Mislykkede stater i Mellom-Amerika

Forsvarsdepartementet i USA la i desember fram en rapport der Mexico (sammen med Pakistan) ble navngitt som et land med stor risiko raskt å bli en mislykket stat. Funnene ble, som man kunne vente, forkastet fra mange hold. Likevel: Forfatternes analyse kan faktisk ha vært riktig nok, men den ble brukt på feil land. Om vi drar sørover til Mellom-Amerika - og spesielt til Guatemala - er mislykket stat-paradigmet langt mer anvendbart.

Denne vurderingen kan virke litt streng, når vi ser på framgangen for demokratiet i regionen siden 1990-tallet. Men graver vi litt dypere og ser på demokratiets kvalitet, framfor alt på tilstanden i statsinstitusjoner som rettsapparatet og politiet, blir bildet mindre rosenrødt. Ironisk nok er det Mexicos harde linje mot narkokartellene på sitt eget territorium som gjør situasjonene verre i sør. Gjengene søker seg til Mellom-Amerika som relativt trygge baser for sine operasjoner.

Bekymring

Rapportene fra Guatemala gir spesiell grunn til bekymring. Rundt 80 prosent av kokainen fra Latin-Amerika til USA går gjennom landet på et eller annet punkt. President Álvaro Colom hevdet i februar at 40 prosent av de 6.200 registrerte drapene i 2008 var knyttet til narkorelatert vold. Etterforskere fra USA og Mexico tror de to største mexicanske kartellene, Sinaloa og Gulf-gjengene, sprer sine tentakler til forskjellige områder. Gulfkartellets beryktede væpnede fløy, Los Zetas, blir holdt ansvarlig for en rekke massakrer i landet i fjor. Mange økonomer mener en viktig grunn til at Guatemalas valuta quetzal er styrket i forhold til dollar de siste årene, er den store mengden narkopenger som er hvitvasket gjennom Guatemalas finanssystem.

Sammenliknet med den hardhendte taktikken hans mexicanske kollega Felipe Calderón bruker, virker det som om Álvaro Colom har resignert for overmakten. Landet står hjelpeløst overfor en flodbølge av narkotrafikk fra nord, sa Colom i januar. Kommentaren tok sikte på å sikre internasjonal støtte, men bidro lite til å sikre tilliten til hans lederskap.

Den triste sannheten er at han trolig har rett. Det nasjonale politiet (PNC) er notorisk korrupt, underbemannet og ineffektivt. De er en del av problemet, i like stor grad som narkogjengene selv. I tillegg har hæren blitt en skygge av hva den en gang var, og sliter fortsatt med en tung arv av menneskerettsbrudd fra landets bitre borgerkrig.

Selv om PNC over natta skulle bli omdannet til verdens mest effektive apparat for kriminalitetsbekjempelse, ville det trolig ikke hatt stor umiddelbar effekt. Uten en overhaling av hele rettsapparatet hjelper det lite hva regjeringen eller andre deler av samfunnet gjør.

Straffefrihet

Dette er like sant for resten av Mellom-Amerika, med unntak av Costa Rica og Panama, som for Guatemala. Det kan demonstreres ved å sammenlikne med situasjonen i El Salvador, der politiet er allment anerkjent som både sterkere og mer effektivt. Men kriminaliteten er om lag på nivå med Guatemala. I begge land er det straffefrihet som er nøkkelen: I Guatemala ender bare toppen 4 prosent av alle forbrytelser, og under 2 prosent av alle drap, med tiltale og dom.

Tilstanden i Mellom-Amerikas rettsapparater er en hovedårsak til risikoen for å bli mislykkede stater. De var i utgangspunktet svake og ineffektive, preget av korrupsjon og politisering, manglende samordning mellom ulike rettsgrener og regelrette trusler og skremsler mot rettsapparatets tjenestemenn. Rettsapparatene i hele regionen har derfor vært et enkelt mål for organisert kriminalitet. Guatemala er det mest åpenbare offeret til nå, men Honduras lider under de samme forholdene og har alle forutsetninger til å bli neste land ut.

For narkokartellene er det et hovedmål å tvinge rettsapparatet og andre statlige nøkkelinstitusjoner i kne. Å ha faktisk kontroll over store deler av mellomamerikansk territorium og samtidig ha mulighet til å opptre med relativ straffefrihet er bra for butikken. USA kan se på sin krig mot narkotrafikken i Mexico og Colombia som delvis vellykket, men faren er at Mellom-Amerikas statsinstitusjoner ikke har samme motstandskraft, og dermed åpner veien for etablering av andre fronter.

I tillegg til de fryktelige menneskelige og institusjonelle virkningene, bidrar situasjonen også til å undergrave mellomamerikanske regjeringers langsiktige økonomiske strategi. På godt og vondt har demokratiet i regionen blitt ledsaget av en politikk for økonomisk liberalisering og forsøk på å trekke til seg utenlandske investeringer. Framstøtene kulminerte i undertegnelsen av frihandelsavtalen mellom Mellom-Amerika og USA i 2005.

Stabile på overflaten

Selv om utenlandske selskaper ikke bevisst er i skuddlinjen, så bidrar ikke hyppige overskrifter om nye drap til å gi et positivt bilde internasjonalt. Landene har politisk stabilitet på overflaten og fordelaktige investeringslover. Likevel blir det mye vanskeligere å forplikte kapital til lovende prosjekter når det mangler et effektivt rettsapparat og pålitelige sikkerhetsstyrker.

Det vil bli krevende å få til en bedring som monner. Mellomamerikanske politikeres gjentatte løfter om harde tiltak mot voldelige kriminalitet har gitt små resultater i praksis. Det har liten effekt på narkokartellene, som ofte rår over langt større ressurser enn det lokale politiet eller hæren. Oppmerksomheten vil uunngåelig bli rettet mot at USA må bidra med mer materiell og teknisk støtte til sikkerhetsstyrkene. Det drypper litt velkommen støtte til Mellom-Amerika fra Mérida-intiativet mellom USA og Mexico, men det er trolig utilstrekkelig i den store sammenhengen.

Samtidig bidrar den økonomiske tilbakegangen til å fremme narkogjengenes sak. Arbeidsplasser legges ned, fattigdommen vil øke og regjeringenes mulighet til å sørge for grunnleggende velferd og sosiale tjenester blir presset. Dermed blir livet som kriminell enda mer attraktivt og innbringende. De mulige implikasjoner av denne catch 22-situasjonen er egnet til å vekke bekymring, for å si det mildt.

Simon Whistler er amerika-analytiker i Control Risks, et konsulentselskap for internasjonale risikovurderinger for næringslivet.

 Copyright: Project Syndicate, 2009

www.project-syndicate.org