– Ambisjonene har vært for høye
Bistandsaktuelt har spurt seks bistandsveteraner om hva vi har fått ut av 500 milliarder norske kroner og hvordan bransjen har endret seg i løpet av 50 år med bistand. – Bistanden har fungert, men ambisjonene har vært for høye, innrømmer flere av veteranene.
Marit Berggrav
Bistandskarriere: Berggrav er utdannet psykolog og startet i Norad i 1976. Hun har i hovedsak jobbet med helsespørsmål, kvinner og rettigheter, og hun har vært utstasjonert i Kenya og India.
Har bistandspengene gitt resultater? Ja, stykkevis og delt. Det er lett å trekke fram enkeltprosjekter, men hvor stor betydning de har hatt i den store sammenhengen er det vanskelig å vurdere.
Støtten til utdanning og kompetanseheving har styrket nye generasjoners forutsetninger for å ta del i samfunnsutviklingen. Det samme gjelder for helse og kvinners deltakelse. Men ambisjonsnivået har vært urealistisk, og mange av de viktigste resultatene lar seg vanskelig måle.
Hva lærte du? For det første at bistanden er en endeløs kjede av urealistiske ambisjoner, retorikk og paradokser. For det andre hvor destruktiv bistand som kommer dalende ned fra himmelen kan være, ikke minst i samfunn hvor det er stor knapphet på penger og systemene for å håndtere dem er ganske skjøre og korrupte. Og til slutt betydningen av å styrke jenters og kvinners rettigheter og deltakelse i samfunnet, samt lokalsamfunnets evne til å løse oppgaver i fellesskap og ta større ansvar for egen utvikling. Det ligger et stort potensial i en bedre mobilisering av det sivile samfunn for å bidra til kontroll og ansvarliggjøring av myndighetene.
Hvordan har bistanden endret seg? Det har vært fascinerende å observere alle motestrømningene innen bistanden, og hvor raskt pendelen svinger når nyhetens interesse fordamper og virkeligheten viser seg å være mer komplisert enn forventet. Mye av kjernen i den ‘gammeldagse’ bistanden var avgrenset og lett forståelig; helse og utdanning, vei og vann.
Dagens politiske globale agenda er langt mer komplisert både å forstå, formidle og resultatvurdere, og
ansvarsforankringen er mildt sagt diffus.
Sigrun Møgedal
Bistandskarriere: Møgedal reiste til Nepal som lege i 1970 og jobbet der i 12 år. Senere har hun vært ansatt i Kirkens Nødhjelp, i Diakonhjemmets internasjonale senter og i Norad. Hun var også statssekretær i UD, norsk ambassadør for hiv, aids og globale helseinitiativer og rådgiver i FN-programmet UNAIDS.
Har bistandspengene gitt resultater? Ja, men pengene er bare en liten del av bistanden. Ideer og det å skape handlingsrom for folk er like viktig. Om spørsmålet hadde vært om øremerkede overføringer fra stat til kommune gir resultater, så er svaret det samme. Penger kan flyttes rundt, og om de ikke følges av ideer og av et ønske hos mottaker om å satse på det spesifikke området, da blir det ikke resultater som varer. På hiv og aids-feltet har ideer, penger, grasrotmobilisering og politikk fått virke sammen og bidratt til innovasjon og forskning. Man har også fått til unntak fra patentlover – noe som har presset prisene på medisinen ned – og til et fokus på rettigheter og på hva som er årsakene til spredning. Det har gitt mange millioner mennesker har fått tilgang på livsviktige medisiner og forebygd smitte.
Hva lærte du? Det finnes ingen enkeltoppskrift på hva som fungerer. Men det er helt nødvendig å koble penger, politikk og folk som vil noe. Pengene må brukes for å skape handlingsrom for folk på grasrotnivå, og vi må ha adskillig ydmykhet og lytte til deres ønsker. Så må de politiske avgjørelsene som tas på toppen være med å styrke eller svare på de kravene som kommer nedenfra. Bistanden er bare en liten del av dette, og uten en samstemt politikk fungerer det ikke.
Hvordan har bistanden endret seg?Jeg er redd bistandsbransjen har blitt mer og mer en pengemaskin. Det er veldig få som er med på grasrotnivå, og mye handler nå om kontroll av budsjetter og regnskap. Jeg mener vi trenger folk med bakkekontakt som organiserer seg på tvers av landegrenser og deler et engasjement, og her er de ikke-statlige organisasjonene viktige. Om bistand bare blir pengeoverføringer blir den mindre katalytisk og etter hvert irrelevant.
Halle Jørn Hanssen
Bistandskarriere: Hanssen jobbet fra 1969 som utenriksreporter i NRK og ble i 1978 NRKs første Afrika-korrespondent. Fra 1982 jobbet han som informasjonssjef i Norad fram til han ti år senere ble generalsekretær i Norsk Folkehjelp.
Har bistandspengene gitt resultater? Ja, selvsagt har bistand og internasjonalt utviklingssamarbeid gitt resultater, selv om ikke alt er like vellykket. De som hevder at pengene til bistand har vært bortkastet, har ikke skjønt hva dette dreier seg om.
Ta Tanzania som eksempel. Ved uavhengigheten var det et land av analfabeter. I dag leser og skriver de fleste, og de siste tiårene har landet hatt betydelig økonomisk vekst. Ikke all bistand til Tanzania har vært vellykket, men bistanden Tanzania har fått, har bidratt betydelig til at landet er der de er i dag.
Et eksempel på et meget vellykket bistandsprosjekt er et utdanningssenter som ble etablert i Kibaha ved hjelp av norske bistandspenger. Der har titusener av tanzaniansk ungdom fått utdanning. Det er fremdeles et meget velholdt senter.
Fra tiden i Norsk Folkehjelp vil jeg mene at de nærmere to milliardene vi brukte til humanitær hjelp under krigen i Sør-Sudan på 1990-tallet var særdeles godt anvendte penger. Vi berget millioner av liv og et helt folk fra undergangen.
Hva lærte du? Det ene er at ting tar tid. Det har vært altfor mye utålmodighet i bistanden og for mange moteretninger. Det andre er at man skal vise respekt for folk, for hva de ønsker og hva de selv vil prioritere.
Hvordan har bistanden endret seg? De største endringene kom med strukturtilpasningsprogrammene på 80-tallet. Mye av dette var skadelig. Bistanden endres nå også fordi økonomiene i våre gamle samarbeidsland er blitt sterkere, og bistanden får mindre betydning. Jeg tror det viktigste fremover blir å bidra til å løfte spesielt utsatte grupper som har behov for støtte.
Elin Enge
Bistandskarriere: Enge startet Internasjonalt utvalg for Folkehøgskolen rundt 1980. I 1985 ble hun informasjonsleder i Redd Barna. Senere har hun vært rådgiver i Norsk Folkehjelp og i Miljøverndepartementet. Hun har også ledet Utviklingsfondet, ForUM og forløperen Felleskampanjen for miljø og utvikling.
Har bistandspengene gitt resultater? Bistand gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner har nådd lokalsamfunn og bidratt til fattigdomsreduksjon lokalt. De organisasjonene som har jobbet med politisk påvirkning har også bidratt til endring på nasjonalt plan. Et godt eksempel er landloven i Angola som ble revidert til fordel for millioner av småbønder som unngikk å miste disposisjonsrett over egen jord. Men det er dessverre også mange eksempler på mislykket bistand. Under den store infrastruktursatsingen på 1970- og 80-tallet mislyktes mange prosjekter fordi det ikke ble lagt nok vekt på eierskap og kapasitetsbygging.
Hva lærte du?Vi har erkjent at vi har hatt en overdreven tro på effekten av bistand. Vi har lært at utvikling kommer innenfra og må styres av landene selv. Men internasjonale rammebetingelser, som handel og investeringspolitikk, bidrar til å fremme eller hindre deres utvikling. Vi lykkes best i å påvirke disse betingelsene når vi allierer oss med interessepartnere i sør.
Hvordan har bistanden endret seg?I 40 år var det vi i Vesten som dikterte premissene for hele bistandspakken. Med raskt voksende økonomier i øst og sør er makten forskjøvet og bistandsbildet endres radikalt. Landene i sør har fått økt selvtillit og tar eierskap over egen utvikling. Nye bistandsaktører som Kina og India gjør at afrikanske ledere kan velge mellom ulike bistandsgivere og kondisjonalitetskrav. Dette er en utfordring for tradisjonelle givere. Vaktbikkjefunksjonen til sivilsamfunnsorganisasjoner i nord og sør vil bli stadig viktigere.
Inge Tveite
Bistandskarriere: Tveite reiste i 1971 til Kenya med Fredskorpset og jobbet som rektor ved en videregående skole nær Victoriasjøen. Han har også vært fredskorpsleder i Kenya, ambassadesekretær i India og ambassaderåd i Botswana.
Har bistandspengene gitt resultater? Ja, bistand virker, men ikke godt nok og ikke alene. Det er ingen tvil om at bistanden har skapt resultater, spesielt innen helse og utdanning, og ikke minst er dette tydelig lokalt. Ta den skolen jeg jobbet på i Kenya som eksempel. Gjennom faglig og økonomisk støtte fra Norad har Sinyolo Secondary School gitt jenter og gutter i området mulighet til utdannelse. Den drives nå av kenyanske myndigheter.
Hva lærte du? Først og fremst har jeg lært en grunnleggende respekt for de mange menneskene jeg har møtt. Når man kommer til et nytt og ukjent sted, ser vi først forskjellene: nye lyder og lukter, men snart oppdager vi likhetene mellom mennesker. Likhetene blir mer fremtredende enn ulikhetene.
Hvordan har bistanden endret seg? Begrepene har endret seg, og vi har gått fra «utviklingshjelp til underutviklede land», via «bistand til utviklingsland» og til dagens «utviklingssamarbeid». I India snakket vi etter bistandsperioden bare om «samarbeid». En annen viktig endring er at bistanden er blitt mer politisert. I dag er bistand og utviklingssamarbeid en integrert del av norsk utenrikspolitikk.
Odd Grann
Bistandskarriere:Generalsekretær i Norges Røde Kors fra 1981-1991. Jobbet senere i UNDP i Genève med eldre og funksjonshemmede i utviklingsland.
Har bistandspengene gitt resultater?Det er klart det har gitt resultater, men det har vært vanskelig å dokumentere effekten. I tillegg til rene nødhjelpsoperasjoner konsentrerte Røde Kors seg om å bygge organisasjoner. Vi samarbeidet med lokale krefter og overlot gjennomføringen til dem mens vi selv hadde en mer rådgivende rolle. Det ga resultater. Etter jordskjelvet i Armenia bygget vi for eksempel et sykehus og lærte opp armenere til å drive det videre.
Hva lærte du?Vi skal hjelpe folk til å klare seg selv. Nøkkelen til suksess er da å ha pålitelige medarbeidere av vedkommende lands nasjonalitet på plass. Og vi skal være påpasselig ved valget av mottakerorganisasjoner – de må kunne de nasjonale systemene og kutymene.
Hvordan har bistanden endret seg?Det har vært en overgang fra velgjørerrollen til samarbeidsrollen. I løpet av mine år i bistanden ble det mer bevissthet om at en ikke skulle komme som en styrtrik velgjører, men må bruke lokale materialer og lokalbefolkningen og søke å overbringe kompetanse, ikke bare penger. På 1970- og 1980-tallet var det veldig mye rikmannsopptreden av nordmenn på oppdrag i utlandet. Det er langt på vei blitt mye bedre nå.
