Lykkeoptimalisereren

På sin første – og siste – dag som arbeidsledig tar Eirik Mofoss noen målrettede padletak i retning Operaen i Oslo. 

Han stopper opp og lar kajakken han sitter i skvulpe mykt opp og ned på en glitrende Oslofjord, på det som kanskje muligens også er den siste sommerdagen. Vinden er behagelig, fjorden er lunken.

Fra en annen kajakk roper Panoramas utsendte journalist prøvende:

– Det er litt vanskelig å tenke på sultende barn i Malawi akkurat nå?

Eirik Mofoss tar noen padletak til og svarer:

– Det er nettopp det som gjør at jeg føler meg så privilegert.

Han utdyper:

– Jeg kan sitte på jobb og tenke «stakkars alle som sulter» og gjøre mitt beste for å hjelpe dem. Men så kan jeg lukke PC-en, gå fra kontoret, plukke opp take-away og leie en kajakk i tre timer for et par timelønner. Jeg kan padle ut på fjorden. Det er trygt, og det er helt sikkert en kystvakt som kommer og redder meg hvis jeg trenger det, uten at jeg trenger å betale.

– Men skjønner du at den avstanden gjør det vanskelig for noen å bry seg like inderlig som du gjør om liv på den andre siden av kloden? 

– Jeg tar litt prestisje i å klare å bry meg uten å se elendighet på nært hold. Jeg tenker at det er et produkt av menneskelig evolusjon at vi klarer å bry oss selv om vi er langt unna. Urmennesket brydde seg om seg selv og familien, så begynte vi å leve i stammer, og så kom nasjonalstaten. Nå bryr vi oss om folk på andre kontinenter, og til og med fremtidige generasjoner.

– Vi har blitt mer intelligente. Mer altruistiske.

Effektiv godhet

En slik beskrivelse av evolusjonen krever ekstremt optimistiske briller på vegne av menneskearten, vil kanskje noen mene. Men altruisme, å gjøre godt for andre uten at man tjener på det selv, er i alle fall nøkkelordet for å forstå Eirik Mofoss sin motivasjon ifølge ham selv.

Effektiv altruisme er å gjøre mest mulig godt for flest mulig mennesker på en mest mulig effektiv måte. Å basere handlinger på ren empati og varme følelser blir for slurvete, mener de effektive altruistene. Mofoss var med på å starte den norske grenen av altruisme-bevegelsen og er styreleder i stiftelsen Gi Effektivt.

Det er også motivasjonen til at Mofoss forlater tenketanken Langsikt, som han startet med Aksel Braanen Sterri i 2023, og blir spesialrådgiver for Erna Solberg i hennes nye verv som styreleder i Det Globale Fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria.

Verdens største bidragsyter til global helse, som har reddet 70 millioner liv fra verdens tre dødeligste smittsomme sykdommer. Perfekt for en effektiv altruist.

– Det er rett og slett fordi en liten forbedring i en så stor organisasjon som Det globale fondet antakeligvis betyr mer enn det jeg kan bidra til her i Oslo, sier Mofoss på kontoret til Langsikt en time tidligere.

Da han hørte om Ernas nye jobb, meldte tanken seg med en gang: Tenk om det hadde vært mulig å jobbe med henne?

Da han møtte henne på et arrangement dagen etter, gikk det  «en liten faen» i ham, sier han. Han gikk rett opp til Erna og spurte om hun kom til å trenge en rådgiver. Det gjorde hun, og jobben skulle lyses ut internasjonalt. Men etter en lang prosess dro Mofoss den i land.

– Hun er en leder jeg har respekt for. Jeg vil nå få se utfordringene i global helse og bistandsarkitekturen internasjonalt fra innsiden. Jeg vil også komme mye tettere på faktisk programarbeid. I styret sitter det representanter for dem som lever med hiv/aids, tuberkulose og malaria. 

En bråkmaker trer av

Dermed trer han tilbake fra å være kanskje den synligste personen i norsk bistandsdebatt.

Det er i kritikken mot norske organisasjoner han har møtt mest motstand. 

– Mange har følt seg tråkka på tærne. Mange har sagt at det er usolidarisk fordi dette kan gå ut over deres støtte. Men jeg har tenkt at det er enda viktigere at jeg står opp for de lokale organisasjonene i sør, og ikke minst mottakerne i utviklingsland, enn norske organisasjoner som tross alt ikke har det så verst.

– Det er klart det blir litt digg å bare la debatter gå, ikke trenge å svare, ikke trenge å mene noe. Men jeg syns samtidig det er et privilegium å få lov å mene ting.

Jobben hans nå blir å støtte Erna i det hun vil gjøre som styreleder for fondet som fordeler 40 milliarder kroner i året i over 100 land. Hun må blant annet håndtere globale kutt i helsebistand og krav til reform. 

Han lener seg over skulderen til en tidligere Langsikt-kollega og gir innspill til utlysningsteksten for den som skal erstatte ham selv som daglig leder. Samtidig spiser han noe som ser ut som en ekstremt næringstett overnight chia-pudding, laget av samboeren.

Å forlate hjertebarnet er veldig vemodig og trist, sier han. 

– Det har ikke helt gått opp for meg ennå.

– Da jeg fikk en bok med bilder og hilsener fra ansatte, og en kollega gråt over at jeg skulle slutte… Da først gikk det opp for meg at jeg ikke kan være Ole Brumm og si ja takk til begge deler. Jeg mister faktisk en arbeidsplass.

I boka som ligger foran oss på bordet er han beskrevet som «enestående», «en ledestjerne», og «en gledesspreder» med «utrolig aura» som «genuint bryr seg om andre». 

Malawi

Som 15-åring opplevde Eirik Mofoss for første gang de enorme forskjellene i verden på nært hold.

Onkelen hans jobbet med et bistandsprosjekt i Malawi, et av verdens aller fattigste land. Han inviterte med alle nevøene og niesene sine til å reise ned og besøke prosjektet.

– Han ville at vi i neste generasjon skulle se hvor privilegerte vi var. Og det var min første reise langt unna Norge. Det var en helt fantastisk opplevelse. Jeg husket hvert sekund i mange år etterpå. Den turen gjorde at jeg løfta blikket og skjønte at det mest meningsfulle jeg kan gjøre, er å bidra globalt.

En av mange ting som gjorde sterkt inntrykk, var en gudstjeneste onkelen tok dem med på, hvor en ambulansesjåfør snakket fra talerstolen om hvor viktig det var å ta imot medisinsk helsehjelp. 

– De hadde fått inn en liten jente på fire-fem år som hadde alvorlige brannskader. Men moren hadde latt det være opp til medisinmannen og tradisjonell tro at hun skulle bli frisk. Det tok fem dager før hun oppsøkte lege, og da var det for sent. Hun døde rett etter at hun kom til legevakta. 

Moralske ambisjoner

«Rutger Bregman og jeg er veldig stolte», har en kollega skrevet i avskjedsboka.

Den nederlandske historikeren, forfatteren og samfunnsdebattanten Bregman har vært en inspirasjon for Mofoss helt siden han i 2019 ga ut boka Humankind. Mennesker er i utgangspunktet mer samarbeidsvillige og gode enn vi ofte antar, argumenterer han der.

I boka Moral Ambition fra 2025 skrev Bregman om hvordan mennesker bør bruke karrieren, evnene og ressursene sine til å skape størst mulig positiv forskjell i verden, ikke først og fremst optimalisere for personlig suksess.

Langsikt mener norsk bistand bør konsentrere seg om å redusere fattigdom, med mest mulig sannsynliggjort effekt per krone. Filosofien som Langsikt er bygget på, har blitt kritisert for å forenkle virkeligheten, ta til orde for et avpolitisert ekspertvelde, og ignorere viktige faktorer i utvikling som ikke nødvendigvis passer inn i Eirik Mofoss sine elskede regneark. Blant annet.

– Er ikke alle valg som gjøres i bistanden også politiske på et eller annet nivå? 

– Ja, men politikere bør holde seg til å bestemme mål, og la byråkratiet og fagfolkene bestemme virkemiddel. Hvis de vil at jenter skal få gå mer på skolen, så burde de holde seg for god til å prøve å gjette hvordan man får det til.

– Du vil prioritere kampen mot fattigdom på bekostning av for eksempel bistand til klima og miljø.

– Det haster mer for verdens fattige å få god mat, helse og sosiale sikkerhetsnett enn å stoppe global oppvarming. En mor som mister barnet sitt i Malawi bryr seg ikke om vi redder Oslofjorden.

– I min ideelle verden hadde vi gjort som Sending-utvalget anbefalte og delt opp mellom globale fellesgoder, og hva folk i utviklingsland trenger nå. Hvis vi spør dem hva de trenger mest, er det helse, jobbskaping og utdanning som er øverst.

– Hva med likestilling?

– Jeg er for en viss normativ paternalisme. Hvis folk er homofobe eller imot vaksiner, bør vi prøve å opplyse dem og endre på det. Men når de først er opplyst, og de fortsatt har andre preferanser enn oss, så bør det ligge en del makt hos dem.

Summen av lykke

Eirik Mofoss ser på barn, som niesen og nevøene han tilbringer mye tid med, som en god og ærlig versjon av mennesker. Niesa hans på åtte år mener instinktivt at det er urettferdig at noen har mer enn andre, påpeker han. 

Mange av tankeeksperimentene Mofoss bygger sitt verdisyn på, inneholder også barn: 

Du er på vei til et viktig jobbintervju med din fineste dress. Du går forbi et barn som holder på å drukne i en dam. Hva gjør du?

Eller: Du ser i øynene alle barna som dør av unngåelige sykdommer: To passasjerfly fulle av barn hver time hele året. Hva gjør du? 

Selv er ikke 33-åringen sikker på om han vil ha egne barn, noe han har snakket om i flere sammenhenger. Og det selv om de barna etter hans beregninger ville blitt lykkelige og dermed bidratt til den totale summen av lykke i verden.

– Å få barn er kanskje ikke forenlig med optimalisering av din innsats i verden? 

– Det er mer av egoistiske grunner at jeg er i tvil om det. Jeg hadde fått mindre tid til ting som kajakk, for eksempel.

– Så det er en flik av egoisme i deg og? Det er godt å høre, på en måte. Har du noen andre klanderverdige sider? 

– Haha. Spør samboeren min, så får du høre om alle mine uperfekte sider. Jeg har nok ikke noen veldig frynsete sider. Jeg har nok alltid vært veldig streit. Men jeg tror folk flest blir overrasket over hvor lite seriøs jeg er sosialt. Jeg jobber med mye dystopiske temaer, så jeg synes det er viktig å kunne le av ting.

Evnen til å ikke ta seg selv så høytidelig er også bra å ha når han prøver å påvirke visse partier på Stortinget i saker de rett og slett ikke bryr seg om.

– Da kan det bli latter med en kollega etter at vi har kommet ut fra Stortinget og prøvd å holde poker face. 

– Alt ødelagt over natta

For tolv år siden lovte Mofoss å gi bort 10 prosent av lønna si til gode formål resten av livet. Da han fikk fast jobb, økte han det til 20. 

– Jeg bor i verdens kanskje beste land. Jeg er også heldig å bli født med evnen til å gjøre det godt på skolen. Så jeg visste at jeg kom til å tjene over snittet i Norge. Jeg syns jeg har et veldig flott liv. Jeg tenker at det er en lav kostnad å prioritere bort noen goder, aktiviteter, luksus, mot å vite at jeg kan bidra med noe til andre.

Når han iblant går fra kontoret kl 23 på kvelden og ser andre som heller har vært og badet, kan han tenke at han pusher seg selv for hardt. I en tale i bestevennenes bryllup i sommer sa brudeparet noe som traff ham: De ville velge å ha et meningsfullt liv, ikke et lett liv. 

– Jeg vil ikke alltid velge det mest behagelige. Men oppsida mi er at jeg føler mening med livet i en tid der jeg tror veldig mange av oss privilegerte sliter med å se mening.

Effektiv altruisme bygger på at mennesker har en iboende godhet – men samtidig en frustrasjon over at mange ikke bruker den. 

Derfor er Eirik Mofoss også mye sint. På regjeringer som kutter i bistand for å finansiere Ukraina-støtten. På Trump.

–  Når jeg tenker på all innsatsen jeg og alle jeg kjenner gjør for å øke bistanden, gjør det likevel mindre godt enn det for eksempel Trump gjør negativt. Og det er demotiverende. Jeg slet litt med motivasjonen i fjor vår, for da føltes det som om alt vi jobber for ble ødelagt over natta, at alt var irrelevant. 

– Hvordan greide du å snu det? 

– Analytisk tenker jeg at å bidra til at noe blir mindre vondt, er like bra som mer godt. Å redusere skaden av andres elendighet er også viktig. Men emosjonelt så er det mye lettere når ting går oppover.

Sint, men scorer lavt på aggresjon

Han kan også være sint på sine medmennesker. Sint på egoisme og manglende evne til å handle når han vet at det skal så lite til for å gjøre stor forskjell. 

– Jeg scorer lavt på aggresjon i personlighetstester, men jeg har aldri skjønt hvorfor. Jeg føler jo så mye sinne innimellom. Jeg tar det kanskje ikke ut, men jeg kan bli sint om noen utnytter systemet, sniker i køen, eller røyker på en bussholdeplass der det ikke er lov. Da må jeg jobbe godt for å løfte blikket. 

– Er det slitsomt å ha så høye forventninger til andre mennesker? De fleste lever jo ikke bare basert på idealer eller tankeeksperimenter. 

– Nei, de gjør ikke det. Men om man gjør det mer tilgjengelig for folk å gjøre godt – for eksempel å gi – tror jeg mange vil gi mer. Jeg ser det ikke som noe mål å kritisere mindre effektive, men gode handlinger, for alt godt er bra. Jeg blir utrolig glad for folk som bidrar og gjør altruistiske handlinger. Jeg kan bli rørt av det. Og prøver å ikke bruke ikke så mye tid på de som ikke gjør det.

Han har lært seg å i noen tilfeller brenne inne med egne meninger om hvordan en god ting kan bli bedre. 

– Jeg har lært å holde kjeft noen ganger. I nære relasjoner og familie, og i møte med personer som ikke har bedt om min vurdering.

– Det er ikke alt man skal optimalisere? 

– Nei, det er det ikke. Jeg kan ikke sitte i kajakken i kveld og tenke på alternativkostnaden av å være der. I den grad jeg optimaliserer da, så er det for å ha det fint. Jeg tenker at da skulle jeg kanskje kjøpt mer snacks.