Strikk for livet
Det skal ofte ikke mye til for å redde et nyfødt eller for tidlig født barn i utviklingsland. Varme er et av de enkle virkemidlene som kan skille mellom liv og død. En varm lue til hodet, sokker, eller en kuvøsegenser kan være avgjørende. Slike bittesmå plagg strikkes det nå flittig rundt omkring i Norge, for å bli tatt med til sykehuset Haydom i det nordlige Tanzania.
De to sykepleierne Karianne Ulseth og Rebekka Sørfjord ante neppe hva de satte i gang, da de i fjor høst la ut en melding på Facebook om at de trengte små strikkeplagg til nyfødtavdelingen på Haydom. De to skulle jobbe som frivillige på det delvis norsk-finansierte sykehuset og hadde fått kunnskap om behovene på nyfødtavdelingen. På et sykehus med svært begrenset adgang til kuvøser, kan en myk genser/strikkepose gjøre nytten. Særlig for fortidlig fødte babyer er kroppstemperaturen ustabil, noe som kan få fatale konsekvenser. På verdensbasis er prematuritet den største årsaken til at nyfødte dør.
Responsen på facebookmeldingen var så overveldende at de to sykepleierne stiftet organisasjonen «Strikk for livet». Den står for strikkeoppskrifter, er en sentral for ferdige plagg og sørger så for at de kommer til Tanzania. Flere ganger har de to reist til Tanzania med breddfulle kofferter.
HISTORIEN ER både rørende og inspirerende. I en tid som er så preget av materialisme og omsorg for seg og sitt, er det oppmuntrende at kvinner strikker små solidaritetshandlinger i form av luer og sokker. Mange går sammen i grupper og lager opp et lite strikkelager før det hele sendes til Karianne og Rebekka.
Et besøk på facebooksiden til «Strikk for livet» er en opptur. Her er det bilder, hilsener og praktiske tips for strikkingen. Garnet må være i myk ull og det må ikke «klø». Plaggene er søte, fargene fine og man får lyst til å sette i gang.
Aftenposten har på lederplass trukket den positive linjen fra babyluene til misjonskvinner som «strikket ullstrømper til Afrika». De strikket til basarer for så å sende penger til skoler, helse og vekkelse i Afrika. Det er spennende at solidaritetsstrikkingen er kommet til heder og verdighet igjen.
Det er en god anledning til å trekke fram misjonærenes innsats. Å vurdere deres kulturforståelse med dagens briller er høyst ufortjent og «strømpestrikkingen» bør få sin oppreisning . I dag utgjør misjonærenes arvtakere noen av Norads gode samarbeidspartnere i utviklingsarbeidet.
Gamle dagers misjonærkvinner og dagens baby-strikkere kan enes om en ting: det gjelder å strikke for livet.
Eva Bratholm er kommunikasjonsdirektør i Norad
