Redd Barna og SOS-barnebyer er blant organisasjonene som bruker kommersielle selskaper for å verve faddere på gata og hemmeligholder hva du må betale for å la deg verve. Foto: Jon Terje Hellgren hansen og Sveinung Uddu Ystad, Faksimile: Redd Barna og SOS-barnebyers nettsider

Ønsker lovavklaring om vervekostnader

Redd Barna tar Forbrukerombudet på alvor og sier at de vil gå gjennom lovverk og avtaler. SOS-barnebyer fremholder at de «aldri har fått indikasjoner på å ha brutt markedsføringsloven». Forbrukerombudet gjentar nå at hemmelighold av kostnader er problematisk.

Publisert

Vi tar Forbrukerombudets uttalelse på alvor

Vi har aldri fått indikasjoner på at vi har brutt markedsføringsloven

Fundraisingrapporten 2016

Ifølge Deloittes ferske rapport om innsamling topper SOS-barnebyer, Plan International Norge og Redd Barna lista over organisasjoner med høyest inntekt fra fadder- og fastgiveravtaler.

Fundraisingsrapporten 2016 fra Deloitte baserer seg på 2015-tall fra organisasjonene og viser at organisasjoner rettet mot barn dominerer lista. Organisasjonene har ulike metoder for å verve faste givere og fadderverving på gata er således bare en av flere kanaler som brukes.

Alle organisasjonene som ikke har ønsket å dele kostnader forbundet ved verving på gata økte sine inntekter fra faddere, ifølge rapporten:

  • SOS-barnebyer: 411 millioner kroner (opp fra 376 millioner året før)
  • Plan: 381 millioner kroner (opp fra 360 millioner året før)
  • Redd Barna: 176 millioner (opp fra 160 millioner året før)
  • Kirkens Nødhjelp: 53 millioner kroner (opp fra 46 millioner året før)
  • Flyktninghjelpen: 45 millioner kroner (opp fra 37 millioner året før)

Plan og SOS-barnebyer er de to organisasjonene der fadderinntekter utgjør størst andel av totale inntekter, med henholdsvis 82 og 67 prosent. Til sammenligning utgjør fadderinntektene for Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen kun 6 og 2 prosent, mens de for Redd Barna utgjør 21 prosent av de totale inntektene.

Alle organisasjonene økte antall fadderavtaler, ifølge rapporten, og Plan og SOS-barnebyer hadde naturlig nok også flest faddere:

  • Plan: 136 000 fadderavtaler
  • SOS-barnebyer: 132 000 fadderavtaler
  • Redd Barna: 81 000 fadderavtaler
  • Kirkens Nødhjelp: 26 000 fadderavtaler
  • Flyktninghjelpen: 24 000 fadderavtaler

Kilde: Fundraisingsrapporten 2016 fra Deloitte

Det sier Asle Danielsen Stalleland, leder for media- og samfunnskontakt i Strømmestiftelsen, som er blant organisasjonene som ikke har ønsket og fremdeles ikke ønsker å dele kostnader forbundet med fadderverving.

– At det handler om lover er én ting og hvis det viser seg at dette er imot markedsføringsloven vil vi selvsagt rette oss etter det. Et like viktig forhold er imidlertid etikken og for oss som jobber med å hjelpe mennesker ut av fattigdom er det viktig å holde en høy etisk standard. I utgangspunktet ønsker Strømmestiftelsen å kunne være åpne på alle utgifter vi har i prosjektene og i innsamlingsarbeidet, men vi ser at det også er flere faktorer å ta hensyn til i denne saken.

Han sier at Strømmestiftelsen «er i en prosess» der organisasjonen drøfter innsatsen for å øke antall faddere.

– Der vil også vår praksis i forhold til åpenhet og hva slags avtaler vi gjør med eksterne selskaper være en viktig del av diskusjonen. Vi tenker det er viktig å ha klart for seg at for organisasjonene handler dette om å skaffe flest mulig penger til å hjelpe folk ut av fattigdom. Vi tror de andre organisasjonene i likhet med oss har et stort fokus på kostnadseffektivitet.

Da Bistandsaktuelt rettet fokus mot at de første tusenlappene du betaler etter å ha blitt vervet på gata går til kommersielle selskaper, leste du kanskje at det koster opp mot tre tusen kroner per verving.

Organisasjoner som Redd Barna, SOS-barnebyer og Plan vil ikke at du skal kjenne til utgiftene, og hemmeligholder kostnadene ved fadderverving på gata.

Den gang uttalte Fagdirektør i Forbrukerombudet Tonje Hovde Skjelbostad at hemmeligholdet «er problematisk» og Monica Viken, førsteamanuensis ved Institutt for rettsvitenskap ved handelshøyskolen BI, mente at hemmeligholdet «kan være lovstridig». Representanter fra alle partier på Stortinget mente det er uheldig at organisasjoner hemmeligholder kostnaden.

Bistandsaktuelt har gått en ny runde med organisasjonene som bruker verveselskaper som Face2Face og Switch Communication. Noen av organisasjonene ønsker ikke å revurdere de «konfidensielle avtalene» de har med kommersielle aktører, mens andre tar det juridiske perspektivet og tilbakemeldingene fra Forbrukerombudet mer alvorlig. Kirkens Nødhjelp går lengst og har nå valgt å offentliggjøre vervekostnadene. Se egen sak:

– Tar Forbrukerombudet på alvor

– Vi tar Forbrukerombudets uttalelse på alvor. De som verver for Redd Barna blir trent opp til å være etterrettelige og ærlige når de verver faddere for oss. Alle ververne må gjennom et kurs med omfattende opplæring, sier Ingrid Svendsen, markeds- og innsamlingssjef i Redd Barna.

Hun gjentar at årsaken til at Redd Barna ikke oppgir kostnadene tilknyttet verving er av konkurransemessige hensyn og påpeker at verving gjennom eksternt selskap er klart mest effektivt. Hun sier Redd Barna opplever innsamlingslovverket som uklart.

– Vi vil selvfølgelig ikke gjøre noe som er lovstridig. Samtidig opplever vi at dette er et juridisk uklart område. Vi har derfor umiddelbart satt i gang egne tiltak for å avklare om vår praksis er i strid med loven. Dersom det skulle vise seg at vår nåværende praksis er lovstridig, vil vi endre den.

Vil Redd Barna endre praksis i eventuelle fremtidige avtaler med eksternt selskap?

– Vi leter hele tiden etter mer effektive måter å verve på, og forbedre disse. Dersom vi avdekker at vi opptrer i strid med norsk lov, vil vi endre praksis i fremtidige avtaler.

Ingen indikasjoner på at vi har brutt loven

På spørsmål om SOS-barnebyer vil endre fremtidige avtaler med eksternt verveselskap svarer kommunikasjonssjef Synne Rønning at «det er vanskelig å si noe om eventuelle avtaler vi vil inngå i fremtiden». Hun fremholder at SOS-barnebyer ikke hemmeligholder vervekostnader.

– Hvor mye penger vi bruker på innsamling av midler står i årsrapporten. Når noen velger å bli fadder er det fordi de har sett, hørt eller lest om vårt arbeid for barn. Ofte vil det være snakk om flere «møtepunkter», en annonse, en sak i avisen, vår egen nettside, en nabo, en gateverver eller SOS-magasinet, som til sammen gjør at de tar avgjørelsen om å bli fadder. Derfor gir det ingen mening i å bryte ned kostnadene til enkeltkanaler, fordi det her er snakk om gjensidig påvirkning, og ofte over tid, sier Rønning.

Hva tenker du om at det stilles spørsmål ved om norske organisasjoner følger markedsføringsloven ved å unnlate å oppgi kostnadene for selve vervingen?

– Alle som blir faddere hos oss bidrar til at barn verden over får god omsorg, enten de blir vervet på gata, klikker på en annonse, sender inn kupong eller går til vår nettside. Vår fadderverving er lønnsom og vi er blant de aller mest effektive organisasjonene når det gjelder innsamling. Vi har aldri fått indikasjoner på at vi har brutt markedsføringsloven, og vi er usikre på hvilke deler av markedsføringsloven de som ønsker å så tvil om fadderverving eventuelt sikter til, svarer Rønning.

I markedsføringsloven heter det, som tidligere omtalt av Bistandsaktuelt, at en handelspraksis er villedende dersom den «utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne ut fra sammenhengen trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning eller presenterer opplysningene på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte».

Dette er meget uheldig

Innsamlingssjef Rune Johansen sier Flyktninghjelpen ønsker å være åpne og henviser til at organisasjonens regnskaper er tilgjengelig på organisasjonens nettsider.

– Flyktninghjelpen oppgir totale vervekostnader per år. Vi opplyser også hvilke underleverandører vi bruker til å rekruttere faddere. Så vidt vi kan se følger vi vanlig praksis når det gjelder opplysninger rundt detaljene i kontrakter med underleverandører. Til sammenlikning har staten unntak i offentlighetsloven for innsyn i ulike typer kommersielle avtaler for å sikre at man ikke må betale høyere pris enn nødvendig.

Care Norges markedssjef Hilde Vanvik gjentar overfor Bistandsaktuelt at organisasjonen «verver støttespillere på den måten som gir oss størst mulig inntekter til arbeidet for å bekjempe fattigdom og styrke kvinners rettigheter».

– Hvis vi finner billigere måter for oss å verve støttespillere, vil vi endre praksis, sier Vanvik til Bistandsaktuelt.

På spørsmål om hva hun tenker om at Forbrukerombudet sier at hemmelighold av verve-kostnader er «problematisk», svarer Vanvik:

– Bistandsaktuelts omtale av gateverving har i liten grad nevnt at den såkalte «innsamlingsprosenten» nettopp er ment å fortelle givere hvor stor andel av deres bidrag som blir brukt til å samle inn pengene. I tillegg forteller formålsprosenten hvor stor andel av pengene som blir brukt til formålet. Hjelpeorganisasjoner som er godkjent av Innsamlingskontrollen, forplikter seg til å opplyse disse prosentene. Vi tror reaksjonene på dekningen er preget av at dette ikke er kommet frem.

Hva tenker du om at sås tvil ved om norske organisasjoner følger markedsføringsloven?

– Dette er meget uheldig, og vi håper en rask klargjøring vil fjerne denne tvilen.

Økonomisk tåkelegging

Markedssjef i Plan International Norge Espen Kristiansen mener også at organisasjonen er helt åpne om kostander til fadderverving på gata, og henviser til Plans totale administrasjons- og markedsføringskostnader. Han sier organisasjonen ikke har planer om å endre praksis.

– For noen organisasjoner er det god økonomi å bruke eksterne leverandører. Deler av vårt innsamlingsarbeid er eksternt slik at vi kan holde de totale kostnadene så lave som mulig. Dette er en ganske enkel økonomisk betraktning. Vi mener at påstanden om at de eksterne leverandørene er et fordyrende mellomledd er feilaktig og udokumentert. Det foreligger heller ingen analyse av hvilke kostnader som inngår, eventuelt ikke inngår når man påstår at man kan rekruttere givere for 1200 per verving.

Kristiansen mener en korrekt analyse også må se på forholdet mellom kostnaden ved rekruttering, det månedlige beløpet og hvor lenge giver fortsetter å gi.

– Det er ikke slik at vervekostnader er sammenlignbare. Ulike kontraktsformer gir ulike priser. På samme måter som det finnes ulike metoder for å beregne interne kostnader. Den åpenhet som etterspørres i saken, er ikke åpenhet slik vi ser det, men økonomisk tåkelegging av reell innsamlingseffektivitet. Det er ikke giverne tjent med, og heller ikke de formålene vi ønsker å bidra til.

– Vi mener at å oppgi kostnaden i en enkelt kanal ikke gir giver et korrekt bilde av hvor effektive en organisasjon er i sin pengeinnsamling. Vi har ikke en stor administrasjon eller et stort salgsapparat. Det bidrar til vår effektivitet. Det er summen på kassalappen som teller. Det tror vi Forbrukerombudet vil være enige i, og vi vil ta initiativ til et møte med Forbrukerombudet for å få klarhet i deres syn på bruk av verveselskaper og informasjonen rundt kostnadene.

Har krav på informasjon om vervekostnaden

Som Bistandsaktuelt tidligere har videreformidlet, er Forbrukerombudet kritisk til organisasjoners hemmeligholdelse av vervekostnader.

Fagdirektør Tonje Hovde Skjelbostad uttalte i desember at forbrukerne har krav på å vite hva de betaler for. På bakgrunn av Plans ønske om en klargjøring fra Forbrukerombudet har Bistandsaktuelt tatt kontakt med Hovde Skjelbostad på ny. Fagdirektøren gjentar budskapet.

– Forbrukere som blir møtt av en verver på gata har krav på informasjon både om «det store bildet» og om kostnader forbundet med selve vervingen. Det burde ikke være vanskelig for organisasjonene å tilby denne informasjonen, sier Hovde Skjelbostad til Bistandsaktuelt.

– Folk skal ikke bli lurt og som forbruker må man kunne forvente å få kunnskap om hva pengene man gir går til, inkludert kostnader til selve vervingen.

Powered by Labrador CMS