Globalisering har svekket USA stilling i Latin-Amerika

GLOBAL KOMMENTAR: Monroedoktrinen, som i 1823 proklamerte at hele Latin-Amerika tilhørte USAs interessesfære, er i ferd med å smuldre bort.

Publisert

Globalisering og dynamiske endringer i økonomien og politikken i dets mange og mangfoldige land gir Latin-Amerika mulighet til å bli mindre avhengige av USA. Landene kan nå reforhandle, til bedre vilkår, forholdet til den gigantiske naboen i nord.

Latin-Amerikas voksende integrering med resten av verden er nøkkelfaktoren. Kina, verdens voksende stormakt, er ivrig og aktiv for å styrke handel, investeringer, bistand og samarbeid med regionen. Og Russland, dypt misfornøyd med det de oppleve som annenrangs behandling fra USA, vender tilbake til regionen med både forretningssamarbeid og våpensalg.

Russland er nok ikke ute etter en ny kald krig. Med en styrket stilling i Latin-Amerika markerer Russlands i egne øyne slutten på år med sammenbrudd og ydmykelse.

Kremls store våpensalg til Venezuela og de bilaterale militærøvelsene der, samt gjenopprettelsen av sikkerhetsbånd til Cuba, demonstrerer at Russland igjen er villig til å utfordre USAs hegemoni i Karibia.

Iran har også meldt seg på banen. Landet arbeider hardt for å styrke sine bånd til Sør- og Mellom-Amerika, både diplomatisk og gjennom energipolitikken. Nå kan det også inkludere en militær komponent i sin handel med Ecuador. Og India og Sør-Afrika knytter nye og produktive bånd både innen handel og politikk, særlig med Brasil.

Samtidig er Europa blitt den viktigste leverandøren av våpen til Brasil og Chile. Noen EU-land, især Frankrike, viser voksende interesse i forhold til den argentinsk-brasilianske kjernekraftavtalen fra februar 2008, og i tettere militære kontakter.

I 2005 ble det første arabisk- søramerikanske toppmøtet holdt i Brasils hovedstad Brasilia. Året etter møttes søramerikanske og afrikanske ledere til toppmøte i Abuja, Nigeria. Også Japan vier regionen stadig større oppmerksomhet.
Således har både det politiske og diplomatiske landskapet i Latin-Amerika endret seg raskt, noe som har plassert USA på defensiven. Ikke bare har radikale og sentrum-venstrepartier kommet til makten i en rekke land; USAs lederskap og interesser blir rutinemessig stilt spørsmål ved, og til og med utfordret, ikke bare av kommunistiske Cuba og ”bolivarianske” Venezuela, men nesten overalt i regionen.

Ecuador, til tross for sin ”dollariserte” økonomi og sin avhengighet av oljeeksport til USA, innskrenker nå for eksempel amerikanske militæres bruk av Manta-basen. Nicaragua var det første landet på den vestlige halvkule som anerkjente uavhengigheten til Abkhasia og Sør-Ossetia etter Russlands invasjon i Georgia i fjor sommer. Og Honduras’ president Manuel Zelaya har gått inn for legalisering av narkotikabruk som et tiltak for å få slutt på voldsbruken knyttet til produksjon og omsetning av narkotika.

Selv gamle venner har begynt å trosse Onkel Sam. Paraguays president Fernando Lugo, landets første statsoverhode på 60 år som ikke kommer fra Colorado-partiet, har utnevnt Alejandro Hamed Franco som utenriksminister. Hamed Franco, som er av syrisk avstamning, er en aktiv støttespiller for palestinerne og er blitt fulgt nøye av sikkerhetsorganer i USA på grunn av sine angivelige bånd til islamistiske grupper.

Hele Latin-Amerika og Karibia krever en slutt på USAs blokade av Cuba og er entusiastiske tilhengere av at landet igjen får bli medlem av Organisasjonen av amerikanske stater, OAS.

USAs ensidige beslutning om å reaktivere marinens fjerde flåte, øremerket for Latin-Amerika, har vært en særlig kilde til irritasjon. Flåtens oppdrag ble deaktivert i 1950. Beslutningen om reaktivering er aldri blitt skikkelig forklart for sivile myndigheter i Latin-Amerika og blir i brede kretser oppfattet som en aggressiv handling. Ikke overraskende har den bare tjent til å skape frykt og økende anti-amerikanisme, og har akselerert et brasiliansk forslag om å etablere et søramerikansk forsvarsråd uten USAs deltakelse.

Gitt denne voksende regionale fiendskapen, og uroen forårsaket av en finanskrise som ble skapt i USA, er regjeringer rundt om i regionen oppsatt på å finne nye partnere og markeder som alternativer til USA. Paradokset er at et USA i krise nå trenger Latin-Amerika mer enn noen gang før.

Latin-Amerika bør utnytte denne situasjonen med diplomatisk styrke til å starte en ny dialog med USA med siktemålet å reforhandle vilkårene for forbindelsene. Første skritt må være anerkjennelsen av at Monroedoktrinen er død og ikke kan bli gjenopplivet. Å akseptere det vil være det mest oppmuntrende signal president Barack Obamas nye administrasjon kan sende til regionen.

Juan Gabriel Tokatlian er professor i internasjonal politikk ved San Andres-universitetet i Buenos Aires, Argentina.

Copyright: Project Syndicate, 2009.
www.project-syndicate.org

Powered by Labrador CMS