De velsignede dråpene

Så kom regnet. Kaskader av vann flommet ned og omgjorde støvet til saftig gjørme. Men det er ikke det ordentlige regnet, sier folk i Juba. Det er ikke regntida som har begynt. Det er bare regnskurer utenom skjema. Om yr.no melder regn hver dag framover betyr det ikke at regntiden har begyntDet hele betyr bare at det regner litt. Jeg får ikke forklart det bedre for dere, men det handler vel mest om mengde. Vi er foreløpig ikke oversvømt.

Men vi blir glade av det. Vi synger i regnet, har en glorious feeling og er happy again. Trykket letter. Det blir enklere å klare dagene tempen viser 45 dersom vi inn i mellom får dager med knapt 30 grader. Alle blir glade av regnet. Vaktene smiler når jeg møter dem om morgenen. "Det regner i dag", sier jeg. "Yes, it is good", svarer de og lyser opp. Det blir levelig ute og da tåler vi å bli møkkete på skoene.

Folk lengter etter regnet, for det er ikke for mye av det her i Sudan. Regnet er en velsignelse og det gjør den harde jorden til en fruktbar hage. Når det kommer som det skal. I denne delen av verden betyr tørke sult. Og dette året kan det bli en del sult i Sør-Sudan. Det har allerede vært matutdeling, men vi hører fra noen områder som ikke er framkommelige via landeveien at folk fortsatt sulter. Verdens matvareprogram må kanskje fly inn mer mat. Blir det ikke regn, kan man ikke dyrke og verden må fly inn mat. Det er den triste sannheten om regnet som sviktet samtidig som politikerne sviktet. Ja, for det handler selvfølgelig også om politikk. Som en sa det: Det er alltid dårlig vær i land med dårlig styresett.

Noe vann har vi alltid i Sudan, som verdens kanskje mest berømte vannåre. Nilen som fødte Moses for mange Herrens år siden flyter fortsatt som en blodåre gjennom tørre ørkenområder og pumper liv og gir håp om ny høst og grøde. Men Nilen deler også landet på langs, deler folk og fe, hindrer trafikk å komme fram (om den fantes). Fra grensen til Uganda i sør til Nord-Sudan er det bare én bro over Nilen og den ligger like nede i bakken her. Vil du kjøre vestover eller østover må du derfor bestemme deg i Juba, ellers blir det en lang omvei. Så vannet gir liv, gir fisk – særlig i Sudd nord for Juba som er verdens største våtmarksområde. Men vannet gir ikke bare mat, det er også en yngleplass for alle tenkelige og utenkelige småkryp. Vi har malariamygg og tse-tse fluer, vi har giardia og dengue feber, vi har bilharzia og øyesydommen salazar for å nevne noe av det som trives i sumpene.

Nilen gir liv og den gir død, den gir håp og den gir krig. Egypt har for lite vann til sine tørste millioner, de vil ha mer vann. Derfor jobbes det for å øke vannflommen som flyter nordover. Allerede i Juba renner Nilen – den Hvite Nilen - med stor kraft tusener av mil før den skal strømme inn i badekaret som kalles Middelhavet. Men mye fordamper i Sudd og derfor startet regimet i Khartoum et av verdens største utbyggingsprosjekter på begynnelsen av åttitallet. Jongleikanalen skulle bygges og lede vannet utenom sumpene i Sudd og gi mye mer vann nedover mot Egypt. Men dette er i Sør-Sudan og søringene ville ikke ha noe av det.

 Borgerkrigen startet da SPLA angrep byggearbeidene i 1983. Så det er ikke ukontroversielt å starte opp gravearbeidene igjen, for å si det forsiktig. Noen har også vært redde for at om Sudd tørker blir det mindre fordamping og skyer over Etiopia. Det kan altså gå ut over regnet i Etiopias høyland og påvirke vannføringen i Blånilen som renner fra Etiopia og møter Hvitenilen i Khartoum. Niler i strid med hverandre er ikke noe særlig!

Kampen om vannet har alltid vært en kilde til konflikt. I tørkesesongen migrerer pastoralistene (pastor=hyrde) til områder de kan finne beite og vann for kveget sitt, og selv om det er god plass i Sudan er det som regel noen fastboende som bor der de enorme kvegflokkene kommer valsende og tråkker ned de sirlig preparerte grønnsaksbedene. Jordbrukerne blir selvfølgelig skikkelig sure, men hva skal man gjøre?

Akkurat som i ville vesten er kvegfolket cowboyer væpnet til tennene som altfor ofte skyter først og spør etterpå. Lovløsheten blant kvegfolket – pastoralistene – blir enda mer alvorlig når våpnene ikke lenger er pil og bue , men AK 47 og enda mer kraftfulle håndvåpen. Vi er midt i tørketida nå og rapportene om lokale feider blir dessverre nesten daglig kost.

På fredag var vi på båttur. Solnedgang på Nilen er en luksus vi av og til unner oss her i Juba. Og da opplever vi noe av de frodigste områdene. Langs bredden henger de tunge greinene på de majestetiske mangotrærne utover vannet. De er tunge av moden mango nå. Byen svømmer over av den saftige frukten og vi klarer ikke å ta unna. Vi jafser i oss så godt vi kan, men sesongen er kort og frukten tåler ikke lang lagring. Det lages ikke mye syltetøy, juice eller mangochutney så frukten råtner på bakken, og dermed er en forretningsidé solgt. Har noen lyst til starte konservering av mango er de hjertelig velkomne. Det er nok å ta av.

Det meste handler om vann i Sudan. Regntiden er et tidsskille også for de som planlegger de store begivenheter. I regntiden kan man ikke arrangere valg. Da kan man ikke kjøre inn valgurner og valgfunksjonærer. Man kan ikke frakte mat eller andre varer landeveien, verken folk eller stemmesedler kan reise. Det blir både dyrt og komplisert å fly alt inn med fly eller helikopter. Valget er 13. til 15. april. Regntiden starter vanligvis i slutten av april. Vi håper de rekker det før regnet setter inn for alvor. Blir de ikke ferdige før regnet setter inn kan det gå ille. Tusener eller kanskje millioner får ikke stemt. Så vær og demokrati hører absolutt sammen, og vann spiller en hovedrolle i Sudan.

Ukas store nyhet er at vi nå har fått ”byvann” hjemme hos oss. Vannet kommer nå strømmende i rør og må ikke tilkjøres fra tankbiler med skittent Nilvann. Vannet som byen gir oss er en tanke renere og med vårt eget renseanlegg i tillegg blir det langt mindre brunt enn det vi hadde før.

Verden går virkelig framover her i Sudan!

Stein Erik Horjen jobber i Juba, Sør-Sudan