År to for Sør-Sudan: - To skritt frem og ett tilbake

Bistandsaktuelt møter sjefen for FNs fredsbevarende styrker (UNMISS) i hovedstaden Juba. Dagene preges av oljekrise, sikkerhetsutfordringer for de 7000 soldatene hun er sjef for og den stadige kampen for å beskytte sivile i verdens nyeste stat. Det siste er en gigantisk oppgave i ett land som er to ganger større enn Norge og der det nesten ikke er infrastruktur. For to år siden tok hun på seg oppgaven som FNs generalsekretærs spesielle utsending i Sør-Sudan. Kontrakten for ett nytt år er signert.

- Den dominerende faktoren for Sør-Sudan og landets utvikling forblir forholdet til Sudan, sier Frafjord Johnson.

En nesten bunnskrapt statskasse er resultatet etter at 98 prosent av inntektene forsvant etter stans i oljeproduksjonen i januar 2012. I april ble det igjen pumpet opp svart gull fra oljefeltene i sør.

- Jeg hadde håpet at vi da kunne trykke på startknappen igjen og komme i gang med grunnleggende reformer og nasjonsbyggingsprosjekter. Men det er alltid noe som skjer. Det er to skritt frem og ett tilbake hele veien og det begrenser evnen til å bygge landet. Evnen og mulighet til å konsentrere seg om å nasjonsbygging blir begrenset av dette stadige frem og tilbake med Sudan, sier Frafjord Johnson om dagens situasjon.

Veien fremover

To år etter frigjøringen mener endel vestlige analytikere og eksperter at verdens nyeste land viser skremmende tendenser når det gjelder menneskerettighetsovergrep. Flere hendelser har fått det internasjonale samfunnet til å reagere det siste året. Også Frafjord Johnson har ved en rekke anledninger tatt opp menneskerettighetssituasjonen med lederskapet i Juba.

- Den største utfordringen nå er å passe på at vi ikke håndterer disse tendensene på en måte som driver landet i feil retning. Jeg mener noe av det viktigste vi kan gjøre er å påpeke at menneskerettighetene var en del av kjernen i frihetskampen. De kjempet fordi de ikke ville være annen og tredjerangs borgere, de ville ikke i fengsel for sine meningers mot, de ville ikke bli torturert. Jeg konstaterer at President Salva Kiir i mange sammenhenger paapeker dette og snakker om rettigheter. Det tror jeg er viktig for å gi menneskerettigheter et nasjonalt eierskap. Det er ingen her som oensker en autoritaer utvikling.Vi er ved ett veiskille hvor vi kan hjelpe Sør-Sudan til å gå i riktig retning. Det største problemet er mangel på kontroll med sikkerhetsstyrker, politi og etterretning - noe som ofte kan føre til overgrep. Og deretter mmanglende evne og vilje til å stille dem til rettslig ansvar.

- Mange mener det går i feil retning?

- Det kommer an på hvilken målestokk og tidshorisont man har. Det er fremdeles gode muligheter til å hjelpe landet til å gå i riktig retning. Spørsmålet om menneskerettigheter må ikke bli et ”vestlig” spørsmål. Kommer vi bare med pekefingre, får vi ofte motreaksjoner. UNMISS har kommet med sterke uttalelser, men mye handler om hvilken måte vi gjør det på. Det er også viktig å huske at pressefrihet, politisk frihet og organisasjonsfrihet, tross enkelthendelser, likevel er bedre enn i flere andre land i regionen, inkludert norske samarbeidsland.

- Er det internasjonale samfunnet for strenge i sin foreløpige ”dom” over Sør-Sudan – også når det gjelder menneskerettigheter?

- Vi må erkjenne at dette er et land som har en lang vei å gå. Myndighetene har nå lagt fram lovforslag til ratifisering av åtte menneskerettighetskonvensjoner – så viljen er der. Men det å skjønne at dette må man gjennomføres i praksis er krevende. Det er ikke noe annet land i verden som har et politi og en hær med over 70 prosent analfabeter. De har aldri har hørt om menneskerettigheter og det alle vet er at hoveddelen av overgrepene er fra sikkerhetsstyrkene. Overføring av kunnskap om menneskerettighetsstandarder må skje på andre måter, og det er krevende. Dette er et militarisert samfunn. Våpen har vært brukt til å løse konflikter i alle krigsårene. Dette synes jeg illustrerer at dette er et langsiktig prosjekt der det vil ta tid å få til forbedringer. Det internasjonale samfunnet har nok utfordringer knyttet til å virkelig se dette, sier Frafjord Johnson.

- Hva med humanitære organisasjoner og aktivistorganisasjoners rolle for å styrke menneskerettighetene? 

- Begge aktørene får operere relativt fritt, men merker nok at de blir utsatt for flere begrensninger enn før. Kritikken fra de som driver med påvirkningsarbeid har økt. Vi har tatt opp deres arbeidsvilkår på høyeste hold. En utfordring er at mange av de mer aktivist-baserte NGO’ene ofte kommer på noen ukers research og dernest uttaler seg. Ikke alle har like godt kjennskap til hva som har skjedd og hvilke dynamikker som finnes her. Flere av disse organisasjonene hadde stått seg på å ha langsiktig tilstedeværelse i Sør- Sudan. Da ville de kunne jobbe på et mer informert grunnlag.

- Er manglende tilstedeværelse ødeleggende for arbeidet med å styrke menneskerettighetene i den nasjonale bevisstheten?

- Mange gjør et skikkelig arbeid, men noen bærer nok preg av at de ikke alltid har nok kjennskap til situasjonen og kan trekke forhastede konklusjoner. Og det øker ikke troverdigheten når man skal kommunisere med regjeringen, myndigheter og offentligheten. Vi skal huske at mange av regjeringsmedlemmene også har høyere akademisk utdanning, flere med doktorgrader - delvis finansiert av norsk bistand under borgerkrigen. Flere ministre har overfor meg påpekt klare mangler og faktiske feil i slike rapporter og fremhevet manglende kildereferanser og dokumentasjon som kunne godtgjøre påstandene.

- Hva med den nasjonale menneskerettighetskommisjonen?

- Den har måtte legge ned flere kontorer som følge av manglende budsjetter etter oljestansen. Mitt ønske er helt klart at man prioriterte å styrke menneskerettighetskommisjonen. Det er bedre og mer troverdig når kritikk kommer innenfra, fra dem som selv har vært en del av historien. Jeg tror også sør-sudanesere hærer mer på sine egne enn på oss utenfra. I tillegg må man styrke sivilsamfunnet og kirkenes rolle. Jeg har selv oppfordret biskopene til å aktivt tale menneskerettighetenes sak fra prekestolen og be prestene gjoere det samme landet over. Det vil helt klart bidra til å øke det nasjonale eierskapet.

Fremhever lyspunkter 

Frafjord Johnson mener likevel det er viktig å fremheve de fremskrittene som har vært – tross at mye har stoppet opp grunnet pengemangel.

- Det har vært store endringer og reformer i hele politietaten med sikte på full transformasjon. Her er det stor fremgang, med sterk støtte av UNMISS’ politikomponent. I tillegg er rettssikkerheten blitt styrket for mange. Det er ryddet opp i nesten to tusen saker som gjelder sivile som har vært fengslet uten lov og dom. Vi snakker om teknisk arbeid som ikke koster mye penger. Det er mye godt og skikkelig arbeid som foregår selv om den store nasjonsbyggingen med infrastruktur og bygging av statsinstitusjoner har vært «på vent» på grunn av manglende inntekter.

Den siste tiden har det også vært større vilje blant regjeringsmedlemmer og politikere til å ta ansvar for interne konflikter i delstater før de kommer ut av kontroll. De reiser selv ut i problemområder for å megle.

- Dette er noe som ikke er avhengig av oljepenger. Ganske enkelt handler det om vilje til å gjøre noe og den ser vi er tilstede. Det er veldig viktig, sier UNMISS-sjefen.