– Banken oppdrar Norge

- Den norske oppfatningen av at vi har så stor innflytelse på Verdenbanken er nok litt naiv, sier Christoffer Klyve fra Utviklingsfondet. Han er en av de tre forfatterne bak rapporten «Worldbankification of Norwegian Development Assistance», utgitt av Utviklingsfondet og stiftelsen IGNIS.

1 prosent makt. Organisasjonene har gjort nærstudier av tallmateriale fra OECD og intervjuer i Verdensbanken og i norsk forvaltning.
De anerkjenner at norske bistandsmyndigheter har hatt gode kontakter i Verdensbanken, blant annet at tidligere president Wolfensohn gjerne lyttet til Hilde Frafjord Johnson. Men også andre land har slike kontakter. Bare 40-50 av de rundt 10 000 ansatte i Verdensbanken er norske. Ingen av dem er blant de 24 visepresidentene.
- Vi har ikke funnet noe som tyder på at Norge har verken større eller mindre innflytelse enn det den formelle posisjonen tilsier, sier Klyve. Norge har 1 prosent av stemmevekten i styret i Verdensbankens utviklingsorganisasjon (IDA).

Styrer harmonisering. Tvert imot konkluderer rapporten med at norsk politikk er dreid mot Washington, og at Verdensbanken i økende grad setter dagsorden for den norske utviklingspolitikken. Først og fremst ved at Banken sammen med valutafondet IMF får legge for mye av premissene for den såkalte «harmoniseringsagendaen». Det er et internasjonalt samarbeid for å samordne politikken fra de ulike bistandsgiverne, for at fattige land skal slippe byrden ved å ta imot tusenvis av delegasjoner hvert år og levere enda flere rapporter og regnskaper.
- Det er en god idé å redusere byrden på mottakerlandet. Men det er ikke ensretting av bistanden som trengs. Det finnes ikke én oppskrift som virker over alt, sier Klyve.
De norske bevilgningene til Verdensbanksystemet har vært relativt stabile fram til en kraftig økning i 2005-budsjettet. Det største bidraget er en generell bevilgning til utviklingsfondet IDA, og så kommer tilleggsbevilgninger til samfinansiering og særskilte fond.

Vil styre med fond. Norge bruker samfinansiering og såkalte «trust funds» som en måte å påvirke Verdensbanken i den retning regjeringen mener er viktig. Det er finansiering som skal gå til tiltak giverlandet ønsker, men som drives av Verdensbanken etter bankens retningslinjer. Rapporten viser til at det er svært mange land som har slike fond, og at Norge ikke er blant de viktigste. Ulike land drar dermed Banken i ulike retninger gjennom fondene, og forfatterne mener det er lite grunnlag for å hevde at Norge drar spesielt hardt.

Privatisering. Et av de nesten 20 fondene Norge er med å betale, er fondet for privat sektor og infrastruktur. Fondet har fått over 100 millioner kroner og et formål er å bedre investeringsklimaet i fattige land. Men mens norsk politikk legger vekt på balansen mellom offentlig og privat sektor, heter det ifølge rapporten i strategien til dette fondet at Bankens infrastrukturprosjekter raskere og mer effektivt kan bidra til fattigdomsreduksjon om «leveransen av tjenester i økende grad flyttes fra offentlig til privat sektor».
- Det er ingen tvil om at Verdensbanken og IMF fremmer liberalisering og privatisering, oppsummerer rapporten, og viser til en rekke dokumenter fra finansinstitusjonene selv.
Av de mer kuriøse funnene er en video med en rap-artist fra Tanzania som «rapper» for privatisering, produsert og delvis finansiert av det britiske Adam Smith Institute.

Ikke ny politikk. Det er langt på vei en norsk myte at Verdensbanken har sluttet med de beryktede strukturtilpasningsprogrammene fra 1980- og 1990-tallet, hevder rapportforfatterne.
Mange helt nye lån har betingelser som ligner til forveksling på de gamle, som innstramminger i budsjettene og en svært streng pengepolitikk. I Verdensbankens egne dokumenter er det hyppige referanser til nye lån med strukturtilpasningskomponenter, mens det i norsk sammenheng refereres til strukturtilpasning som noe som er forlatt til fordel for landenes egne fattigdomsstrategier.

Nye navn, gammel politikk? - De har skiftet navn på så å si alt. Men den makroøkonomiske politikken ligger der som før, oppsummerer Rick Rowden fra Action Aid USA.
Han besøkte Norge i forbindelse med lanseringen av rapporten, og har skrevet flere rapporter der han har sett på konsekvensene av den økonomiske politikken til finansinstitusjonene innenfor sosiale sektorer i utviklingsland. Blant annet har han vist det store gapet mellom hva et land under IMF-programmer kan bruke på sosiale utgifter, og det enorme behovet for finansiering av hiv/aids-tiltak.
- Det er helt umulig for et land som må følge de økonomiske kravene i et IMF-program å nå tusenårsmålene, sier han.

Dominerer scenen. Rowden mener det bare er å se på statistikken for å se at den pakken med reformer som IMF og Verdensbanken har stått for, har slått feil. Alt fra vekstrater til alfabetisering går saktere nå enn på 1960-tallet. Og de landene som har gjort det skarpt økonomisk de siste tiårene, er de som har fulgt helt andre økonomiske strategier enn IMF og Verdenbankens. I prinsippet er det ikke noe galt med en gradvis liberalisering, mener Rowden.
- Men disse institusjonene fremmer det for en hver pris, selv der det ikke finnes private til å ta over, sier han.

«Dominerende». Ifølge Rowden er det et stort problem for utviklingslandene at finansinstitusjonene har blitt svært dominerende.
- Det er helt klart Verdensbanken og IMF som setter dagsorden for den internasjonale utviklingspolitikken. FN har forsøkt å få dem inn i folden, men de er helt ute av kontroll fra verdensorganisasjonen, sier Rowden.
Action Aid-representanten er svært begeistret for det Soria Moria-erklæringen sier om Verdensbanken.
- Dette er enestående. Det er virkelig noe vi kan ta med os til andre land og vise til; Se hva Norge gjør, sier han.

Verdensbanken og norsk bistand
• Verdensbanken var den største mottakeren av norsk bistand i 2004 med 1,277 milliarder kroner totalt.
• I 2005 var kjernebevilgningen til Verdensbanken (avdelingen for billige lån til fattige land; IDA) for første gang større enn bevilgningen til noen annen internasjonal organisasjon, som FNs utviklingsprogram UNDP.
• Den nye regjeringen vil kutte støtten til Verdensbanken til fordel for FN. Budsjettet fra Bondevik-regjeringen la opp til 1,903 milliarder til Verdensbanken og regionalbankene, mens Stoltenberg kuttet 100 millioner av dette (samfinansiering på utdanning, miljø og næringsutvikling).
• Norge har felles styrerepresentant (Executive director) med de nordiske og de baltiske landene, og 1 prosent av stemmevekten.