– I Norge måles politisk vilje etter hvor mye penger som brukes

FN-systemet må slankes, mens utviklingsbankene må styrkes, mener eksperten i utviklingsøkonomi Arild Angelsen i Panoramas spalte «Hva skal bort».

Han mener Norge er i en helt unik posisjon med oljefondet og bør gjøre mest mulig ut av all kapitalen vi har, ikke bare for å sikre nordmenns pensjon.

1. Hva eller hvilke temaer bør norsk bistand gjøre mindre av i framtida?

Bistand som tar sikte på å skape politiske endringer (freds- eller demokratibygging), har ikke den beste «track recorden», selv om man i noen tilfeller kan argumentere for positive effekter av støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner. Det blir mange workshops og seminarer med uklare langsiktige effekter. Og den stadig sterkere koblingen av bistand til norske utenrikspolitiske interesser gir mindre fattigdomsbekjempelse.

Min eneste bistandsjobb har vært som juniorekspert i UNDP Uganda i forrige årtusen, og da fikk jeg oppleve FN-byråkratiet. Ryktene sier at det ikke er blitt bedre. Ja, FN er viktig som møteplass, men de fleste FN-organisasjonene er for små til å levere. De eksisterer ut fra sine egne interesser og for å gi folk gode karrieremuligheter.

«Killing me softly» er ingen god strategi, men kanskje den eneste muligheten for å fremme sammenslåinger og et mer operativt FN.

2. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger innenfor bistand?

Bistanden kan deles i tre, slik vi gjorde i Sending-utvalget:

1) Langsiktig støtte for fattigdomsreduksjon

2) Humanitær bistand (nødhjelp)

3) Globale fellesgoder

Debatten er mye ryddigere om man skiller mellom disse.

For fattigdomsreduksjon har jeg et pragmatisk syn: Jeg vil støtte programmer som gir beviselig effekt, samtidig som man er villig til å eksperimentere for å lære. For 16 år siden ble boka «Just give money to the poor» utgitt, men eksperimenteringen med kontantbistand er kommet kort.

Innen globale fellesgoder bør klima og miljø ha prioritet. Sammenlignet med for eksempel helse får det mindre oppmerksomhet og støtte.

3. Hvilke land/regioner bør Norge prioritere å gi bistand til i framtida?

For type 1 (fattigdom): Lavinntektsland i Afrika, det virker det som at det er bred enighet om.

For type 2 (humanitær): Der hvor nøden er stor, ikke nødvendigvis krisene som får mest mediedekning.

For type 3 (globale fellesgoder): Dilemmaet er at skal man ha en global effekt, så må man jobbe i mellominntektsland. Av de tre klart største regnskoglandene er Brasil og Indonesia øvre mellominntektsland, mens DR Kongo er et lavinntektsland og er svært utfordrende å jobbe i.

Arild Angelsen

• Professor i utviklings- og miljøøkonomi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

• Har jobbet spesielt med skog og klima.

• Angelsen var med i Sending-utvalget som i 2023 la frem anbefalinger om fremtidens bistand.

4. Og hvilke land/regioner bør vi slutte å gi (eller redusere) bistand til?

Det kjenner jeg for lite til for å kunne gi et klart svar på, men det ligger jo noen føringer i svaret ovenfor.

5. Hvilke aktører bør Norge gi mer eller mindre støtte – eller kutte helt ut?

Jeg har fått mer sans for multiplikatoreffekten som utviklingsbankene har. Verdensbanken kan låne i obligasjonsmarkedet tre til fire ganger egenkapitalen, og den afrikanske utviklingsbanken gjør tilsvarende. En krone i innskudd fra Norge blir mangedoblet for nye utlån. Norfund gjør også mye bra, men med en annen strategi. Norges store fortrinn er at vi har mye kapital, og den bør brukes til mer enn å sikre nordmenns pensjon.

FN-systemet står på motsatt liste. Det er ofte for mange mellomledd med høye transaksjonskostnader. Men grunnlaget for endringene må være basert på god forskning og grundige evalueringer. Det er for mye synsing på svakt grunnlag i bistandsdebatten.

6. Ukraina har de siste årene kapret en stadig større del av bistandsbudsjettet. Er dette en riktig prioritering?

Jeg støtter fullt ut den omfattende støtten Norge har gitt til Ukraina, ikke minst fordi Norge har tjent mange ganger beløpet gjennom høyere energipriser. Så er spørsmålet om hvor støtten skal bokføres. Det er fristende å putte det inn på bistandsbudsjettet, men i alle fall deler av støtten burde vært tatt fra andre budsjetter. Fattige land lider på grunn av høye energipriser, og taper ytterligere når andre land kutter bistand for å ruste opp, mens Norge omdirigerer sin bistandsprosent mot Ukraina.

Med et oljefond som nærmer seg 23 000 milliarder kroner – eller over 4 millioner kroner per nordmann – er Norge i en helt unik posisjon. Og det er vanskelig å argumentere for at støtten til Ukraina er inflasjonsdrivende.

7. Bør flyktningutgifter i Norge finansieres over det tradisjonelle utviklingsbudsjettet?

Nei. OECD-DAC-reglene åpner opp for det, men det blir likevel feil ut fra det som er hovedmålene for bistanden. 

8. Og hva med utgifter til Norges internasjonale klima- og skogsatsing?

Norge kan ta hovedæren for at klima og skog (REDD+) har vært høyt på den internasjonale klimaagendaen i to tiår. Resultatene er vanskelige å dokumentere, men det skyldes også store metodiske utfordringer.

Bevilgningene på 3–4 milliarder årlig har blitt opprettholdt, fordi de er i bistandsbudsjettet og «beskyttes» av regelen om å gi én prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI) til bistand. De har dermed ikke måttet konkurrere med for eksempel klimatiltak i Norge. Men jeg synes Sending-utvalgets forslag var bra: 0,7 prosent for type 1- og 2-bistand og 0,7 prosent av BNI for type 3-bistand.

Om Norge velger å gå inn i fond som Tropical Forest Forever Facility (TFFF), kan mesteparten tas «under streken» (altså føres som investeringer). Men jeg har tidligere i Panorama advart sterkt mot å satse på en spekulativ finansiering slik TFFF legger opp til. For meg er det et godt eksempel på at gode intensjoner og politiske hensyn overstyrer faglige vurderinger.   

9. Noe annet du har på hjertet? 

I Norge måles politisk vilje etter hvor mye penger som brukes, mens resultatene kommer i andre rekke. Det er problematisk både i bistandsdebatten og på andre områder. Hvordan skape en resultatorientert kultur hos politiske myndigheter og i Norad og sivilsamfunnsorganisasjoner? 

Samtidig er det vanskelig å måle resultater og isolere effekten av bistand. Det er mye støy i årsakskjeden. Det farlige er om vi bare konsentrerer oss om det målbare – den såkalte «McNamara-feilslutningen», oppkalt etter USAs tidligere forsvarsminister og verdensbanksjef Robert McNamara.

Bistand, i likhet med livet generelt, består av mange dilemmaer og vanskelige avveininger mellom gode formål. Mine beste råd er flere uavhengige studier og evalueringer, og at disse faktisk brukes av politiske beslutningstakere for å prioritere. Vi finner mange eksempler på sterke narrativer i debatten som er basert på et tynt faktagrunnlag. Ofte er det slik at «makta har fakta».

Vi opplyser om at Arild Angelsen for tiden har et korttidsoppdrag som rådgiver i forbindelse med den kommende evalueringen av Norges klima- og skogprosjekt.