Sett fra sør: De modige kvinnene

Vi blir tatt i mot av Elsa, en ung kvinne på 23 år, smilende og med en selvsikker gange. Hun er den første kvinnen her som har studert, hun har utdannet seg til lærer. 

Mens vi går, forteller hun hvordan hun har klart det, hvordan hun har blitt løftet frem som et dårlig eksempel fordi hun ikke er gift, oppdrar et barn alene og har flyttet for seg selv. At hun i tillegg kjemper for sine rettigheter sammen med kvinner i andre landsbyer, fullfører listen av brutte normer og regler for hvordan en kvinne skal oppføre seg.

ELSA TAR oss til morens hus, og mens vi går oppover fjellsiden møter vi henne, Andrea, en kvinne på 44 år, overlevende fra krigen, også med en vanskelig historie å fortelle. Men det er ikke det vi skal dvele ved nå, vi er her for å se hvordan kvinnene her har klart å gi ny mening til fortiden gjennom å oversette minnene til en teateroppvisning. Det er det vi skal filme nå.

De andre kvinnene har valgt Andrea til protagonist i dokumentaren. I samtalen vi har på verandaen foran huset hennes kommer tårer, men også mange smil. Vi spiser rundt ilden, mat de selv har laget, og samtalen vender mot selvstendighet, kvinners muligheter, nåtidens utfordringer og drømmer for fremtiden. Elsy, den vakre datteren til Elsa på to år, leker rundt oss. Kvinnene drømmer om en bedre fremtid for henne, at hun skal vokse opp i et samfunn mer fritt for vold enn generasjonene før henne. Vi hører innsekter, hunder som gjør og man kan se stjernene. Jeg blir inspirert av dette stedet, men tenker samtidig på den gang disse kvinnene måtte flykte for livet, akkurat her.

– Det er ikke lett, sier Andrea til meg. Hun fortsetter: – Det vi driver med er ikke vel ansett, vi har kommet i juridiske problemer for å fortelle sannheten, fordi vi setter ord på opplevelsene, men det er viktig ikke å la minnene gå tapt. Jeg klarer å snakke om det nå, selv om det gjør vondt i brystet. Men nå klarer vi å le også, vi klarer å være fornøyde.

JEG SER tre generasjoner kvinner og tenker på moren min, på bestemødrene mine som også er urfolk og gjennomlevde krigens grusomhet, ekskludering og diskriminering. Men vi er her, vi lever og hver og en av oss er på vei fremover. Jeg ser på ansiktene deres og innser at vi er de samme, i byen og i landsbyene. Forskjellige, men med røtter som forener oss. Vi går avsted før solen har stått opp, og etter en times gange kommer vi frem til plassen hvor teateret skal fremføres. 

Jeg er utålmodig etter å fange følelsene, detaljene, kraften og ordene med kameraet, utålmodig etter å dele alt dette med andre. Jeg overveldes av håp når jeg vet at på steder som dette, så bortgjemt og langt vekk, er kvinner i gang med å endre samfunnet. Modige og mektige kvinner.