Barnesoldatens historie
Ahmadou Kourouma glir inn i rekken av spennende afrikanske samtidsforfattere som et norsk forlag heldigvis har oppdaget. Han kommer fra Elfenbenkysten, men er bosatt i Frankrike. Pennen er afrikansk – en blanding av beinhard realisme og «åndelig» fortellerkunst. Kourouma har skrevet en opprivende bok om barnesoldater.
12-åringen Birahima arver fire ordbøker som setter ham i stand til å skrive beretningen om sitt liv. Han finner forklaringer i bøkene på de vanskelige ordene, men det er først og fremst gjennom sin egen fortellerkunst at han bringer leseren i nærkontakt med det skammelige «fenomenet» - barnesoldater.
Den historiske og politiske rammen om fortellingen er nedslaktingen av mennesker som fant sted i Liberia og Sierra Leone. Språket i boka er uten delikat føleri når landene skal karakteriseres: «Sierra Leone er ikke bare et høl, det er et høl i et høl». Forfatteren er i det hele tatt bitende ironisk i sin beskrivelse av de to «versting-landene», som for eksempel:
«Med den nye grunnloven hadde landet behov for en sivil president. I en seks ukers tid farta han rundt til alle hjørner av landet for å fortelle at nå var han blitt sivilist, og det med liv og sjel. Og en ny søndags morgen blei han så valgt, med 99,99 % av alle stemmene, og i nærvær av internasjonale observatører. Med 99,99 %, fordi 100 % ville ha vært ouya-ouya, det ville ha blitt folkesnakk.»
Men først og fremst er dette historien om et folkemord sett gjennom øynene til en barnesoldat. Ruset på hasj, sulten og ensom lærer han groteske overlevelsesteknikker. Egentlig er han på vei til sin tante, men han må ha noe å fylle i magen på veien. Og Allah metter alle som skriker - selv om Allah ikke skylder noen noe. Døden er den nærmeste følgesvenn: «Og jeg har drept haugevis av uskyldige i Liberia og i Sierra Leone, der jeg sloss i stammekrigen, der jeg var barnesoldat, der jeg blei høy på harde stoffer».
Barnesoldaten er øyenvitne til ugjerninger utført av hensynsløse og korrupte maktmennesker - og de er ikke fiksjon. Folk ble hakket i stumper og stykker uten at selvoppnevnte ledere følte trang til å stryke vekk en svettedråpe fra pannen. Til gjengjeld fikk flere av aktørene også et voldsom og smertefull død. Fortellingen om hva som kan skje når du faller for eget grep og mister styringen på din grådighet er uten formildende formuleringer.
Som man skjønner - dette er ingen vakker historie. Men det er et sterkt samtidsdokument fra to av de mest pinte land på det afrikanske kontinent.
Og historien er fortalt med en afrikansk penn. Språk og perspektiv gjør den til en kraftig leseropplevelse.
Ahmadou Kourouma: «Allah skylder ingen noe», Cappelen.
