Bistanden har gode resultater

50-års markeringen av norsk bistand er en god anledning til å drøfte hva som er oppnådd med de betydelige ressursene som er blitt investert. Det er liten tvil om at bistand har vært et barn av sin tid. I begynnelsen trodde man at bare man fikk sving på infrastrukturen og noen industriprosjekter, så ville den økonomiske veksten komme. Denne forestillingen hang lenge igjen. Fokus var på infrastruktur, industri eller fiskeri, teknologioverføring og store tunge prosjekter.
Siden har veldig mye forandret seg. Bistanden har endret seg med sin samtid, den har lært av sine feil og handlet på basis av nye erkjennelser. Betydelige endringer har skjedd.
Vi snakker ikke lenger om bistand, men om utviklingspolitikk. Handel, investeringer, gjeldslette er til tider viktigere for mange land enn bistand. Vi ser ikke lenger på hva Norge gjør, men hva Norge kan gjøre i samarbeid med andre land. Vi fokuserer ikke lenger på enkeltprosjekter, men på programmer i samspill med andre. Vi sender ikke lenger ut eksperter i Sønderled, men baserer oss på nasjonalt lederskap og ansvar.

Forventningene til bistand har vært altfor høye. Bistand alene kan ikke redde verden. Til det virker altfor mange faktorer inn på utviklingslandenes situasjon:
• Internasjonale rammebetingelser som gjeld, handel og manglende investeringer og makroøkonomiske krav har ofte mye større innflytelse på utviklingen i landets økonomi enn bistand. Dette har vært grovt undervurdert. I mange år og i mange tilfeller har urettferdige og dårlige rammebetingelser undergravd det en har forsøkt å få til nasjonalt og på bistandssiden. Bare i år har for eksempel råvareprisen for Ugandas viktigste eksportvare, kaffe, sunket fra omlag 1200 USD per tonn til 400 USD per tonn. Oljeprisen kan ha tilsvarende virkninger.
• De fleste utviklingslandene opplevde at de internasjonale rammebetingelsene og økonomiske rammevilkårene på 1980-tallet langt på vei ødela det man hadde oppnådd på 60- og 70-tallet.
I dag skaper Aids-epidemien en håpløs situasjon i mange land. Hvis epidemien fortsetter i samme omfang som nå, vil den føre til 20% reduksjon i bruttonasjonalinntekt innen 2015 i de verst rammede landene.
• Samtidig har bistand vært gjenstand for det jeg vil kalle for mikro-makro-paradokset. Mange prosjekter har isolert sett vært vellykket. De har gitt resultater lokalt og regionalt.
Men så har man sett få resultater på makronivå. Situasjonen for landet som helhet er ikke blitt vesentlig forbedret, noe som er et stort paradoks.
• Dette kan ha med andre giveres innsats å gjøre; Blant bistandsaktørene er Norge som regel en av en rekke aktører.
Det blir derfor helt forfeilet å måle et giverlands bidrag og dens effekt mot den samlete utvikling for landet som helhet.
• I de landene som Norge har operert lengst har dessuten befolkningen økt betydelig og i noen tilfeller blitt tredoblet. Dette gjelder for eksempel Tanzania. Selv med en god økonomisk vekst er mulighetene for å sikre status quo for basistjenester vanskelig. Enda tøffere er det å øke tilbudet.
Derfor har mange fått det bedre, mens det er vanskeligere å løfte hele landets økonomi.

En kan ikke måle resultatene av bistanden uten å ta høyde for nasjonal politikk. Godt styresett er en forutsetning for økonomisk vekst og sosial fordeling. Dette tok man konsekvensen av på 90-tallet, - og har tatt tak i, - i enda sterkere grad siden da. Dersom bistand gis til land som er reformvillige, kan en løfte tre ganger så mange mennesker ut av fattigdom.
Hva har vi da oppnådd? Avhengighet vil mange si, og viser blant annet til bistandens andel av mange lands offentlige budsjetter. En debatt om avhengighet er nødvendig. Men vi må også snu på det. Hva hadde situasjonen i mange av de fattigste landene vært uten utviklingsinnsatsen? Hadde problemene blitt løst? Ville det plutselig kommet midler til grunnskole for alle, vaksiner til barn under tre år og rent vann til kvinnene i bushen?
Utfordringen er å bidra til at en slik avhengighet kan gå over i et partnerskap som kan gi hjelp til selvhjelp.

Men de gode resultatene får vi bare dersom vi klarer å gripe fatt i fire vesentlige faktorer samtidig:
• Internasjonale rammevilkår, - som gjeld, handel, investeringer, epidemier.
• Nasjonal politikk - fokus på fattigdomsreduksjon - fattigdomsreduserende strategier (PRSP).
• Bedre og mer bistand: En omlegging av giverpolitikken. Satsing på utdanning, helse og fattigdomsbekjempelse.
• Innsats på grasrota, blant de frivillige organisasjonene og i næringslivet for å bidra til økonomisk utvikling og få mer investeringer og næringsutvikling.
Først når dette skjer vil vi ha mulighet til bidra til mer uavhengighet av internasjonal bistand.

Forutsetningene for utviklingssamarbeidet har endret seg vesentlig de siste årene. Ett gjennombrudd var gjeldsletteplanen og HIPC. Et annet er utviklingsagendaen fra WTO-møtet i Doha. Flere toneangivende land, i G-7 og ikke minst USA, synes å ha fått en ny forståelse for globale sammenhenger og betydningen av internasjonalt samarbeid gjennom FN etter den 11. september. Flere givere øker sin bistand. Når til og med senator Jesse Helms tar initiativ til å øke USAs bevilgning til Aidsbekjempelse med flere hundre millioner dollar, har det skjedd noe.
FN-konferansen om Finansiering for utvikling i Monterrey i Mexico bidro til å bevisstgjøre verdens ledere på partnerskapet mellom Nord og Sør. Det var enighet om mål og virkemidler. Tusenårsmålene, og virkemidlene, innenlandsk ressursmobilisering, utenlandske investeringer, nedbygging av handelshindre, gjeldslette og bistand. Og Monterrey bidro til å reversere trenden - med en 20% økning i internasjonal bistand.
Vi har derfor en større gruppe likesinnede alliansepartnere internasjonalt enn på lenge. Og under FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i Johannesburg i september vil slaget stå igjen.

Den 4. mars la vi fram regjeringens handlingsplan for kampen mot fattigdom i sør. Planen skisserer hvordan vi vil arbeide under våre samarbeidspartneres ledelse for å bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål for bekjempelse av fattigdom. Den griper fatt i alle fire faktorer (internasjonale rammevilkår, nasjonal politikk, bedre og mer bistand og innsats på grasrota), og foreslår tiltak på disse områdene. Vi vil ikke utvikle nye samarbeidsstrukturer på våre premisser, som åpenbart vil kunne skape avhengighet. Utviklingslandenes vilje og evne til fattigdomsbekjempelse er avgjørende for resultatene. Landene må derfor selv ha kontroll over utviklingsprosessene. Vi vil tilpasse oss landenes egne fattigdoms- og utviklingsstrategier og ikke basere bistanden på våre egne prosjekter. Det må være hjelp til selvhjelp.
Det er i dag bred internasjonal enighet om disse forutsetningene. Dette vil gjøre det mulig for landene selv å forme og kontrollere sin egen utviklingsprosess.
Dersom den politiske viljen ikke er tilstede, vil også bistanden ha begrenset virkning som bidrag i kampen mot fattigdommen. Vi satte foten ned overfor Zimbabwe. Vi fant ikke lenger grunnlag for å beholde Nicaragua som hovedsamarbeidsland. Dette illustrerer i det minste ett viktig poeng: Det må være vilje og evne til å nyttiggjøre seg de muligheter som ligger i utviklingssamarbeidet.
Dette handler om godt styresett. Vi må etterprøve viljen og evnen til å bedre styresettet. Skorter evnen kan vi bidra, mangler viljen må vi spørre oss om samarbeidet bør fortsette på samme nivå. Handlingsplanen varsler også en gjennomgang av andre politikkområder. Enten det dreier seg om landbruk, energi, olje, og gass eller fiskeri, må politikken være mest mulig konsistent i forhold til utviklingspolitikken. Det vi gjør på andre områder må ikke undergrave arbeidet for fattigdomsbekjempelse internasjonalt. Dette er nytt innen utviklingspolitikken.

Samlet sett har internasjonal bistand faktisk gode resultater å vise til. I løpet av de siste 40 årene har forventet levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Det er det største sprang fremover i menneskehetens historie. I den samme perioden er analfabetismen i utviklingslandene nesten halvert blant den voksne befolkningen. Det er et bemerkelsesverdig fremskritt. Gjennomsnittsinntekten for mennesker i utviklingslandene er mer enn fordoblet. I løpet av det siste tiåret er barnedødeligheten redusert betydelig. Nesten én milliard flere mennesker har fått tilgang til rent vann. Vaksinasjonsprogrammer redder livene til 2,5 millioner barn hvert år.
Det er fremskritt, og det gir grunn til håp.
Klarer vi å gi hjelp til selvhjelp i langt større grad, er det håp for enda flere.