Byråkraten: – Noen av de råeste policy-entreprenørene jeg vet om, har vært byråkrater

Før han ble seniorrådgiver i Norads kunnskapsavdeling, jobbet Nikolai Hegertun på Oslosenteret, i Civita og på Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Men mye av arbeidet han gjør i dag, består av å forsøke å finne nye kunnskapshull å tette ettersom verden og bistanden endrer seg. Han samstiller forskning og eksperters og  kolleger innsikter, erfaringer og frustrasjoner, og forsøker å konvertere det til nyttige analyser og nye ideer. En ekte «kunnskapsjeger», med andre ord.

– Hvordan starter du dagen?

Etter sirkuset på hjemmebane kommer jeg svett på jobb og konstaterer at kollega Bjørnulf nok en gang er tidligere på kontoret enn meg. Jeg trekker frem to-do-listen og bunken med lesestoff, tegninger og halvkvedede notater og prøver å prioritere hva jeg skal bruke dagen på.

– Hva er det beste med jobben din? 

Å gyve løs på et godt problem, sette i gang idémyldring med smarte kolleger, utvikle hypoteser og konsepter, teste ideer, hente frem relevant kunnskap og utvikle ny kunnskap innenfor områder som Norad jobber med. (Norad jobber kun med veldig interessante temaer, true story.)

– Og hva liker du minst? 

Finne frem i arkivet og attestere ting. Da kommer fort angsten.

– Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter? 

Jeg forvalter ikke så mye penger direkte, men likevel: ganske ofte! Jeg gnager mye på alternativkostnaden av det vi gjør.

– «Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Det er nesten umulig å finne den perfekte balanse mellom fag og politikk og regel-smidighet, og mange byråkratier har nok slagsider hit eller dit. Når det kommer til byråkrater, har du innslag av alt. Noen av de råeste policy-entreprenørene jeg vet om, har vært byråkrater. Men så har du også forsiktige konsensussøkende sjeler med sterk faglig integritet. Kanskje det er det som gjør at vi byråkrater ender opp med mange møter og prosesser? Vi jobber med komplekse saker som krever faglig tvisyn, det er mye greier «på tvers», vi er flinke på flat struktur og involvering og synes nok det er vanskelig å konkludere bastant. Men jeg håper at ikke kollegaene mine tror jeg sitter og tvinner tommeltotter hvis kalenderen min ikke er full av møter.

– Er du stolt over å være byråkrat? 

Det å være byråkrat i seg selv? Egentlig ikke, men veldig stolt av å jobbe i Norad i denne tiden med så mange kriser og utfordringer på alle kanter. Det må være blant de mest meningsfulle ting man kan gjøre.

– Hvilken sak engasjerer deg for tiden? 

Jeg er ikke typen som engasjerer meg i enkeltsaker, men jeg har en masse spørsmål på blokka som jeg gjerne skulle gått mer inn i – utover de jeg allerede jobber med: Hvordan finne balansen mellom våre verdier og våre idéer om samfunnsutvikling og mer tekniske effektivitetshensyn i bistanden? Hvordan håndtere det at stadig mer av bistanden går til autokratier? Hvordan kan vi lettere få til improvisasjon og eksperimentering i bistanden? Hvem er de ledende nasjonene om ikke et høyt BNP per capita er det eneste saliggjørende lenger? Hvordan kan bistandens relativt lave prestisje i norsk politikk bli en styrke? Hvordan kan bistand kan bidra til fred, osv. osv.

– Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben? 

Forfatter, låtskriver eller fotballspiller på hell i Miami.

– På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Akkurat nå vil jeg trekke frem «Midtøsten» av Nils A. Butenschøn, «Araberne» av Eugene Rogan, «År null» av Ian Buruma – i tillegg til «Demokratiets svanesang» av Anne Applebaum og Sten Inge Jørgensens «Tyskland stiger frem».