Kritiserer Kirkens Nødhjelps terningkast: – Gir et for smalt bilde

– Vi ønsket å bidra til en mer nyansert debatt om hva partiene faktisk mener, og hva skjer i praksis, forklarer Civita-prosjektleder Maria Bakken.

Hun er aktuell med et nytt notat som går i dybden på partienes bistands- og utviklingspolitikk.

Til Panorama forteller Bakken om et manglende helhetsblikk i fremstillingen av bistandspolitikken, og kritiserer blant annet Kirkens Nødhjelps fremstilling gjennom «terningkast» basert på deres egne kriterier av hva som er «bra» eller «dårlig».

– Det er vanskelig å kategorisere partienes bistandspolitikk som god eller dårlig ut fra partiprogrammene alene. Det kan gi et ufullstendig bilde siden programmene i seg selv ikke alltid viser partienes bistandspolitikk. Partiene har også ulik forståelse av hva effektiv bistand faktisk er, som ikke nødvendigvis fanges opp i tabeller med terningkast, kun gitt et utvalg kriterier.

Hun påpeker at Kirkens Nødhjelps «terningkast» gir et for smalt bilde, men at ved å også analysere prinsipprogrammer, regjeringsplattformer, alternative statsbudsjett, partienes nettsider, komitéinnstillinger og uttalelser over tid, og ved å forklare dette i dybden framfor å sette terningkast gir et bredere vurderingsgrunnlag.

Kirkens Nødhjelps generalsekretær, Anne-Cecilie Kaltenborn, svarer på kritikken:

– Terningkast er best egnet til å starte debatten, og ikke nyansere eller avslutte den. Når Civita også sier i sitt notat at de med dette «har et mål om å bidra til en bredere debatt om norsk utviklingspolitikk», så er det helt sammenfallende med vårt mål og ønske om at norsk bistandspolitikk får større oppmerksomhet og dekning, sier Kaltenborn til Panorama.

– Holdes ikke ansvarlige

Bistandspolitikken formes ofte mer av utviklingsministerens egne prioriteringer enn av partienes programmer, ifølge et nytt notat fra Civitas bistandsprosjekt. Prosjektleder Maria Bakken viser til både Erik Solheims (SV) tid som utviklingsminister, og Høyres løfter om konsentrert bistand - som eksempler på at politikk og praksis ofte ikke henger sammen.

– Politikerne som utfører denne politikken blir ikke holdt ansvarlig på samme måte som en politiker som vil legge ned en skole i innlandet, eller vil gjøre noe med problemene vi har i helsevesenet i Norge. Nettopp fordi vi kjenner noen som kanskje blir preget av det, er det enklere å holde politikerne ansvarlige for å finne gode løsninger. Men de stemmene som mottar bistand er ikke representert i norsk offentlighet i det hele tatt.

Notatet er del av et eget utviklings- og bistandsprosjekt i Civita, finansiert av Open Philanthropy. Civita som tankesmie har ikke styrt innholdet i prosjektet, ifølge Bakken, som sier målet er å bidra til bredere debatt om norsk utviklingspolitikk.

(Artikkelen fortsetter etter faktaboksen)

– Utviklingspolitikken lever sitt eget liv 

Notatet argumenterer for at utviklingsministeren har en uvanlig fri rolle. Dette eksemplifiseres med Erik Solheims (SV) periode som utviklingsminister fra 2005-2012.

Det hevder at da Solheim tok over skiftet han fokus fra tidligere innsatsområder som fredsdiplomati og menneskerettigheter, til oppbygging av privat sektor for å støtte økonomisk vekst. Dermed gikk fokuset fra bistand til mer utviklingspolitikk, noe notatet mener skilte seg tydelig fra SVs politiske linjer.

– Det han var opptatt av samsvarte ikke mye med SVs partiprogram, forklarer Bakken, og viser til notatet hvor det pekes til at dette viser «noe som tyder på at utviklingspolitikken i Norge får leve sitt eget liv.»

– Et annet eksempel er at Høyre synes det er veldig viktig å konsentrere bistanden, men viste da de var i regjering at dette er lettere sagt enn gjort. De profilerte seg veldig på dette, men det viste seg å være mye vanskeligere i praksis, legger Bakken til.

Mangel på offentlig debatt, medieinteresse og politiske konsekvenser

Hun understreker likevel at det ikke betyr at bistandspolitikken er helt frikoblet fra øvrig politikkutvikling:

– Jeg mener ikke at bistandspolitikken har fått utvikle seg i sin helt egne sfære. Som all annen politikk formes også bistanden av forhandlinger og samarbeid på tvers av partier, embetsverkets innspill, og mye annet. Men sammenliknet med andre politikkområder finnes det mer frihet for politikerne til å avvike fra partienes vedtatte politikk, sier Bakken.

Ifølge henne handler dette blant annet om at feltet får lite politisk og mediemessig oppmerksomhet, og at bistand sjelden omtales i detalj i offentligheten. I noen tilfeller kan dette åpne for at fagfolk får større handlingsrom, men det kan også svekke kvaliteten dersom viktige prioriteringer og målkonflikter ikke belyses.

Stor definisjonsmakt for utviklingsministeren

– Utfallet av politikken foregår langt hjemmefra, de færreste har et såpass stort engasjement at de søker ut denne informasjonen selv. Dermed har man en litt friere rolle som utviklingsminister enn i andre statsrådroller, sier Bakken. 

I praksis betyr det at utviklingsministeren har stor definisjonsmakt over politikkområdet - uten at det nødvendigvis vekker offentlig debatt, medieinteresse eller politiske konsekvenser. Ifølge Bakken gjør dette det vanskelig å holde ministeren ansvarlig for å følge opp partiets politikk.

Små forskjeller mellom partiene

Selv om bistandspolitikk gjerne skaper sterke fronter i den offentlige debatten, mener Civita-notatet også at forskjellene i realiteten er små. De fleste partiene er enige om målene, men retorikken og profileringen varierer.

– Man får ofte et bilde av vilt drastisk store forskjeller som skjer i bistandspolitikken, men de fleste partiene er ganske enige, og nyansene er ganske små, forklarer Bakken, og legger til at det var noe overraskende å se hvor like partiene faktisk er på dette feltet.

Prosjektlederen forklarer at de ikke ser de tradisjonelle høyre- og venstreaksene, men mer forskjeller mellom hvilke partier som bryr seg om bistand og ikke.

– KrF og SV bryr seg mye om bistand, og har en veldig gjennomarbeidet politikk på bistand. Rødt og FrP på den andre siden har ikke dette som et felt de har mye eierskap over, forklarer hun, men legger til at det likevel ikke er store forskjeller i den faktiske politikken – fordi utviklingspolitikken i praksis formes mer av enkeltpersoner og langvarige strukturer enn av partiprogrammene. 

Prosjektet er eksternt finansiert av Open Philanthropy. Ifølge Bakken har giverne ikke hatt noen innflytelse på innholdet.

– Det er lite i notatet som er direkte overraskende, men det viser kompleksiteten. Utviklings- og bistandspolitikken er mer nyansert enn mange tror, og forskjellene mellom partiene er ofte mindre enn det ser ut som i valgkampen, sier Bakken.