Krise er det, om vi skal følge Neumann, og det bør vi

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

«Enhver stat trenger løpende debatt om forutsetningene for at den kan eksistere, og grunnlaget den hviler på», skriver statsviter og direktør for Fritjof Nansens Institutt, Iver B. Neumann, i innledningen til sin nye bok «Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene.» Dermed setter han standarden for det som kan beskrives som en kriseerklæring. «Psykoanalytikere skiller mellom angst, som er redsel for det ukjente, og frykt, som er redsel for det kjente»; fortsetter Neumann, og leder tankene til standardoppsettet for en skrekkfilm.

Neumann beroliger oss altså med Freud, men både som leser og alarmist er jeg ikke helt overbevist om at han tror fullt og helt på det selv. Kanskje det snarere er et pedagogisk grep?

Bok

Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene (2025)

• Iver B. Neumann
• Universitetsforlaget 
• 160 sider

Atomkrig er et godt stykke unna

Og krise er det, om vi skal følge Neumann, og det bør vi. Neumann skriver om en verdensorden som knaker i sammenføyningene. Selv om kriser er «vanlige», er denne krisen temmelig akutt, mener han. Selv om den ikke (ennå) har kollapset og selv om den ultimate krisen, atomkrig, er et godt stykke unna.

Krisens episenter er autokratier i sterk fremvekst og tapet av amerikansk liberalt hegemoni. Særlig Trumps USA er driveren i denne tapsfortellingen. «USAs dreining mot det ekstreme høyre er kritisk for Europa og prekær for Norge», mener Neumann. Sett fra Kina og Russland er Trump gode nyheter, de gnir seg i hendene, mener han: «Også disse landene er imot rettsstat og demokrati. Begge vil gjerne, som Trump, ta over andre staters territorium. Begge foretrekker å operere overfor én stat av gangen, altså bilateralt, snarere enn å bygge multilaterale institusjoner, som liberale vil. Under Trump blir statssystemets tre ledende makter mer like i sin utenrikspolitiske orientering.»

I en verden der makt gir rett trengs en liberal verdensorden mer enn noensinne, men det blir ikke enkelt, mener Neuman, og gir oss tidlig utsikten til bratt motbakke.

Den liberale verdensorden beskrives som et flettverk av internasjonale organisasjoner som utfordret statlig suverenitet som et sentralt trekk ved den internasjonale orden. Som menneskerettigheter: «Poenget med dem er at mennesker har rettigheter simpelthen i kraft av å være mennesker, ikke i kraft av å være borgere av en stat.» Dette er en sentral innsikt, som såkalte realister ofte er «blinde» for. Den nye bølgen av nasjonalisme bringer tilbake mistilliten mot overnasjonale ordener. Institusjoner og overnasjonale fellesskap blir fremstilt som uttrykk for svakhet og trusler mot nasjonal suverenitet. 

I en slik forestillingsverden dominerer gjerne en tanke om at stater kun handler ut av egeninteresse og makt, slik at ideer og verdier nærmest er å betrakte som et skuespill. I «gamle dager» ble overgrep mot egen befolkning, til og med folkemord, betraktet som indre nasjonale anliggender. Trump-regimet diskuterer på ramme alvor å forlate FN.

Er Trump fascist?

Neumann forklarer godt hvor intuitiv (og feilaktig) demokratiforståelsen kan være hos populistiske velgere. For mange trumpvelgere virker det innlysende at han, som Trump selv besverger, kan gjøre som han vil. Særlig skolefolk bør lese Neumann. Det er viktigere enn noen gang å overbevise unge mennesker om at liberalt demokrati er noe annet enn flertallsstyre. Politisering av institusjonene kan fremstå abstrakt, til og med uproblematisk og effektivt, for mange som ikke riktig har tatt innover seg det man skulle ha lært på skolen. Frie og uavhengige institusjoner, som domstoler, utgjør på mange måter i kjernen i et liberalt demokrati. Når statens institusjoner fylles opp av makthavernes egne folk som vil bruke dem til å berike seg selv, til å fremme deres politiske interesser og til å konsolidere autoritær makt, blir demokratiet satt er satt i sjakk matt.

Neumann gir oss flere mulige utfall av Trump-æraen. På den ene siden understreker han at det fremdeles finnes et annet USA og at institusjonene og rettsapparatet ennå ikke helt i «lomma på Trump». På den andre siden forespeiler han oss muligheten for både «voldelig statskupp» og borgerkrig i USA. (I skrivende stund er drapet på MAGA-aktivisten Charlie Kirk bare et døgn gammelt. Følgene av det kan man bare forestille seg. Det koker naturligvis blant høyreradikale, en del tar til orde for direkte krig mot «venstresiden» (som i praksis betyr alle kritikere av Trump). Andre godter seg over drapet).

Neumann forklarer hvordan krise og sosial endring får mennesker til å vende seg mot fascismen. Fascismen, forklarer Neumann overbevisende, «lover klarhet, visshet og sikkerhet om hvem som er hvem og hva som er hva. Vi er bra, de er dårlige. Styrke er bra, svakhet er dårlig … Alt som er tvetydig – etnisk blanding, homofili, hemmelige samfunn, doble forpliktelser – er farlig. Det skal være rene linjer.»

Likevel drar Neumann på fascismedefinisjonen i tilfellet Trump/MAGA, selv om han mener at den «står i døren». Til dette legger han blant annet til grunn at Trump ikke har egne paramilitære, egne brunskjorter, og at «om det skulle skje, ville det være som del av en siste fase av et fullt utviklet statskupp.» Her har utviklingen i USA allerede har løpt ifra boken, noe som bare skulle mangle, gitt at den revolusjonære ødeleggelsen under Trump skjer i et heseblesende tempo.

Neumann mener også at fascismen er antikapitalistisk, noe Trump åpenbart ikke er. Men her kan det legges til at en viktig årsak til at Hitler likviderte venstrefalanksen i NSDAP i 1934 (De lange knivers natt) var at han ville ha storkapitalistene om bord, noe han også fikk. Trumpismen kan bedre forstås som mafiøs, mener Neuman. At den styres etter mafiaprinsipper er helt sant, men det gjorde sannelig fascistene i Italia og de tyske nazistene også. Fascismens kleptokratiske og korrupte natur er ellers underkommunisert.

Debatten om Trump og fascisme har foregått i årevis, men selv de mest ihuga tvilerne er mindre tvilende nå. Hver tid har sin fascisme, mente Primo Levi. Det er også verd å huske at fascismen var en sammenstillingn av kaos. Trumps fascisme er av den personmotiverte arten, mens de virkelige ideologiske fascistene flokker rundt ham. Egentlig er ikke dette noe nytt. Fascismen oppsto i skjæringspunktet mellom ekstrem voldsnasjonalisme og Mussolinis personlige egenskaper. Mussolini selv var ingen stor ideolog, men han hadde det vi kan kalle en fascistisk personlighet, ganske lik Trumps personlighet. 

Rundt Mussolinis karisma flokket ideologer, høyreekstreme galninger, nihilister og futurister, bisarre intellektuelle og opportunister seg. Den fascistiske bevegelsen vokste i hyperfart fra å være en kult, til å drifte et kolossalt fascistisk statsapparat. 

Mafia-sporet til Neumann er ellers treffende. I mafiaen er det ikke noe «skille mellom personlig vinning og organisasjonsbygging», skriver Neumann: «Slektninger er gjerne medlemmer av den innerste krets. Mafiabossen krever beskyttelsespenger: «Du betaler skatt til meg, jeg sørger for din sikkerhet.» Neumann er inne på en rekke statsfinansielle begrunnelser for Trumps ville tollsatser, men bemerker tydelig likevel at virkemidlene ligner mistenkelig på mafiametoder. Det dreier seg om utpressing og tyveri, mener han. Her spiller naturligvis også Trumps narsissistiske personlighet inn. Som kjent vil Trump gjerne ta æren for en rekke fredsavtaler, blant annet mellom India og Pakistan. India hevder at de selv kom frem til en avtale. Trump hevdet også at inderne hadde foreslått ham til fredsprisen. Da India benektet dette, ble tollsatsen mot India ganske umiddelbart satt til femti prosent.

Russland og USA nærmere hverandre

Neumann er heller ikke veldig optimistisk på Russlands, og som konsekvens, også på våre egne vegne. Putin vil ikke nøye seg med «en femtedel av Ukraina», skriver han. «Russland vil ha hele Ukraina, i det minste som et lydrike.» Den som setter sin lit til at Putin ikke vil leve evig og at noe bedre vil komme etter ham, må tro om igjen.

Neumann drøfter det han overbevisende beskriver som fascismens kjennetegn i Russland: «… ekstrem nasjonalisme, fremmedhat, politisk styrt økonomi, estetisering av politikken, vilje snarere enn økonomi eller konsensus som grunntema i politikken (voluntarisme), sterk kollektivisme med tilhørende nedprioritering av individet, militarisering av samfunnet, personkult, volds- og krigsforherligelse, dyrkning av et mytisk bånd mellom mennesker og jordsmonn (Blut und Boden), demonisering av minoriteter som ikke omfavner flertallets måte å være i verden på, tenkning om kvinner som familiens midtpunkt og intet mer (Kinder, Kirche, Küche).»

Neumann fortsetter videre med å slå fast at «hos Trump og hans tilhengere finner vi faktisk alle de kjennetegnene på fascisme som ble listet opp ovenfor», men altså fremdeles uten å henge bjella helt fast på katten. «Trumps USA og Putins Russland er ideologisk sett kommet hverandre nærmere», mener han, og det har han jo helt rett i, også når det gjelder forbrødringens manifestasjoner i utenrikspolitikken, for eksempel når USA, sammen med Russland, Nord-Korea og andre autoritære regimer «brukte sin FN-stemme på å legge skylden for Putins angrepskrig mot Ukraina på Russlands mål og offer, ikke på aggressoren selv.»

Til tider henfaller Neumann til ganske tørre statsvitenskapelige foredrag, kanskje særlig i kapitelet om EU. En del av stoffet kan fremstå som langtekkelig, og man venter på at han skal komme tilbake til selve dramaet. Men det er selvsagt også et spørsmål om smak og behag, noen liker å bli grundig forklart, for eksempel hvordan hva EU oppsto og hvordan alliansen er organisert.

«For EU medfører Trumps unilateralisme i alle fall fem fundamentale utfordringer: suverenitetshevdelse, å redde diplomati som langsiktig arbeidsform stater imellom, redde det som reddes kan av den liberale verdensorden, redde stumpene av NATO og redde demokrati i egne medlemsstater», skriver Neumann, og for virkelig å sette en støkk i oss, understreker han at «oppgave nummer én er å sikre Europas suverenitet over eget territorium». Med «et tiltagende aggressivt Russland på dørstokken har Europa ikke noe valg.» Det er alvorlig tider når slike ord faller naturlig. For oss som har levd hele vårt voksne liv i fred og fordragelighet, er det deprimerende å tenke på at våre barn nå skal bekymre seg for «eget territorium». Europa må trappe opp på alle felter, mener Neumann, i alt fra et standardisert felleseuropeisk forsvar til romfart og satellitteknologi, fordi, selv om vi på kort sikt vil være avhengige av USA, så har avhengighet av USA «blitt en farlig situasjon å være i.» Mens internasjonalt diplomati handler om å bygge tillit og forutsigbarhet, er Trumps «transaksjonalisme» tuftet på vinn eller forsvinn, makt og frykt., godt illustrert av Trump og JD Vances utilslørte skremsler mot en trofast alliert rundt anneksjon av Grønland. Who would have thought?

Europa står nå, sammen med Australia, Canada, Japan, New Zealand og Sør-Korea og noe få land i Afrika og Latin-Amerika, som forsvarere av den liberale verdensorden, mener Neuman. Implisitt at USA nå på mange måter kan innregnes i familien av autokratiske regimer som praktiserer ren «makt-gir-rett» og unilaterale egeninteresser. Neumann mer enn antyder at USA ikke lenger kan regnes med hvis artikkel 5 slår inn. USA er blitt en «sikkerhetstrussel», mener Neuman, og eksemplifiserer dette med at vi bør kjøpe europeiske fregatter, og ikke amerikanske. Denne saken er allerede avgjort, etter at boken forelå, og valget falt på engelske fregatter.

For å gjøre det hele enda mørkere peker han på hvordan de europeiske demokratiene trues fra innsiden av høyreradikale partier. Denne trusselen kunne Neumann skrevet mer om. For det er vel og bra at Europa kan mobilisere vilje til demokratisk og sikkerhetsmessig beredskap, men hvis langt på vei russisk-vennlige høyreradikale tar makten vil denne kraften bli satt i revers. I England er det høyreradikale Reform-partiet til Trump-lojalist Nigel Farage største parti. I Frankrike gjør Nasjonal Samling det stort på meningsmålinger. Kronprinsen i partiet, Jordan Bardella, ligger godt an til å bli Frankrikes president i 2029. Høyreradikale Alice Weidel og hennes Alternativ for Tyskland er største parti i Tyskland.

Hva må gjøres?

Hva kan lille Norge gjøre, spør Neumann. For Norge som en liten stat er «arbeidet med å redde det som reddes kan av den liberale verdensordenen, ikke bare viktig av demokratiske grunner, men også fordi prinsippet om såkalt multilateralisme gir oss en plass ved bordet i saksprosesser og i forhandlinger», skriver han. Til det kan det kanskje innvendes at den norske inflytelsen er en smule overvurdert. Er vi virkelig så viktige som vi tror, og hvilket inntrykk fester seg av Norge i utlandet?

Neumann er ganske skeptisk til annerledeslandet Norge. Mens verden skjelver i fundamentene og vår sikkerhet er truet, sleper norske politiske bena etter seg i EU- spørsmålet. Det vil ta tid å få til en skikkelig EU-debatt, så det er bare å komme i gang så fort som mulig, mener han. Det har han helt rett i.

Derfor er det nesten utrolig at norske velgere flokker seg til partiet som vil ha minst mulig med EU å gjøre. For ikke å si den svimlende avstanden mellom Neumanns beskrivelser av verden og vår egen sikkerhet, og det bemerkelsesverdige fraværet av diskusjon og folkeopplysning om dette i den norske valgkampen.

For europeerne fremstår den norske alenegangen spesielt merkelig, i og med at vi bader i penger og ressurser. Det blir også lagt merke til at Norge har tjent enorme summer på Ukraina-krigen og den påfølgende energikrisen i Europa, og at Norge likevel er langt nede på listen over giverland til Ukraina. At Frp havnet på 24 prosent i Stortingsvalget kommer nok også til å gi oss noen riper i lakken. Den norske misnøyen står ikke i forhold til det som virkelig burde bekymre europeere. Norsk deltagelse i internasjonale forpliktelser er ikke gitt frem i tid, derfor er også problemene ute i verden knyttet til det innenlandske, som ellers i Europa.

Neumann beskriver Norges forhold til Kina som utfordrende og potensielt farlig. Kinesisk desinformasjon og hacking er allerede en del av norsk beredskap. Industrispionasje likeså. Neumann stiller et åpent spørsmål om ikke kinesiske studenter i Norge burde underlegges mer kontroll. For Kinas del finnes ingen gratis lunsj, handel med dem er politisk og underlagt autoritær og ideologisk kontroll. En følgeskade av Trump er at mange land drives inn i garnet til kineserne, noe vi også ser tendenser til i EU. Neumann advarer mot dette, men uten å hevde at vi ikke skal drive handel med kineserne. Handel med Kina må «må veies mot en viktigere prioritet, som er å støtte det som er igjen av liberal verdensorden. Dette blir en sentral balansegang for Europa og Norge fremover», skriver Neumann.

Det er lettere sagt enn gjort, for den lakmustesten har Norge strøket på ved flere anledninger. For eksempel da regjering, presidentskap og kongehus ikke ville ta imot Dalai Lama da han besøkte Norge. Eller som konsekvens av Kinas fiendtlige holdning til Norge etter utdelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo. Det måtte naturligvis bøtes på. Dette skriver Neuman godt om. Men han kunne tatt enda hardere i.

En intern NATO-rapport fra oktober 2020 viste at medlemslandene ikke har god nok kontroll over kinesiske investeringer i havner, flyplasser og telekommunikasjon. Nato-sjef Jens Stoltenberg oppfordret til å skjerpe kontrollen over havner, flyplasser, forsyning av drivstoff, mat og medisinsk utstyr, samt 5G-nettene og annen digital infrastruktur. Spesielt betryggende er det altså ikke.

Liberaldemokratisk selvsikkerhet 

Det er dette Clive Hamilton og Mareike Ohlberg på dramatisk advarer mot i sin mye omtalte bok «Hidden hand. Exposing how the Chinese Communist part is reshaping the world» (2020). Det kinesiske kommunistpartiet utnytter svakhetene i demokratiske systemer for å undergrave dem. Regjeringer, akademiske institusjoner og næringslivsledere frykter økonomisk gjengjeldelse hvis de pådrar seg Beijings vrede. Denne frykten er smittsom og giftig. Den må ikke normaliseres som prisen vi må betale for velstand. Ifølge Hamilton og Ohlberg er kommunistpartiets mål å skape en internasjonal myk «diskurs» og hard infrastruktur som omgir vestlige maktsentre, slik at partiets dominans i inn- og utland blir ubestridelig.

Neumann er selvsagt godt inne i disse problembeskrivelsene. Og han har selvsagt rett i at vi heller ikke kan kutte forbindelsene til Kina. Hvor blir det av liberaldemokratisk selvsikkerhet i møte med kineserne, og nå, Trump? Det er lett for oss å si at vi må balansere, men hvor er balansepunktet?

Denne anmelder lar seg ikke helt lure av Neumanns Freud-triks. Han har skrevet en skremmende, god og viktig liten bok som sarte sjeler kan miste nattesøvnen av. Elendighetsbeskrivelser blir oppfattet som fatalisme og varsleren Neumann vil være konstruktiv i alt det mørke. Litt for syns skyld, er mitt inntrykk. Det er i det hele tatt vrient å komme med løsninger og balansegang på ekstreme utfordringer som vi knapt har kontroll over. Det kan man selvsagt heller ikke kreve av Neumann.

De store løsningene er nok prisgitt krefter som er mye større enn oss selv, både som land og borgere. Samtidig har Neumann veldig rett i at vi som land og borgere i enda større grad kan handle prinsipielt, i noen tilfeller også idealistisk (et fyord, ifølge tidsånden). Men det vil koste, og slike kostnader er politikere lite begeistret for å fortelle sine velgere om.

Å lure oss selv om Trump

Neumann gjør så godt han kan for på roligst mulig måte forklare oss at vi står foran en rystende endring av verden. Det er en formidabel oppgave. For tenker ikke de fleste av oss at vi lever i så bisarre tider at verken ord eller fornuft strekker til? Det som engang ble forespeilet som en slags fullendelse av den liberale verdensorden er nå tatt som gisler av despoter. Den som ryster oss aller mest er lederen for det som for kort tid siden var vår nærmeste alliert og sikkerhetsgaranti. Hvordan kan vi med sunt vett, eller statsvitenskapelig eller annet akademisk lingo, kunne beskrive at demokratiets maktpolitiske førsteskanse nå er tatt over av sadopopulister som i alt er underlagt en ondsinnet tyrann? Hvordan møte og forstå en politisk bevegelse som har gått til krig mot sannhet og vitenskap?

Det jeg leser ut av Neumann er også at vi skal vokte oss vel for å normalisere trumpismen, at vår optimisme-bias lurer oss til å tro at Trump er en statsmann det kan snakkes fornuft med. Det er å lure oss selv. Avhengigheten av USA må fases ut, men det vil ikke skje før alvoret synker enda mer inn hos liberaldemokratiske ledere. De av oss som har et lite håp om et mer normalt USA etter Trump, kan i beste fall håpe på en tilstand der amerikanerne har mer enn nok med seg selv. Rekalibrering og forsoning vil ta tid. Skadevirkningen av MAGA vil forplante seg i mange år fremover.

For å kunne redde det som står på spill, må vi først erkjenne alvoret. Det er først når vi virkelig forstår hvor ille det står til, at vi evner å handle slik situasjonen krever.

Neumanns bok kan være et sted å begynne. Han har skrevet et utmerket stykke nødvendig folkeopplysningslitteratur.