Langsiktig optimist

Norges ambasadør i Malawi, Asbjørn Eidhammer, har jobbet med bistand og utvikling i over 30 år. Han har blant annet vært sjef for Norads evalueringsavdeling, jobbet med FN i Utenriksdepartementet og arbeidet i norske organisasjoner. Nå har Eidhammer samlet mange års erfaring og refleksjoner mellom to permer med tittelen «Afrikas tid». Da Eidhammer begynte å arbeide med boken for tre-fire år siden var arbeidstittelen imidlertid det mer skeptiske «Hva er det med Afrika?». Utgangspunktet var et kontinent som tross mange år med milliarder av dollar i bistand ikke hadde fått det til. 

– Afrikas tid kommer

Men mens Eidhammer har jobbet med boka har det skjedd mye. Mange land i Afrika har de siste årene hatt stor økonomisk vekst. Investorer strømmer til og en bølge av optimisme skyller over kontinentet.

– Har Afrikas tid kommet?

– Afrikas tid kommer, men det tar tid. Det har skjedd veldig mye. De økonomiske mulighetene som har ligget der er plutselig blitt utnyttet gjennom økt etterspørsel etter råvarer, først og fremst drevet av de nye økonomiene i Asia. Det er begynnelsen på en positiv utvikling som ikke kommer til å gå jevnt framover. Det vil gå opp og ned og via omveier, men på sikt vil det gå framover. Det interessante er i hvilken grad Afrika vil klare å knytte til seg de mest moderne tekniske nyvinningene. 

Tidligere saker i serien: Ikke imponert av bistandskritikken

- Dårlig bistand blir sjelden stanset

– Det er en økt selvbevissthet blant en ny generasjon afrikanere. Mange afrikanske ledere har nå valget mellom å hente støtte fra Vesten eller fra Kina. Hva slags utfordringer skaper dette for bistanden?

– Kinas og Indias inntog har gitt økt selvtillit hos og politisk handlings rom for de afrikanske ledere, og skaper nye problemstillinger for giverne. Afrikanske ledere mener ofte at de nå har råd til å si nei til oss, og at de kan lene seg på andre. De er mer selvbevisste. Det fører til både mer likestilling og mer konflikt i utviklingssamarbeidet mellom Vesten og Afrika, sier Eidhammer.

Flere konflikter

Han mener det er viktig å ha i mente at det ikke nødvendigvis er slik at alle afrikanske regjeringer er for utvikling

– Det er ikke bestandig et ønske om det beste for sitt land som styrer prioriteringene til afrikanske ledere. I den sammenhengen er det klart at økt politisk handlingsrom kan brukes til å øke maktbasen til lederne, som kan utnyttesituasjonen til egen fordel, sier ambassadøren.

– Nettopp det politiske rommet som er skapt med Kina har gjort myndighetene sterkere. Norske organisasjoner som arbeider i Afrika vil måtte regne med mer konflikt framover, særlig de som har fokus på rettigheter. Det kan bli mer motstand mot at europeiske organisasjoner engasjerer seg i slike spørsmål. Vi ser det i Etiopia, i Eritrea og i Malawi, sier Eidhammer. 

Nye strategier

Vår mann i Lilongwe mener bistandskartet er i kraftig endring. Den økonomiske veksten har ført til at bistandens relative betydning har gått ned i mange land. Samtidig er bistanden blitt mer mangfoldig og er viktig på stadig nye områder.

– Våre mål om harmonisering og effektivisering av bistanden må revurderes. Jeg tror vi har nådd så langt vi kan når det gjelder å ha felles programmer og felles opptreden. Det er så mange nye aktører, ikke bare nye land, men også nye organisasjoner, stiftelser og fond. Dette er ikke aktører eller midler som lar seg koordinere eller harmonisere. Norge som bistandsland må tenke strategisk og satse på alliansepartnere, og ikke tro at alt kan koordineres.

Med erfaring fra både norsk statlig bistand, frivillige organisasjoner og FN-systemet mener Eidhammer det er noen store suksesser som kan trekkes fram i bistandens historie.

– Bedre helse i Afrika, nedgangen i barnedødelighet, økt skolegang for afrikanske barn. Det hadde ikke vært mulig uten bistand. Mange av institusjonene som er bygd opp er også et resultat av bistand. Malawi har for eksempel fått en god og moderne legeutdanning, det hadde ikke vært mulig uten bistand fra Norge og andre land.

– Det vanskeligste å få til er økonomisk vekst. Jeg tror bistand har bidratt til økonomisk vekst, til en viss grad. Men samtidig er det viktig å være klar over at ikke all bistand har som mål å redusere fattigdom. Det kan ha helt andre hensikter. Amerikansk bistand til Zaire lyktes i hovedmålet, å holde landet utenfor kommunistisk innflytelse, selv om den trolig ikke bidro mye til å redusere fattigdom.

Dårlig kapasitet

– Med alt du har vært med på - er det noe som har gått skikkelig dårlig?

– Jeg var med og bygde opp et verksted for yrkesopplæring for funksjonshemmede i Ghana. Det viste seg fort at det ikke fungerte. Inntektsskapende tiltak for urbefolkningen i Botswana var heller ikke særlig vellykket. Mislykkede prosjekter skyldes ofte dårlig tid.

– Det området der bistand har vært minst vellykket er faglig bistand og kapasitetsbygging. Der er det dokumentert at resultatene er dårligere enn på andre områder. Det er viktig å ha et langsiktig perspektiv om man skal drive med dette. Du kan ikke bruke fem år på å sette opp en institusjon og tro at den vil fungere i et fattig land, sier Eidhammer. 

– Politikerne og publikum tenker kanskje ikke i 10- 15 år fram i tid?

– Jo, det synes jeg at de ofte gjør, slik som med tusenårsmålene og klimasatsingen. Problemet er at vi ofte har vanskelig for å holde oppmerksomheten på programmer og aktiviteter over lang tid, og at vi ønsker å avslutte for tidlig. Du kan gjerne tenke utfasing når du går inn i et prosjekt, men ikke tro at utfasingen kan komme om fem - seks år. Jeg sier til norske organisasjoner som vil engasjere seg i Malawi at de bør være forberedt på å være der i en generasjon.

Utdanningens dilemma

Eidhammer påpeker at utviklingssamarbeidet mellom givere og afrikanske stater gjør at de fleste nå får utdanning.

– Men det er et tankekors at et land som Tanzania, med den økonomiske veksten de har og all den bistanden de har fått, fortsatt har klasser med 60 elever og kun to lærebøker. Dagens skole i Afrika gir ikke de store nye ungdomskullene en utdanning som gjør dem i stand til å skaffe seg inntekt og en bedre levestandard. Til tross for en voldsom ekspansjon i utdanningen sliter man fortsatt å finne nok kvalifiserte søkere til for eksempel sykepleierutdanning eller teknisk skole. Basiskunnskapene mangler.

- Så hva kan gjøres?

– Jeg tror det neste store krafttaket for Afrika vil være å styrke utdanningen. Det vil komme i 2020-årene og framover, og da vil offentlige og private krefter settes inn på samme måten som i den store helsesatsingen vi har sett de senere årene, bare enda mer mangfoldig.

Sikre rettigheter

– Det har vært mye snakk om behovet for næringslivsinvesteringer. Er innvesteringer som er veien fremover i Afrika?

– Det er ikke annen mulighet for vekst enn å bygge opp et næringsliv, og det må være privat i de fleste tilfeller. Et av de store problemene er at afrikanere selv ikke har investert det de har fått av midler inn i produktivvirksomhet. De har investert i sosiale relasjoner i stedet. Konkret betyr det at om du får penger mellom hendene så bruker du det på slekt og klan, i stedet for å investere det i produktiv virksomhet. Dette er langsomt i ferd med å endre seg. Afrikanske forskere sier selv at det er først når afrikanerne begynner å investere i økonomisk produktiv virksomhet og ikke i relasjonenes logikk at Afrika vil kunne gå framover.

- Hva kan bistanden bidra med her?

– Mye av investeringene innebærer utnytting og utbytting. Men da er det vår oppgave, sammen med internasjonale organisasjoner og kontrollorgan, å støtte både myndigheter og arbeidere i å kjempe fram bedre vilkår. Vi må være der med vårt internasjonale tankegods om rettigheter og standarder. Det er absolutt en framtid for bistanden og en plass for oss. I den framtiden vil fokuset på globale innsatser og rettigheter bli enda sterkere enn i dag. Samtidig som det vil bli et enda skarpere blikk på resultatene av bistanden, sier Asbjørn Eidhammer.