører dem som har lykkes. Mange har ambisjoner om å få ungene inn på eliteskoler i Frankrike. For dem betyr det lite at man har et system som produserer skoletapere. Det er likevel noen som er opptatt av dette. I Niger tester nå myndighetene ut morsmålsundervisning på hver fjerde skole. Der har man offisielt ti nasjonale språk, med hausa og zarma-sonrai som de to dominerende. Er forsøket vellykket, vil det kanskje bli innført over alt.

Jeg har blitt opptatt av dette med morsmålet, fordi det griper inn i jobben min. Norge har tatt mål av seg å være en global stormakt innen utdanning og gir antakelig mer bistandspenger per innbygger enn noe annet land til denne sektoren. Vi vil sette utdanning på agendaen og lede an i oppnåelsen av bærekraftsmål 4. Vi mener sterkt om noen ting, for eksempel at jenter skal få utdanning. Det er bra. Veldig bra. For hvis vi ikke pusher, risikerer vi at altfor mange blir analfabeter hele livet, dømt til et liv som annenrangs borger.

Morsmål gir økt deltagelse

Men, hva med morsmålet? Forskning viser at de som starter undervisningen på morsmålet, lærer raskere og lærer mer.

Noen skoleforskere sammenlikner faktisk det å begynne første skoleår på et fremmedspråk med drukning.

Fordelene ved å lære på sitt morsmål er flere. Blant annet fører det til økt deltakelse i klasserommet, et bedre selvbilde hos elevene og større grad av erfaringsdeling. Det styrker kontakten mellom skole og foreldre, fører til at barn og unge verdsetter høyere sin egen kultur. Og dessuten: det øker sjansen for at jenter forblir i skolen.

I følge en studie foretatt av Verdensbanken i Guatemala har morsmålsundervisningen også en positiv kost-nytte effekt. Kostnadene til utvikling av skolemateriell på lokale språk, har allerede etter to år betalt seg i form av økt læringsutbytte.

Manglende undervisning på morsmålet koster også samfunnet dyrt. Når millioner av barn går ut av skolen uten elementære lese- og regnekunnskaper, blir landet stående uten en kompetent arbeids-styrke. De forblir fattige. Men det rammer også på andre måter. Uten lese- og skriveferdigheter kan innbyggerne heller kan få kunnskap om hygiene og ernæring, seksuell og reproduktiv helse og forebygging av katastrofer, for å ta noen eksempler. Det får konsekvenser for folkehelsen og for familieplanlegging. Unge jenter uten basiskunnskaper blir dårlige mødre. Dermed går problemene i arv.

Norge bør gå foran

Bør Norge derfor gå foran i arbeidet med å sikre morsmålets plass i skolen? Jeg mener det. Men det gjør vi da allerede, vil noen innvende. I stortingsmeldinga Utdanning for utvikling (St.meld. 25 20143/2014) sies det at «vi skal se på mulighetene for å rekruttere lærere fra ulike minoritetsgrupper og øke oppmerksomheten om undervisningsspråkets viktige rolle for læring generelt og for språklige minoriteter spesielt». Dette er greit, men ikke særlig offensivt.

Saken er at morsmålet som førstespråk ikke har noen sentral plass i norsk utdanningssatsing. Det kunne det hatt. Ikke bare fordi det er pedagogisk riktig, men også fordi det er konkret og lett å måle. Det behøver heller ikke være spesielt dyrt. Hva med støtte til produksjon av skolebøker? Det er flott at vi bruker 50 millioner kroner til å fremme norsk litteratur i Frankfurt. Men hva med 50 millioner til skolemateriell på lokale språk?

Når man tenker på hvor viktig språkspørsmålet var i vår egen nasjonsbygging, og man vet at striden da stod mellom to målformer man tross alt forstod (landsmålet vs dansk), da kan man lure på hvorfor dette ikke er viktigere for afrikanerne. Og for Norge som utviklingspartner.

Den vanlige innvendingen mot undervisning på afrikanske morsmål er at de har så mange språk at de derfor må bruke et fremmed, samlende språk, for eksempel fransk eller engelsk eller portugisisk. Vel, noen land har faktisk et morsmål som alle deler, f.eks. gassisk og somali. Dessuten: mange av de såkalte små språkgruppene er faktisk ganske store. Selv språkminoritetene i Mali har flere brukere enn norsk!

Men ja, kanskje må man ha et europeisk språk fordi det er det eneste som samler landet. Og sikkert er det bra at man kan kommunisere med omverdenen. Men morsmålet kan uansett være første undervisningsspråk. Man kan ha mange identiteter, noe afrikanere har - de fleste snakker flere språk enn deg og meg.

Til slutt: Denne problemstillingen snakkes det i dag lite om. Det har ikke alltid vært slik. Noen som forstod betydningen av morsmålet var misjonærene. Da de kom til Afrika på 1800-tallet var skrift-festing av lokale språk noe av det første de gikk i gang med. Med bibelen på morsmålet spredte kristendommen seg raskt. Mange språk ble samtidig bevart for ettertiden. Kanskje forstod man den gang noe vi har oversett.