Sosialdemokratiet lever i Latin-Amerika
Blant de forskjellige venstreorienterte regjeringene i Latin-Amerika er det de høyrøstede, populistiske regimene i Venezuela, Bolivia og Ecuador som ser ut til å få all oppmerksomhet. Men det er også kommet inn en sosialdemokratisk retning i latinamerikansk politikk - en historisk nyskapning i regionen - som nå vinner styrke. Både i Brasil, Chile og Uruguay beviser sosialdemokratiet at det kan virke.
Det som skiller disse sosialdemokratiske regjeringene fra deres populistiske motparter er at de er sammensatt av en venstreside som er integrert i konkurransepregede flerpartidemokratier. Disse sosialdemokratene var en gang deler av en sosialistisk venstreside, revolusjonær eller reformistisk, som var tett alliert med fagforeninger. Men de har til slutt akseptert markedsøkonomien, moderert sitt ideologiske grunnlag og konkurrerer om stemmene i det politiske sentrum. Samtidig, motivert både av politisk konkurranse og sin venstreorienterte ideologi, legger disse sosialdemokratiske regjeringene vekt på både økonomisk vekst og sosial inkludering.
Ressurser og makt
Disse regjeringenes mulighet til politisk nyskaping avhenger av deres ressurser og makt. Den første venstreorienterte regjeringen i Uruguays historie har klare fordeler sammenlignet med regjeringene i Brasil og Chile, fordi Uruguays sosialdemokrater har kunnet danne en flertallsregjering alene. Frente Amplio (Den brede fronten, forkortet FA) samler nesten alle landets venstreorienterte grupper og har lojal støtte fra fagforeninger.
Uruguays president Tabaré Vázquez vant dessuten valget for fem år siden allerede i første valgomgang. Ved å samle postene som statsoverhode og partileder har han i tillegg styrket både presidentens maktstilling og sin egen popularitet. Under den økonomiske oppgangsperioden som varte til 2008, kunne derfor Vázquez-regjeringen sikre makroøkonomisk stabilitet, budsjettbalanse og et åpent marked med fri konkurranse som trakk til seg både nasjonale og utenlandske investeringer.
Politiske nyskapninger
Til tross for denne ortodokse økonomiske linjen har Vázquez' regjering drevet gjennom viktige politiske nyskapninger: Styrket vern om menneskerettighetene; en skattereform som også omfattet allmenn progressiv inntektskatt ble gjennomført, samtidig som det ble etablert et mer inkluderende helsevesen. I tillegg styrket regjeringen politikken overfor de fattige med inntektsoverføringer og familiestøtte, som først og fremst kom småbarn og kvinnelige familieoverhoder til nytte. Det offentlige skolevesenet ble styrket med økte bevilgninger og det spesielle programmet "en laptop per barn". En arbeidsmarkedspolitikk til gunst for arbeiderne og fagforeningene gjenopplivet lønnsrådene for lønnsfastsettelse.
Vázquez' presidentperiode går ut i mars 2010. Han kan ikke stille til en ny periode, og det ser ut til å bli en jevn kamp om presidentmakten i det kommende valget. Til tross for regjeringens suksesser kan det bli et maktskifte. Sentrum-høyrepartiet Partido Nacional ligger nå jevnt med FA.
José Mujica vant primærvalgene på presidentkandidat i FA etter at han hadde distansert seg fra Vázquez og plassert seg langt til venstre for sin rival Danilo Astori, som representerte kontinuitet i forhold til den nåværende regjeringens politikk. Mujica har en populistisk profil, basert på karisma, standpunkter mot den sittende makteliten og appell til de fattige. Denne profilen er styrket av hans karaktertrekk, hans arv fra tiden som medlem av geriljabevegelsen Tupamaros på 1960-tallet, så vel som hans politiske slektskap med det regjerende Kirchner-ekteparet i Argentina og den "bolivariske" venstresiden.
Skjør
Alt dette tatt i betraktning kan det se ut som om det skjøre sosialdemokratiske alternativet i Uruguay risikerer å rakne. Men både partisystemet og den interne maktbalansen i FA motvirker en krapp sving mot venstre eller radikal populisme. Fordi en populistisk taktikk kan vise seg å være selvødeleggende i valgkampen, har Mujica nå begynt å tale varmt om resultatene Vázquez-regjeringen har oppnådd og utnevnt sin tidligere rival Astori som visepresidentkandidat. Han skal ha ansvaret for økonomisk politikk og delta fast i regjeringen. For å understreke sin troverdighet som gode sosialdemokrater har begge kandidatene, både Mujica og Astori, vært på pilegrimsreiser til USA, Brasil og Chile.
I tillegg vil Uruguays politiske strukturer ha en modererende effekt, uansett hvilken regjering som blir valgt. Dersom FA fortsetter ved makten vil de siste års sosialdemokratiske reformer trolig bli videreført, uavhengig av presidentens politiske fargenyanse. Men vi kan få se ulike prioriteringer og betydelige variasjoner avhengig av den økonomiske utviklingen og regjeringens politiske ressurser.
Dersom FA ikke vinner i første runde, vil partiet heller ikke sikre seg det absolutte flertall som Vázquez har hatt. Det begrenser regjeringens mulighet til å få gjennom reformer. Og selv om Mujica har støtte fra flertallet i FA er han ikke den eneste sjefen i partiet, men bare leder for en av de rivaliserende fraksjonene. Hans lederskap vil bli satt på harde prøver, både i valgkampen og som president, dersom han skulle vinne valget.
En eventuell andre periode ved makten vil stille Frente Amplio overfor nye problemer, siden maktbalansen er endret og den politiske konkurransen vil bli sterkere, både mellom partiene og innen venstresiden selv. Disse utfordringene kan skyve Uruguays sosialdemokrater nærmere erfaringene til Brasil og Chile. Som sine europeiske brødre kan sosialdemokratiske regjeringer i Latin-Amerika til slutt vinne fram gjennom pluralistiske demokrati og, enda mer krevende, en politikk med kompromisser.
Jorge Lanzaro er professor ved Institutt for statsvitenskap, Universidad de la República, Uruguay.
Copyright: Project Syndicate, 2009.
www.project-syndicate.org