Uten helse, intet «Vendepunkt»

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Regjeringens «Vendepunkt-prosess» er en mulighet til å legge om norsk bistand, og gi landene som mottar bistand større innflytelse over prioriteringene. 

Helse er en grunnleggende forutsetning for utvikling, både for enkeltmennesker og samfunn. Det er også et av områdene der internasjonalt samarbeid og bistand har gitt best dokumenterte resultater.

Global helsebistand var i perioden 2001–2022 knyttet til 39 prosent lavere dødelighet for barn under 5 år, 70 prosent redusert dødelighet for hiv/aids, 56 prosent for malaria, 56 prosent for ernæringsmangel og 54 prosent for neglisjerte tropiske sykdommer, ifølge en studie i The Lancet.

Bedre helse gir ikke bare lengre og bedre liv, men også sterkere økonomier, mer produktive samfunn og større motstandskraft mot kriser. Verdien av redusert dødelighet utgjør i mange land en betydelig andel av den økonomiske veksten, ifølge The Lancet-kommisjonen om investeringer i helse.

Helse er en grunnleggende forutsetning for utvikling. Solidaritet må omsettes til handling gjennom konkrete planer for gjennomføring og god forankring i landenes egne prioriteringer.

En utviklingspolitikk som støtter sterke offentlige helsesystemer, nasjonalt eierskap og langsiktige, likeverdige partnerskap, kan gi mer varige effekter på folkehelsen. 

Nasjonalt eierskap er grunnlaget

Global helseinnsats har reddet millioner av liv. Vaksiner, fødselshjelp, legemidler og sykdomsbekjempelse har gitt resultater få andre utviklingspolitiske satsinger kan vise til. Samtidig har vertikale sykdomsprogrammer bidratt til parallelle strukturer ved siden av svake offentlige systemer.

Dette svekker landenes ansvar, kapasitet og legitimitet og sivilsamfunnsorganisasjoners rammebetingelser.

Prosjekt Vendepunkt kan bidra til at norsk bistand styrker landenes egne institusjoner, heller enn å kompensere for dem på måter som gjør dem svakere. Målet må være å bygge systemer som varer, ikke bare prosjekter som rapporterer. 

4,5 milliarder mennesker mangler fortsatt full tilgang til grunnleggende helsetjenester, ifølge Verdens helseorganisasjon. Millioner av barn dør hvert år av sykdommer som kan forebygges eller behandles. Og ikke-smittsomme sykdommer øker i omfang. Da blir det stadig viktigere at norsk utviklingspolitikk investerer der behovet er størst, på måter som gjør økt nasjonal finansiering mulig på sikt.

Reelt partnerskap forutsetter at ethvert tiltak har forankring i landenes egne planer, i tråd med prinsippene i Lusaka-agendaen om framtidens globale helseinitiativer, som Norge var med på å lede. I Vendepunkt-prosessen bør man aktivt hente inn erfaringer fra landene norsk utviklingspolitikk skal virke i. 

Mange land i det globale sør står i en kompleks helsesituasjon, med vedvarende smittsomme sykdommer, økende byrde av ikke-smittsomme sykdommer og nye klimarelaterte helseutfordringer.

Det krever systemer som kan håndtere flere utfordringer samtidig, ikke isolerte finansieringsstrømmer som bare svarer på én diagnose om gangen.

Helse er også sikkerhet

God folkehelse er et fellesgode og gir felles sikkerhet. Koronapandemien viste at grensekryssende helsetrusler krever internasjonalt samarbeid.

Klimaendringer, smitteutbrudd, antibiotikaresistens og pandemier så vel som risikofaktorer og kommersielle drivere for ikke-smittsomme sykdommer krysser nasjonale grenser og rammer både fattige og rike land.

Å investere i helse utenfor Norge er derfor ikke bare solidaritet. Det er også en investering i egen beredskap. Helsesikkerhets-argumentet bør likevel ikke brukes til å erstatte solidaritet.

Solidaritet og egeninteresse peker ofte, men ikke alltid, i samme retning: Sterkere helsesystemer globalt gir bedre helse lokalt, men også bedre overvåking, raskere respons og større motstandskraft mot kriser som angår Norge.

Samtidig handler solidaritet om tillit mellom land, tillit til kunnskap og institusjoner, og om å sikre at barn og andre sårbare grupper ikke faller mellom stolene mens systemer reformeres. 

Norge kan bidra til global helse i politikkutforming og finansiering gjennom kunnskap, institusjonsbygging, folkehelsekompetanse, forskning, data, beredskap og erfaring med forebygging og offentlig styring.

Endring skjer over tid – og lokalt

Bistand er vanskelig, men kanskje enda viktigere enn før. Et Vendepunkt må føre til endringer i prioriteringer og praksis, og dermed gi bedre resultater.

Det krever mindre tro på at finansiering av gode, målbare enkelttiltak automatisk gir endring, og mer oppmerksomhet på implementering og hvordan tiltak faktisk blir tatt i bruk, tilpasset lokale forhold, fulgt opp over tid og integrert i institusjonene som skal bære dem videre. 

Det er behov for langsiktig investering der kapasitetsbygging, forankring og likeverdige partnerskap inngår fra starten av, slik at kunnskap og ressurser omsettes til varige resultater.

Reform må ikke bety at ordninger rives ned før nye er på plass. I en tid med store kutt og økende forventninger om mer egenfinansierte helsesystemer, er barn og andre sårbare grupper i det globale sør særlig utsatt. 

Hvis Vendepunkt skal bli et reelt vendepunkt, må helse forstås som utviklingspolitikkens grunnmur.

Vi takker samarbeidspartnerne våre under Arendalsuka-arrangementet «Is Solidarity Dead?» som inspirerte oss til å skrive denne kronikken.