– Norge fører krig mot fattigfolk i sør

Tore Linné Eriksen har rukket å passere 80 år. I omtrent halvparten av verdens land kan man forvente å leve like lenge.

– Det er kanskje bedre enn mange tror, men verre enn det kunne ha vært, sier Eriksen fra lenestolen sin i stua på Oslo vest.

Og nettopp det, hvordan verden kunne ha vært så mye bedre enn den er, har opptatt historieprofessoren og aktivisten siden hans første fakkeltog. Året var 1961 og Tore var 26 år gammel. På vei nedover Karl Johans gate, med 5000 andre, marsjerte han inn i et liv hvor målet skulle bli å formidle hvordan verden ser ut til det norske publikum.

Men også å gjøre noe for å bevege verden mot det bedre.

– Med tanke på alle de globale ressursene som finnes, er det fullt mulig, sier Eriksen.

Hans debut i medieoffentligheten startet riktignok med et krav om avskaffelse av hele kongehuset og billigere kinobilletter for gymnasiaster. Men allerede fra 1966 er det selveste Verden unge Tore tar til orde for. Allerede da var han opptatt av at Afrika ikke måtte betraktes gjennom vestlige briller.

Siden har artiklene sprutet ut av Eriksens fingre. Søkemotoren i Atekst hoster opp 1500 tekster med hans navn på. Listen over land han har skrevet om er lang, de fleste langt fra Norges kyst. 

– Lyden av Tores skrivemaskin er lyden av min barndom, forteller datteren, Helle.

Formidling har han gjort på mange måter, med mange hatter: frilansjournalist, redaktør i forlaget Pax, redaksjonssekretær i venstresideavisen Orientering. Deretter forsker ved Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala, sjefredaktør i Universitetsforlaget, NUPI-forsker og til sist, i femtiårene, professor i globalhistorie og underviser på utviklingsstudier på OsloMet.

– Jeg har prioritert å skrive bøker for skoleelever og studenter fremfor forskningsartikler som leses av de få. Jeg har tenkt at det finnes så mange gode forskere, verden trenger ikke flere.

Målet har vært å nå bredt. Den største boksuksessen kom i 2019, etter at han ble pensjonist: Afrika – fra de første menneskene til i dag.

– Ingen trodde boka kom til å selge noe særlig, verken forlaget eller jeg selv. Men så viser det seg at vi er mange som er opptatt av Afrika. Ikke som en temapark for spesielt interesserte, men som del av en felles historie som har mye å lære oss.

Til sammen har han skrevet, redigert og bidratt til over 80 bokutgivelser. Fortsatt tyter det ut bokanmeldelser og debattinnlegg fra Eriksens hender. Klassekampen, Panorama og Rødt-tidsskriftet Gnist. I Store Norske Leksikon bidrar han med artikler.

– Men det blir ikke flere bøker fra meg nå.

I mars kom påskebudskapet ingen ønsker seg: Kreft.

Fra Kolbotn til Katta

At Eriksen skulle ende opp som professor i globalhistorie, i et rekkehus på Oslo vest, med 17 000 bøker i bokhyllene og afrikansk kunst på veggene – det lå ikke i kortene. Da han ble født i 1945, var det langt fra Kolbotn, der familien bodde, til Afrika. Og kanskje enda lenger til professorat.

– Far var billakkerer og mor var frisør. Ingen i min familie hadde teoretisk utdannelse ut over folkeskolen.

Men samfunnsengasjementet lå ikke like fjernt i horisonten. Foreldrene var medlemmer i Arbeiderpartiet. I barndomshjemmet lå den venstreradikale avisen Orientering på kjøkkenbordet. Her møtte Tore verden.

– Jeg leste om frigjøringskrigen i Algerie, om Tanzania og apartheid og Sharpeville-massakren. Det var noe med måten det var skrevet på: fattig, rik, svart, hvitt, nord, sør. Krav om rettferdighet. Verden ble tegnet opp for meg.

En del år senere skulle han altså bli redaksjonssekretær i samme avis.

Men i tillegg til engasjementet, var Eriksen skoleflink. En dag sto arbeiderklassegutten med stipend til Oslo Katedralskole i hånden. Han tok toget inn til byen og trådte inn klasserommet på eliteskolen.

– Jeg fikk kultursjokk og det første året var jeg helt stum.

Men da unge Tore fikk blodet tilbake, kom ordene ut i høy hastighet. Det har ikke vært stille siden.

– Tore var allerede på gymnaset kjapp i hodet og kjapp i replikken. Han hadde sterk overbevisningskraft, var karismatisk og et polemisk talent. Hvis du havnet i verbalt slagsmål med Tore – da tapte du.

Det forteller Steinar Stjernø, skolekameraten fra «Katta», fortsatt en av hans beste venner og som selv ble professor.

–  Jeg var en av mange Tore overtalte til å bli med ut på den politiske venstresiden og melde seg inn i Sosialistisk Folkeparti, sier han.

Tore begeistret mange, men ikke skolens rektor. Da Tore, som hadde blitt redaktør i skoleavisen, skrev om å avskaffe hele kongehuset, kastet VG seg over saken og ville vite om dette var Kattas offisielle syn.

 «Jeg håper at dette kan bli betraktet som et nærmest anarkistisk utslag av ungdommelig opposisjonslyst, som ingen tar særlig høytidelig», sa rektor til VG. Kronprins Harald hadde tross alt vært elev ved skolen. Det ble ilddåpen i norsk medieoffentlighet.

«Misses Eriksen» med skrivemaskinen

Unge Tore var svært engasjert i verden, men hadde aldri vært i noe annet land enn Norge. Ja, bortsett fra en campingferie i Danmark med familien.

– Jeg var en veldig aktiv afrikaskribent før jeg i det hele tatt hadde vært der.

Riktignok ikke så uvanlig den gang. Flybilletter var dyre og verden lenger borte.

Men så møtte han Agnete. Hun, radikal student på Universitetet i Oslo. Han, nylig valgt inn som sosialistisk formann i Studentersamfunnet samme sted. Året var 1968 og han bestemte seg for å begynne å studere. Valget falt på historie.

Seks år i Afrika skulle det etter hvert bli.

– Og det var ikke Agnete som var med meg ut, bare så det er sagt. Det var jeg som var med henne.

Agnete hadde fått jobb i Norad. Zambia, Zimbabwe, Tanzania og Botswana. Og etter hvert flere opphold i Namibia og Sør-Afrika.

Mens Agnete var på jobb, satt Tore i varmen, svettet over skrivemaskinen og sendte artikler hjem til norske aviser.

– På den tiden var det mange Norad-ansatte som strevde med å få med seg mennene ut som medfølgende. Jeg var ikke vanskelig å overtale!

– Tore var hjemme og passet på meg, forteller datteren, Helle.

Hun kaller faren sin det, ved fornavn, slik har det vært, helt siden hun var liten. Lokalt ble den hjemmeværende mannen kalt for «Misses Eriksen.»

Helle gikk på lokale skoler og lekte med de lokale barna. Agnete var Norads bindeledd til frigjøringsbevegelsene i det sørlige Afrika.

– Jeg har praktisk talt vokst opp i frigjøringsbevegelsen. Jeg hadde en fast plakat jeg gikk med i alle demonstrasjoner, og ble meldt inn i Fellesrådet for Afrika da jeg var to dager gammel, sier Helle.

Og det var med Afrika og frigjøringsbevegelsen, det hele begynte for Tore den dagen i fakkeltoget i 1961; Albert Lutuli hadde kommet til Norge for å motta fredsprisen for sin ikkevoldelige kamp mot apartheid. Han var den første afrikaneren som mottok prisen. Nettopp pasifisme skulle Eriksen bruke mye tid på. 14 år senere tok det nesten livet av ham.

Nei til mye, ja til alt – og dagen han nesten døde

Pasifist, aktivist, kristensosialist. Politisk aktiv og klimaforkjemper. Palestina, Pride, anti-apartheid. Forfatter, foreleser, bokanmelder. Det er mye i samfunnet å være mot, men like mye å si ja til.

– Tore sa ja til alt og alle. Uansett om det var et lite lokallag med fire stykker som ville komme og høre, eller en sal med hundrevis av mennesker – Tore stilte opp, forteller Helle.

Han kunne fylle huset med en gjeng 15-åringer og holde foredrag om apartheid eller annet de måtte være interessert i. I sommerferien reiste han rundt på politiske ungdomsleirer for å holde foredrag. Hans gamle venn, Stjernø, kan bekrefte at Tores indre motor har gått på høyt turtall.

– Tore er enormt produktiv. På hyttetur kunne han finne på å stå opp før alle andre. Han hadde gjerne lest en bok eller skrevet en kronikk før noen andre hadde våknet. Jeg kjenner ingen som leser så mye som Tore, sier han.

250 bøker i året, sier han selv.

Det er to viktige ting man må vite for å forstå Tore Linné Eriksen.

Det første er Tretten-ulykken i 1975. Et tog fra Oslo kolliderte med et ekspresstog fra Trondheim like ved Tretten stasjon i Gudbrandsdalen. Eriksen gikk på toget i Ringebu, stasjonen før Tretten. I vognen hans satt 30 personer. 27 ble drept.

– Jeg hadde besøkt Ringebu folkehøyskole for å holde et foredrag om militærnekting. Ulykken har gitt meg traumer, men også en forpliktelse til å gjøre noe med livet mitt. Å måtte rettferdiggjøre min eksistens på et vis.

Det andre er Tores arbeiderklassebakgrunn. I hans familie ble utdannelse sett på som et enormt privilegium. Og utdanningen måtte han bruke til noe større enn han sjøl.

Politikeren Norge gikk glipp av

Siden har altså Eriksen vært innom mye og ikke fulgt noen vanlig vei inn i akademia. Kanskje nettopp derfor har han blitt en litt annerledes professortype. Men med alt engasjementet kunne han kanskje like gjerne ha blitt politiker også?

Ja. Og det gjorde han et forsøk på. I 1969 sto han på førsteplass på Sosialistisk Folkepartis (SF) liste i Oslo. Men han ble ikke valgt inn på Stortinget.

– Det var et stort tap for norsk politikk. Der gikk Norge glipp av et politiske talent og en fargeklatt, sier kameraten Stjernø.

Men involvert i de politiske kulissene har han vært likevel. Som leder av Oslo SF og med på å opprette Sosialistisk valgforbund i 1973. Dette ble til partiet SV, hvor han var aktiv i mange år. Han var medlem av internasjonalt utvalg og i 2005 var han med å utforme den politiske regjeringsplattformen kjent som Soria Moria 1.

– Jeg skrev delen om handel og utvikling. Det ble den mest radikale plattformen en norsk sosialdemokratisk regjering noen gang har hatt.

Men mens ordtaket sier at man blir mindre radikal med årene, har Eriksen gått enda lenger til venstre.

– Jeg var fortvilt over SVs støtte til bombingen av Libya i 2011. Dråpen var da SV i regjering ikke stoppet Statoils planer om forurensende oljeproduksjon i USA samme år.

Han meldte seg ut. Etter noen partiløse år, ble det medlemskap i Rødt.

Norge snylter på verden

I stua på Huseby, med bare føtter hvilende på en puff, bekrefter Eriksen at ambisjonen har vært å gjøre verden bedre gjennom solidaritetsarbeid og folkeopplysning. Men verden har ikke kommet dit han hadde håpet den skulle være.

– Det er mulig at verden kanskje hadde vært litt dårligere uten alt jeg har forsøkt å gjøre. 

Han ser det som en fattig trøst.

– Jeg gjorde en opptelling her om dagen og fant ut at jeg er medlem av 29 organisasjoner.

– Det høres dyrt ut?

– Å være betalende medlem av organisasjoner må være et minstekrav. Folk som har økonomi til det, må være medlem av så mange organisasjoner de bare klarer. Hvis man vil bevege verden må man støtte de som beveger den.

Aller helst må man engasjere seg aktivt. Og det har han også gjort.

Fellesrådet for Afrika, som han var med å stifte i 1967, Nei til EU, Attack og Utviklingsfondet er noen av organisasjonene han har engasjert seg mest i. Til og med engasjement for kammermusikk har han plass til. For ikke å glemme Palestinakomiteen som har vært viktig de siste årene.

– Og Operasjon Dagsverk. Det tok jeg initiativ til i 1963 da jeg var leder i Norges gymnasiastsamband (Elevrådsorganisasjonen). Av alt jeg har gjort, er det dette jeg er mest stolt av.

OD er en aksjonsdag hvor elever ofrer en dag av sin utdanning i solidaritet med de som ikke er like heldige. Dagen lever videre, over 60 år etter, og er mange unge menneskers første møte med solidaritetsarbeid.

– Så aktiv som du har vært, er du skuffet over at ikke flere engasjerer seg?

– Ikke bare skuffet! Nordmenns forbruk er skyhøyt. Vår livsførsel krever fire planeter. Klær og duppeditter og alt mulig vi kjøper billig. Men vårt forbruk baserer seg på grov utnyttelse av mennesker og natur i andre deler av verden.

– Og Oljefondet! Vi investerer i selskaper som går med overskudd på bekostning av arbeidsfolk. Milliardærene som betaler lite skatt og plasserer penger i skatteparadiser. Norge er ikke bare en snyltenasjon, men fører også krig mot fattigfolk i sør gjennom CO2-utslipp som ødelegger livsgrunnlaget og skaper massesult.

Han synes dessuten at det er perverst at utgifter til Ukraina og flyktninger i Norge tas fra bistandsbudsjettet.

Eriksen har en mening om det meste. Og selv om han på forhånd har advart meg mot at formen er dårlig, gløtter jeg på klokken og ser at han har holdt det gående i tre timer allerede.  Jeg sier jeg håper jeg ikke sliter ham helt ut.

– Jeg får jo litt adrenalin av å snakke om alt dette!

Og han har fortsatt energi til å fyre av en salve mot regjeringens kutt i Norads informasjonsstøtte til frivillige organisasjoner. Penger som gjør det mulig for organisasjonene å drive kritisk informasjonsarbeid.

– Det later til at «servil»-samfunnet er viktigere enn sivilsamfunnet. Heldigvis fikk støttepartiene noe av dette på plass igjen. Det viser at det er viktig å kjempe. 

Kona Agnete titter inn i stuen.

– Nå er hun bekymret for hodepinen min, sukker Eriksen.

Jeg forstår det er på tide å skru av lydopptakeren, forlate rekkehuset og tusle ut i sommersolen. Aktivisten må hvile, selv om det åpenbart byr ham imot.

Et bibliotek under avvikling

Sykdom kommer aldri beleilig. Eriksen hadde fått støtte til et nytt bokprosjekt om historiske endringer i synet på Afrika. Men nå blir det altså ikke noe av. Han liker det ikke, men slik er det.

Innimellom behandlinger er gode og dårlige dager. På de gode skriver han bokanmeldelser for Klassekampen.

– Jeg liker å løfte fram andre forfatterskap. Jeg vil skrive om forfattere og forskere fra deler av verden som ikke får mye oppmerksomhet i Norge. Men jeg skriver bare om forfatterskap jeg vil at andre skal lese. Det kunne aldri falle meg inn å skrive om en bok for å advare andre mot å lese den.

Over 100 bokanmeldelser i venstresidens avis har det blitt bare de siste årene. Han leser fortsatt alt han klarer. Men boksamlingen på 17 000 bøker er i ferd med å deles opp og ut.

– Nå leter jeg etter yngre forskere og aktivister som kan overta samlingen, sier Eriksen.

– Kjenner du noen?

I gangen står flere kasser, ferdig sortert til å gis bort. Palestinakomiteen har allerede overtatt et lass.

– En ting jeg lurer på, er det noe du ikke er medlem av?

– Ja, jeg kom på her tidligere i år at jeg ikke var medlem av Kreftforeningen. Omtrent én uke etterpå fikk jeg en alvorlig kreftdiagnose og meldte meg inn.

Det er mye som kunne kommet med i et portrett om Eriksen. Som all gravingen i arkiver og alt han fant om hvor tvetydig norsk politikk overfor apartheidstyret egentlig var. Om mytene nordmenn forteller seg selv, for eksempel at vi er en «humanitær kjempe». Om studentene på OsloMet som han synes så godt om, om barnebarna og nye kamper som må kjempes. Det kunne blitt en bok.

– Helt til slutt, hva tenker du i dag om kongehuset, Tore? Vil du fortsatt avskaffe det?

– Jeg er tilhenger av demokrati der kromosomenes blindgjengeri ikke bør avgjøre hvem som er statsoverhode. Men det kommer langt ned på lista over kampsaker. Når det tales om Kongen i statsråd, er jeg mer bekymret over statsrådene.