Verdien av to biler og en båt er mye mer enn vi tror

– Jeg brenner for dette, det er derfor jeg gjør det, sier idealisten. 

Allerede 14 år gammel bestemte han seg for å bli lege og for å jobbe i Etiopia. Den gang bodde han i landet, foreldrene var misjonærer. Nå er drømmen oppfylt. Med en minstelønn fra stiftelsen Trauma Care Ethiopia jobber han på Black Lion Hospital, universitetssykehuset i Addis Abeba. Jobben som lege ved Stavanger Universitetssykhus står på vent. 

Venterom i det fri

På Black Lion Hospital går det i ett på akuttmottaket. Venterommet er ute i det fri foran sykehuset. Om det regner må de ventende pasientene søke ly under et tak. På «venterommet» er det satt ut noen senger slik at de dårligste kan ligge mens de venter. 

– Vi tar imot mellom 70 og 100 pasienter daglig. Vanligvis er det 3-4 leger og 6-7 sykepleier her. Mange av disse pasientene blir videresendt til andre sykehus på grunn av plassmangel, og det er svært uvisst hvor mange som får kyndig hjelp på leting etter en sykehusseng, sier Kiplesund. 

Ideen bak stiftelsen Trauma Care Ethiopia, som Kiplesund selv har etablert, er blant annet å sørge for kompetanseheving innen skadebehandling i Etiopia, og samtidig legge til rette for at norsk helsepersonell kan reise fra Stavanger til Addis Abeba for å jobbe. Bistandsaktuelt møter han og sykepleier Anne Merethe Mæland på det offentlige sykehuset i Addis Abeba. Mæland har vært i Etiopia i åtte måneder uten lønn, men med kost og losji dekket. 

Reddet gategutt

Sammen jobber de nå med å bygge opp akuttmedisinsk kompetanse ved to sykehus i Addis Abeba. 

– Det finnes bare 15 anestesileger i hele Etiopia. Over tusen leger har forlatt hjemlandet. Hjerneflukten har gått utover helsetilbudet i landet. Mang en etiopisk lege kjører drosje i Washington DC, forteller Kiplesund. 

Vi går en runde på sykehuset som er bygget i en firkant. I midten er et større område med trær og plen. Det er mange, mange pasienter som sitter og venter sammen med sine pårørende ved de forskjellige avdelingene. En gutt på omtrent 12 år kommer løpende mot oss og kaster seg rundt halsen på Anne Merethe. De smiler og ler mens han henger rundt halsen hennes.

– Vi oppdaget han en dag vi var på jobb her. Da hadde han ventet her ved enheten i tre dager, hardt skadet i en trafikkulykke. Ingen hadde gitt ham vann, og han hadde ikke spist på mange dager. Han er gategutt og det er ingen som bryr seg med å hjelpe ham, forklarere Kiplesund. 

Gutten ble funnet av politiet, hardt skadd i en veigrøft.

Trafikkskader vanligst

– Det er så lite som skal til for å bygge opp et bedre system, sier legen. 

– Vi er blitt spurt av universitetet om å bygge opp traume-utdanningen som har vært ikke-eksisterende som fagfelt i Etiopia. På dette sykehuset, som er referansesykehus for hele landet, finnes det bare fem respiratorer. Få blant personellet vet hvordan de skal bruke dem. 

Ifølge Kiplesund har Etiopia verdens høyeste dødelighet for trafikkskadde. Det dør 6 personer i trafikken hver dag i Addis Abeba, og for hver som blir drept blir 3 andre varig skadet eller handikappet.

– De vanligste årsakene til at folk kommer til akutten, er trafikkskader, fallskader og skader fra vold. 

Etiopia har liten dekning når det gjelder akuttmedisin.

– De som kommer inn her, er tross alt de som har vunnet i lotto. De kan reddes simpelthen fordi de har kommet seg hit og overlevd de første timene etter skaden, sier Kiplesund.

Manglende pleie

– Jeg ble sjokkert da jeg kom hit og så forholdene. Pasienter lå og led, oversett av personalet. Det er ikke kultur for å ta i pasientene, eller å gi omsorg. Pleien av de syke er ikke sykepleiernes oppgave, men de pårørendes, forteller Mæland.

Kjennskap og slektskap bestemmer i stor grad hvordan pasientene blir behandlet.

– Har du en slektning som jobber her, får du ypperlig behandling. Har du slektninger som kan hjelpe deg til å få behandling, går det også nokså bra. Har du ingen, er det tilfeldig hva lags hjelp du får, sier Kiplesund.

Derfor jobber de to mye med å endre holdninger blant de ansatte ved å være rollemodeller i møtet med pasientene.

Betaling i takknemlighet

Det de gjør er allikevel nærmest en dråpe i havet i et land med enorme behov. Men de har ikke tenkt å gi seg.

Sykepleier Anne Merethe Mæland har siden gymnaset hatt en drøm om å reise til Afrika og jobbe.

– Akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg å være noen annen plass, jeg føler jeg får betalt i takknemlighet og ikke kroner og øre. Det er faktisk deilig å ha distanse til det materielle jaget i vår vestlige verden, sier hun.

– Det rører ved hjertene våre å hjelpe enkeltmennesker. Vi vet at vi gjør en stor forskjell for dem vi hjelper. 

Kiplesund forteller at han ønsker å formidle traume-kompetanse til lokalt helsepersonell. 

– Om vi etter hvert også kan komme inn på sentrale undervisningsinstitusjoner med denne type kunnskap, vil det kunne få ringvirkninger utover landet på sikt. Jeg føler meg på rett plass. Dette er mitt kall, sier lege Kjell Magne Kiplesund.