Anmeldelse:
Åpenhjertig og kritisk fra Yama Wolasmal
Fra Kabul til Beirut via Schous plass. Vi har etter hvert kommet på fornavn med ham. Norsk-afghanske Yama Wolasmal har med sitt bemerkelsesverdige livsløp og prisbelønte yrkeskarriere tatt steget opp til det ypperste nivået blant norske utenriksjournalister. I årevis har han vært et fast innslag i tv-ruta i de tusen hjem, og han har mottatt priser og utmerkelser.
Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.
Med boka «Det jeg så» gir han oss sin beretning om barndommen i Afghanistan, familiens farefulle flukt først til Pakistan og derfra videre til Norge. Vi følger ham og familien gjennom etableringsfasen på Grünerløkka, via Yamas ungdomsår, trøblete skolegang og et mangfoldig yrkes- og utdanningsløp, med solide innslag av flaks og tilfeldigheter, fram til den egentlige journalistkarrieren.
Boka følger ikke et kronologisk mønster. Fortellermåten han velger er mer som et filmmanus – han beveger seg elegant mellom epoker og land, mellom storpolitikk og drama på bakken, med hyppige sideblikk til hva som til enhver tid skjer på det private plan. Denne skiftningen fungerer godt.
7. oktober-sjokket
Boka stuper rett inn i hans hverdag i Beirut. I 2020 ble han tilsatt som NRKs Midtøsten-korrespondent med base der, hvor han etablerte seg med seg sin kurdisk-irakiske kone og to døtre. Dramatikk, konflikt og spenninger manglet det aldri på i det daglige arbeidet hans. Men med 7. oktober-massakren og krigen Hamas-Israel nådde spenningen nye høyder. Terrorangrepet tok ham bokstavelig talt på senga; han lå og sov hjemme i Beirut da det skjedde. Krigen eskalerte raskt med nye fronter og aktører. Ikke minst gjaldt det at Hizbollah i Libanon avfyrte raketter mot Israel, som i sin tur førte til at store deler av landet, inkludert Wolasmals nærmeste nabolag i Beirut, ble truffet av israelske missiler og la bygninger i grus.
Familieliv når bombene faller
Hvordan var det å brått måtte stå midt opp i denne situasjonen? Hva er oppskriften på å håndtere krevende balanseganger mellom familie og jobb, mellom hensynet til egen og medarbeideres sikkerhet samtidig som jobben forlanger at du er tett på begivenhetene? Er det noe med hans oppvekst og utdanning som utgjør forklaringen på denne mestringen?
Han har forpliktelser på det private planet som er større enn hva som gjelder for de fleste av oss. Når de israelske bombene smeller noen få kvartaler unna, må han da sørge for at familien rømmer landet? Hva hvis flyplassen stenger, må han forberede sjøtransport? Kjøpe en båt? Har han kanskje selv behov for en hjemmebase der han kan hente seg inn?
En krevende arbeidsgiver
Hvordan agerer arbeidsgiveren hans? NRK står lagelig til for hogg. Statskanalen befinner seg i et permanent krysspress av hjemlige interessegrupper, som våkent og kritisk følger hver en setning han ytrer i radio og på tv. Han forutsettes å rapportere objektivt, saklig, grundig og kontinuerlig om fakta på bakken, og samtidig ha en solid forståelse av det regionale og geopolitiske bildet.
For unge lesere med begynnende engasjement for globale spørsmål, er boka et funn.
Afghanistan og Gaza
Det forundrer ingen at Afghanistan får en særlig stor plass i boka. Her er han i dobbel forstand på hjemmebane. Med sin språklige kompetanse og med sine mange lokale kontakter, er han her i sitt ess. Han skriver både engasjert, kritisk og lærerikt, til tider også ironisk, spesielt om den vestlige uttrekningen i kjølvannet av Talibans maktovertakelse.
Gaza vies selvsagt også betydelig oppmerksomhet, med gripende skildringer både av de palestinske lidelsene på bakkeplan så vel som om reaksjonene i den israelske befolkningen på gisselsituasjonen. Her kommer han også inn på hvordan han jobber systematisk overfor israelske maktpersoner for å trenge bak den offisielle fasaden.
Det kinesiske mellomspillet
Et noe overraskende og fascinerende avsnitt gjelder perioden da han tok permisjon for å dekke Libyakrigen med engasjement for det kinesiske mediehuset CCTV. Wolasmal gir oss et godt blikk på journalistikk, arbeids- og sikkerhetsrutiner, kinesiske preferanser på vinklinger og stoffutvelgelse, i tillegg til analysene deres av det politiske spillet. Han framholder perioden som en av de viktigste erfaringene i hans vei i utenriksjournalistikken.
Er norsk journalistikk fri for servilitet?
Det ikke minst interessante med boka er sluttavsnittene, der han gir til kjenne sine perspektiver på utenriksjournalistikk i sin alminnelighet, og norsk praksis på området i særdeleshet. Wolasmal unnslår seg ikke, dristig nok, for å gi et kritisk blikk inn i sin egen arbeidsgivers rutiner for kvalitetssikring og internevaluering. Disse kommentarene vil nok svi litt i NRKs ledelse, men såpass bør den tåle, endog ønske velkommen. Også tendens til servilitet overfor maktpersoner som Stoltenberg, statsråder og andre norske ledere, kommenterer han. Disse avsnittene, som har preg av et selvstendig miniessay, bør med fordel kunne inngå som bakgrunnslitteratur i fagene mediekunnskap og journalistikk.
Den kritiske tilnærmingen balanseres godt ved at Wolasmal i andre sammenhenger er åpen på egne tabber og dumheter han selv har begått. Det kler boka godt i dette bildet at han er klar på profesjonaliteten og støtten han opplever fra NRKs side i en eksepsjonelt farefull kontekst.
En bok med driv
Mye av reportasjestoffet er godt kjent for utenrikspolitisk interesserte. Mange vil like fullt finne det kjekt å få det repetert. For unge lesere med begynnende engasjement for globale spørsmål, er boka et funn. Noen vil kan hende mene at den burde gå mer i dybden. Formatet setter nok sine begrensninger i så måte. Best å lese den nå, mens den er rykende fersk. Språkbruken er elegant og ledig, og redigeringen, med sine sprang og skiftninger, gir den driv. Boka er en pageturner, og klart anbefalelsesverdig.
Les også:
-
Fem ting du bør vite om norsk støtte til Syria
-
– Hjelpeinnsatsen må trappes opp
-
Hvem er opprørerne som kontrollerer Syria?
-
En uprøvd flyktningteori
-
Hjelpeorganisasjon ber om en Marshall-plan for Libanon
-
Ber flyktninger vente med å vende hjem til Sør-Libanon etter våpenhvilen
-
SOS-Barnebyer krever økt støtte til barn uten omsorgspersoner i Gaza