Verdens største flyktningleir

Ettermiddagssola er på vei ned i det støvete landskapet. Hindios Mohammed Abdi blikk er fokusert når hun måler sømmene på det som skal bli et par bukser.
Hun tilbringer fem dager i uka bak en symaskin i et klasserom sammen med 20 andre studenter. På treningssenteret, som drives av Flyktninghjelpen, får hun yrkesutdanning gratis i ett år. Uten flyktningleiren hadde fremtidsutsiktene hennes vært langt mørkere.
– Hadde det ikke vært for skolen hadde jeg ikke hatt noen framtid, sier Hindio, som bor utenfor Dadaab. Hun er født i Dadaab og har det siste året fått plass på en av de mange skolene som internasjonale organisasjoner har startet på grunn av flyktningsituasjonen i området.

5000 nye hver måned

Sammen med familien tilhører hun den delen av lokalbefolkningen som har tjent på flyktningstrømmen og nødhjelpen som følger med. Familien har fått et rasjoneringskort der de kan ta ut mat to ganger i måneden. Hindio har fått skoleplass og framtidsmuligheter som resultat av at flyktningene har kommet til området. Hver måned kommer det 4-5000 nye flyktninger, de aller fleste fra ­Somalia.
Opp mot 300 000 flyktninger har flyktet fra krigen i Somalia og endt opp i Dadaab i Kenya. Dadaab-leiren omtales ofte som verdens største flyktningleir. Flyktningene har trengt unna nomadene som bodde her før. Konfliktene om naturressursene skjerpes i det østlige hjørnet av Somalias naboland.
Området rundt Dadaab hadde fram til 1991 rundt 15.000 bofaste innbyggere. De fleste av innbyggerne var nomader som vandret i lange perioder med dyreflokkene sine og bare tilbrakte noen måneder i Dadaab. Samtidig, 50 kilometer unna, begynte somaliere å strømme til grensa mot Kenya, etter at Somalias diktator Mohamed Siad Barre ble jaget på flukt og borgerkrigen brøt ut. Situasjonen ble raskt forverret. Borgerkrigen raser fortsatt, og ingen ser noen snarlig løsning på situasjonen i Somalia.

Fattig lokalbefolkning

I dag bor det rundt 150 000 mennesker i området rundt Dadaab-leiren, mange er kommet på grunn av mulighetene leiren gir. I tillegg kommer altså nærmere 300 000 flyktninger. Mens lokalbefolkningen tidligere hadde naturressursene for seg selv, må de nå dele dem med stadig flere flyktninger. Det har allerede skapt spenninger, og risikoen for konflikter er overhengende.
– Lokalbefolkningen er i dag mange ganger fattigere enn flyktningene og får ingen hjelp, samtidig som beitet til buskapene deres brukes av flyktningene, forteller Boisy Williams, som er områdesjef for Flyktninghjelpen.
I tillegg har tørken de siste årene tatt livet av mye av buskapen, og gjort lokalbefolkningen enda mer sårbar.

Utålmodige

Men dette er ikke Hindio Mohammed Abdis virkelighet. Hun har tvert om tjent på at flyktningstrømmen har kommet til hennes hjemtrakter, og er en av de mange bofaste som har fått mulighet til å gå på skole.
– Situasjonen er ikke rettferdig når jeg tenker over den. Men jeg velger å la være å tenke og i stedet fokusere på utdanningen min så jeg en gang kan gi tilbake til samfunnet, sier hun, og titter fram bak sløret. Hindio er målbevisst og går tre kilometer til skolen hver dag. Håpet er at hun en dag kan forsørge familien med håndverket sitt. Rektor Japhan Onganga gir Hindio attest som en av de flittigste av skolens 132 studenter. Han er forundret over at bare sju elever kommer fra lokalbefolkningen, men forstår samtidig hvorfor:
– Lokalbefolkningen er utålmodige. Ungdommene vil heller tjene raske penger på tilfeldige jobber knyttet til flyktningleiren, enn å sløse bort tiden på studier.
Jobbmulighetene har blitt flere for lokalbefolkningen etter at leiren ble etablert i 1991. Salget av melk, kjøtt og andre produkter har økt inntektsmulighetene deres. For de som ikke har husdyr er det muligheter for korttidsjobber for noen av de utallige organisasjonene som arbeider i Dadaab. Det fører til at mange gir opp tradisjonell husdyrdrift til fordel for disse korttidsjobbene. Hva som hender når borgerkrigen i Somalia en dag tar slutt er klart etter å ha lyttet til mange av flyktningene:
– Vi vender tilbake til Somalia samme dag som krigen slutter, sier de unisont.
Hvordan det skal gå med menneskene som har gitt opp dyreholdet til fordel for korttidsjobber i flyktningleiren er det ingen som våger svare på i dag.

Desperat situasjon

Noen kilometer fra der Hindio sitter og syr trenger utmagrede dyreflokker seg sammen. Geiter, kyr og kameler med ribbein som stikker fram under skinnet. De har ingenting å spise. Den lille vegetasjonen som fantes er allerede plyndret av flyktninger som trenger brensel.
– Hva skal dyra mine spise, det finnes ingenting igjen.
Ahmed Muhammeds stemme er desperat, mens han sveiper handa over det tørrlagte ørkenlandskapet. Ahmed eier buskapen som står ved det lille vannhullet. De siste åra har han sett mer enn halvparten av sine hundre dyr sulte i hjel. Ahmed har bodd i området hele sitt liv og hans familie har i generasjoner forsørget seg med husdyr. Men nå er det vanskeligere, og inntektene tørker ut. Eneste mulighet er å drive dyreflokkene langt utenom de tradisjonelle rutene. Men det er vanskelig fordi det mangler pålitelig kunnskap om hvor det er vann å finne. Dermed kan hele buskapen tørste i hjel under vandringen.
Ahmed er begynt å føle sinne mot flyktningene fordi de kommer og fordriver hans folk fra det som en gang var deres land.
– Javisst er vi sinte, og om det fortsetter på denne måten blir vi tvunget til å gjøre noe med saken. Men samtidig har disse menneskene flyktet fra krig og må slå seg ned ett eller annet sted. Så hvordan skulle vi kunne jage dem bort, sier han og får medhold fra de andre buskapseierne som er samlet i skyggen av et av de få akasietrærne som er igjen i området.

Nye leirer

Heten er like merkbar som mangelen på beite i dette området. For Ahmed Muhammed og hans venner er det ingenting som fungerer lenger.
– Vi får ingen hjelp, vi har snaut nok mat for dagen. Hvorfor ser verden bare flyktningene og lukker øynene for oss, vi som er født på disse markene, sier han med fuktige øyne.
Utviklingen ser ikke ut til å gå Ahmeds vei. To nye leirområder med plass for 80.000 mennesker er i ferd med å bygges. Det er ingen lysning i sikte for situasjonen i Somalia. Karavanen med mennesker som forlater sine hjem og vandrer den risikable ferden gjennom ørkenen til den kenyanske grensen i håp om hjelp bare vokser.

Blir boende

Ahmed og Hindio symboliserer de to forskjellige skjebnene som lokalbefolkningen har møtt siden flyktningstrømmen startet. Hele samfunnet rundt Dadaab er forandret.
Investorer har flyttet hit fra hele Kenya. Forretninger er åpnet, mange ser muligheten for å tjene store penger. Men deler av lokalbefolkningen klarer ikke å få sin del av kaka. Spenningen øker i kampen om naturressursene mellom flyktninger og lokalbefolkning.
– Vi kommer til å bli her, dette er vårt land, vårt hjem. Og se deg omkring, hvor ellers skal vi dra, fortsetter Ahmed Muhammed.
Det er nok med et blikk ut over terrenget for å skjønne hva han mener. Hvordan skal et menneske kunne overleve her uten vann? For ikke å snakke om å vandre ut i ørkenen for å finne et annet sted å bosette seg. Til tross for alle vanskelighetene er det her Ahmed og Hindio kommer fra. Deres følelse av å være på et sted som tilhører dem og deres historiske arv er verdt mer enn å behandles som en fremmed et annet sted. Derfor kommer de til å forbli her for å forsvare det som tilhører dem.