Det står mer på spill enn én bistandsavtale

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Raymond Johansen Raymond Johansen Generalsekretær for Norsk Folkehjelp

Hadde Norsk Folkehjelp sagt ja til bistandsmidler fra det amerikanske utenriksdepartementet, ville de nye vilkårene ikke kun omfattet prosjektene USA betaler for, men alt vi gjør, også arbeid som er finansiert av Norad og andre givere. Det er det som skiller kravene fra USAs utenriksdepartement fra andre giveres krav.

Tankesmien Civita og nettavisen Minerva har kalt vårt nei en form for kulturkrig. Det er en merkelapp som underspiller alvoret i det som nå skjer.

Når normene flytter seg

Skal en giver med stor økonomisk makt kunne styre verdiene og prioriteringene til uavhengige organisasjoner? Det er kjernespørsmålet i denne saken. At hjelpeorganisasjoner kan arbeide fritt, uten å presses til å endre verdier for å motta finansiering, er et grunnleggende demokratisk prinsipp. Presset på sivilsamfunnet finner gjenklang i autoritære regimer verden over, der organisasjoner knebles og trues daglig.

De nye vilkårene er ikke bare en dramatisk endring i amerikansk politikk. De utfordrer normene som til nå har styrt internasjonalt samarbeid. Ett av feltene som rammes hardt, er det globale arbeidet med likestilling. Det presset ser vi også i FN. I mars stemte FNs kvinnekommisjon for første gang på 70 år over sine konklusjoner om kvinners rettigheter. 37 land stemte for, seks avsto. Kun ett land stemte imot, og det var USA, som blant annet ville stryke alt som kunne tolkes som en rett til abort. Den samme kursendringen ser vi i de nye vilkårene.

Sektoren endrer seg allerede

Vi ser nå at flere organisasjoner og deler av FN-systemet møter de nye vilkårene med selvsensur av politikk de tidligere frontet og la til grunn for sin aktivitet. Dokumenter som refererer til mangfolds- og likestillingsarbeid, forsvinner fra organisasjoners nettsider, til og med før de er underlagt amerikanske krav. Vilkårene er slik i ferd med å endre sektoren og undergrave krav og hensyn som andre givere legger til grunn for sin finansiering.

Men det finnes flere som står imot. FNs nødhjelpssjef Tom Fletcher har uttalt at han vil avvise amerikanske midler som krever at FN begrenser arbeidet med reproduktive rettigheter, likestilling og mangfold. Folkekirkens Nødhjælp i Danmark, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna har også sagt nei.

Hva som kunne blitt rammet

For Norsk Folkehjelp ble presset svært konkret. Vi er en demokratisk, medlemsstyrt organisasjon tuftet på fagbevegelsens verdier. Vi kan ikke endre hvem vi er og hva vi gjør fordi en amerikansk administrasjon stiller nye krav. Vår kartlegging og råd fra amerikanske jurister viste at flere aktiviteter og samarbeid kunne komme i konflikt med vilkårene. Det gjaldt blant annet arbeid med likestilling, mangfold og inkludering, vern mot diskriminering på grunnlag av kjønnsidentitet, samarbeid med organisasjoner som arbeider med LHBTQ+-rettigheter, enkelte partneres arbeid med seksuelle og reproduktive rettigheter og enkelte former for antirasisme- og inkluderingsarbeid.

Det er ikke mulig å si akkurat hvilke programmer som ville bli ansett som i strid med de nye vilkårene. De er fulle av gråsoner og aldri prøvd i retten. Det Norsk Folkehjelp har gjort, er derfor en risikovurdering. Hadde vi godtatt vilkårene uten å gjøre avklaringer, ville det medført betydelig juridisk og operativ risiko. Det var også grunnen til at vi søkte om unntak, en søknad som ikke ble innvilget.

En norsk verditest?

Civita-skribent Torben Bjørke Henriksen skriver i Vårt Land at vi, når vi forventer at norske myndigheter skal stille krav til sine programmer, gjør det samme som USAs utenriksdepartement. Han kaller det en norsk verditest. Vi har ikke bedt myndighetene vurdere organisasjoners identitet eller ståsted. Vi har bedt om at prioriteringene og de tverrgående hensynene Norad har praktisert i årevis, som Henriksen også omtaler som viktige, ikke svekkes under press fra en giver som nå jobber mot dem.

Norad legger til grunn fire tverrgående hensyn: menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og antikorrupsjon. Dette er for øvrig hensyn de fleste OECD-givere opererer med, med noe variasjon i hva som prioriteres og hvordan de gjennomføres. Amerikanerne påla tidligere sine partnere tilsvarende hensyn, men nå har deres krav knyttet til likestilling og mangfold blitt snudd på hodet. Norges humanitære strategi slår fast at målet er å «redde liv, lindre nød og ivareta menneskers verdighet og rettigheter i humanitære kriser», og at «kjønnsperspektivet skal legges til grunn i all innsats». Dette er etablert norsk politikk, på tvers av partiene. Utviklingsminister Åsmund Aukrust har også ved en rekke anledninger framhevet at kvinners økonomiske og politiske deltakelse er avgjørende for utvikling, og pekt på at ingen land kan nå sitt fulle potensial uten at kvinner deltar fullt ut i arbeidslivet og samfunnet.

Hvordan disse hensynene står seg mot de amerikanske vilkårene, er høyst uklart. Når vilkårene gjelder alt en organisasjon gjør, gjelder de også arbeid Norad finansierer. Flere organisasjoner må nå forholde seg til ulike krav og hensyn som langt på vei trekker i hver sin retning. Det er en usikkerhet norske myndigheter ikke bør overlate til organisasjonene å navigere i alene.

Derfor ber vi norske myndigheter om å være tydelige og holde fast ved den rettighetsbaserte tilnærmingen, ikke fravike den under giverpress.

Verdt å slå ring rundt

Det kan hevdes at de tverrgående hensynene ikke er verdinøytrale. De bygger på FNs menneskerettighetserklæring, bærekraftsmålene, Parisavtalen og kvinnekonvensjonen. Men dette er normer verdenssamfunnet i stor grad har sluttet seg til, og som norsk utviklingspolitikk har vært basert på, under skiftende regjeringer. 

Multilateralt samarbeid, folkeretten og våre felles internasjonale regler er under sterkt press. Da er et fritt, demokratisk forankret sivilsamfunn og en rettighetsbasert humanitær innsats verdt å slå ring rundt.