Søppelhelter til kamp mot plast i havet

”Oh my god!”

En gutt på ti år stanser noen meter fra vannkanten og glor framfor seg.

”Unbelievable,” mumler en middaldrende kvinne i shorts og stråhatt.

Gutten og kvinnen kjenner ikke hverandre, men de står begge og ser motløse ut på Koh Hin Ngam – ei øde øy i Andamanerhavet utenfor sørvestkysten av Thailand.

Foran dem ligger et knehøyt lag av gammelt avfall, som er skylt i land med tidevannet. Plastsandaler, poser og vannflasker, lightere, fiskegarn og isopor i dype, forvitrede lag. De to frivillige er kommet for at samle det opp. Sammen med 38 andre har de meldt seg til å seile ut til øya med Trash Hero, en frivillig organisasjon fra naboøya Koh Lipe. Hver mandag rydder Trash Hero ei lokal strand for søppel. Målet er å holde verden grønn. Alle må være med. Det er søppel nok.

Forskere anslår at 150 millioner tonn plastavfall har havnet i verdenshavene, og at det hvert år kommer ytterligere åtte millioner tonn. Minst. Det tilsvarer at innholdet av en søppelbil tømmes i havet hvert minutt året rundt. Fortsetter denne utviklingen vil det i 2050 være mer plast enn fisk i havet, ble det opplyst tidligere i år under møtet World Economic Forum.

– Hvis det skjer – beklager barn – men da er vi alle sammen fucked, sier sveitsiske Darius Vakili, som var med og stiftet Trash Hero for to et halvt år siden.

Koh Lipe fløt da over med avfall. Hele Andamanerhavet fløt med søppel. Ja, hele Asia gjorde det.

Plastfesten har flyttet til Asia

Asia står for 45 prosent av verdens plastproduksjon og hele 82 prosent av den samlede plastlekkasjen til havet. En undersøkelse fra den amerikanske miljøorganisasjonen Ocean Conservancy og McKinsey Center for Business and Environment viser at 60 prosent av plasten i verdenshavene kommer fra bare fem land, nemlig Kina, Indonesia, Filippinene, Thailand og Vietnam. Dette er utviklingsland som alle har opplevd økonomisk vekst, redusert fattigdom og en større middelklasse. Og dermed en eksplosjon i forbruket av plast.

– Plast er et symbol på velferd, sier Henrik Beha Pedersen, miljøbiolog og grunnlegger av organisasjonen Plastic Change, som arbeider for å bremse plastforurensningen i naturen.

– I Europa har vi selv hatt en fest med plast i 60 år. Vi har bygd vår framgang på plast. Vi kan pakke inn 20 kjeks i plast og la dem ligge på hylla i lang tid. Og de holder seg. Men vi har ikke tenkt gjennom hva som skal skje med emballasjen når kjeksene er spist, sier han, og kaller det en kjempestor systemfeil at det aldri har vært noe krav om at plasten skal gjenbrukes.

I de fleste utviklingsland er det ikke engang noe sted å gjøre av søppelet. Avfallshandteringen er i beste fall mangelfull, i verste fall ikke-eksisterende. På den måten rammer problemer med avfall i vannet sosialt skjevt.

En sprø idé sprer seg

Koh Lipe og naboøyene var en tid nær ved å drukne i plastavfall. Det fløt overalt på øya, strendene og i havet. Det kunne ikke fortsette slik:

– Enten dør vi med all denne plasten, eller så gjør vi noe med det, sier Darius Vakili, som har bodd på Koh Lipe i 15 år.

Sammen med en håndfull venner besluttet han for to og et halvt år siden å rydde opp på naboøya Koh Adang, ved de lokale fiskernes vannkilde. De fikk et par hoteller til å sponse longtail-båter og lunsj og kom hjem etter tre timers arbeid med 200 kilo søppel, som ble sortert og sendt til gjenbruk.

– Det var egentlig en sprø idé, siger Darius Vakili om innskytelsen som raskt tok av: – Hvem gidder vel å samle søppel på ei avsides øy?

Tja. På to og et halvt år har Trash Hero arrangert over 650 søppelinnsamlinger og fått 12 000 mennesker til å rykke ut som søppelhelter. Ikke bare på Koh Lipe, men også 25 andre steder i Thailand, Indonesia, Malaysia, Tsjekkia og snart også New York.

Forsker: Bransjen må ta ansvar

På Koh Hin Ngam har vår tiårige søppelhelt krabbet inn i et buskas. Han spar opp plast og får fylt sin første sekk. Rundt ham arbeider folk en rekke forskjellige land. Til sammen tolv nasjonaliteter er representert.

Sola steiker hardt over øya. UV-strålene får plasten til å forvitre og noe av den smuldrer opp ved første berøring. På den måten er det ett fett om plasten kastes til lands eller til vanns, sier Henrik Beha Pedersen. Det ender uansett i den samme suppa. På land blir det gradvis brutt ned til mikroplast, som så blir skylt ut i havet.

Forskerne vet at de mikroskopiske plastpartiklene kan holde seg i mange hundre år. De vet at partiklene finner veien inn i næringskjeden gjennom plankton og fisk. At det allerede er funnet plast i næringsmidler som skalldyr, fisk, honning og vin. Og at sprøytegifter og andre problemstoffer tiltrekkes av og kleber seg til plast i vannmiljøet. Men omfanget av problemet og konsekvensene av det kjenner ingen. Det mangler fortsatt kunnskap på området.

– Poenget er bare at vi behøver ikke så mye sikker viten før vi gjør noe med det. Vi må følge et føre var-prinsipp, og vi må begynne i Asia, sier Henrik Beha Pedersen.

De siste 50 årene har plastproduksjonen økt fra 15 til 311 millioner tonn i året. De neste 20 årene ventes produksjonen å vokse til ytterligere det dobbelte. Det gjør det umulig å løse problemene bare med ryddeaksjoner på strendene, påpeker han. Det er viktigere å stoppe lekkasjen. Og å få forurenseren til å betale for det.

– Noen tjener penger på dette, men ingen tar ansvar for å løse problemet. Her må vi se på produsentene, sier Henrik Beha Pedersen. Han foreslår at bransjen bare får produsere plast som kan gjenbrukes, og at det blir innført en slags avgift på råvarene.

En dag spør våre barn oss…

Det er en voldsom utfordring, erkjenner Henrik Beha Pedersen. Og det kommer til å koste mange milliarder å få etablert en ordentlig infrastruktur for innsamling, sortering og gjenbruk av plastproduktene.

Ifølge Darius Vakili kan det gå for langsomt. Han frykter den dagen nåtidens barn prikker ham på skulderen og spør hva vi har gjort ved naturen. Vi er nødt til å redde deres framtid, mener han. Eller i hvert fall gjøre et forsøk.

– Jeg tror flere og flere mennesker innser at klokka er fem på tolv. At vi er nødt til å endre noe. Det er første skritt, siger Darius Vakili og gleder seg over at stadig fler møter opp til de ukentlige søppelinnsamlingene.

– De kunne ha kalt det toskete. De kunne ha drukket en cocktail på stranda, nytt sola og slappet av. I stedet søler de bort ferien sin på å samle søppel. Det gir meg håp.

• Les tidligere sak: 21-åring skal redde oss fra plastavfallet