Norsk bistand uten kompass

Selv om fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling på papiret lenge har vært bistandens overordnede formål, har bistanden i økende grad blitt et verktøy for å håndtere globale fellesutfordringer som klimaendringer, konflikt, migrasjon og geopolitiske forhold. Resultatet har vært en portefølje der nesten alt kan begrunnes, men lite prioriteres bort.

Mange av bidragene til Vendepunkt-debatten peker nettopp på at denne målutvidelsen har bidratt til fragmentering, svake prioriteringer og uklar sammenheng mellom mål og virkemidler.

Samtidig har mye av debatten handlet om organisering snarere enn formål. Diskusjonene om lokalisering, forvaltning, bistandskanaler, beslutningsmyndighet og resultatstyring har ofte reflektert aktørenes egne institusjonelle interesser.

Norske organisasjoner forsvarer sin rolle, aktører argumenterer for sine kanaler, og forskere diskuterer arkitektur og resultatmåling. Dermed har spørsmålet om hvem bistanden faktisk er til for kommet i bakgrunnen.

Flere innlegg har da også kritisert debatten for å være giverorientert og navlebeskuende, mens perspektivene til aktører i de fattigste landene og mennesker som lever i fattigdom i liten grad er representert.

Et nytt kompass

Dersom Vendepunkt skal representere et reelt vendepunkt, må norsk bistand forankres i et normativt og forpliktende hovedmål basert på solidaritet med mennesker som lever i ekstrem fattigdom og et moralsk ansvar for å håndtere konsekvensene av klimaendringer som i hovedsak er skapt av det globale nord.

Fattigdomsreduksjon, inkludert å styrke fattiges motstandskraft mot klimaendringer, bør dermed være bistandens styrende prinsipp, ikke bare ett hensyn blant mange.

Et slikt utgangspunkt vil gjøre det mulig å vurdere alle prioriteringer ut fra ett overordnet spørsmål: Bidrar de til å bedre livsvilkårene for verdens fattigste og redusere deres sårbarhet?

Hvis svaret er nei, bør tiltaket heller finansieres over andre budsjetter.

Praktiske konsekvenser

Konsekvensene av et slikt mål vil være betydelige. Bistanden bør konsentreres om de fattigste landene, særlig i Afrika sør for Sahara, og om tiltak som direkte påvirker fattige menneskers levekår – innen jordbruk, annet arbeid, helse, utdanning, sosial beskyttelse og nødhjelp.

All bistand må til syvende og sist forholde seg til lokale realiteter. Valg av kanaler bør styres av dokumentert evne til å nå fattige og sårbare grupper og av kunnskap om deres lokale kontekst – gjennom bilaterale programmer, lokale sivilsamfunns-organisasjoner, FN-systemet, eller multilaterale finansieringsinstitusjoner.

Et tredje veivalg handler om makt. Norsk bistand er ekstremt sentralisert. Skal fattige mennesker stå i sentrum, må det bli sterkere satsing på kontekstkunnskap og overføring av beslutningsmyndighet til ambassader og lokale partnere.

Lærdommer for Vendepunkt

En nylig gjennomført evaluering av svensk bistand til Mosambik (2005–2025) illustrerer verdien av et stabilt overordnet mål kombinert med fleksible virkemidler.

Gjennom hele perioden var fattigdomsreduksjon og økt motstandskraft det styrende målet, mens strategier, partnere og bistandsformer ble tilpasset skiftende politiske, økonomiske, sikkerhetsmessige og klimatiske forhold.

Med utgangspunkt i multidimensjonelle fattigdomsanalyser (MDPA-er) har flerårige landstrategier, stor beslutningsmyndighet på ambassadenivå og langvarige partnerskap bidratt til at svensk bistand opprettholdt høy relevans og god samording (‘coherence’) med andre aktører over tid.

Evalueringen viser også betydningen av å vurdere bistandens effekt og langsiktige virkning ut fra dens relevans for fattige mennesker og samspill med andre aktører, og ikke bare ut fra målbare resultater av enkeltprosjekter.

Dette perspektivet er også relevant for utviklingsminister Åsmund Aukrusts uttalte Vendepunkt-prioriteringer om jobbskaping, mindre ulikhet og demokrati/menneskerettigheter.

Erfaringene fra Mosambik tilsier at disse først får utviklingspolitisk relevans når de bidrar til fattigdomsreduksjon og økt motstandskraft mot klima- og utviklingskriser.

Jobbskaping må komme fattige hushold til gode, ulikhetsarbeid må styrke de mest marginaliserte, og demokratiarbeid må gi fattige større innflytelse over egne livsvilkår.

Tilbake til formålet

Uten et tydelig normativt hovedmål risikerer norsk bistand fortsatt å bli styrt av skiftende politiske agendaer, sektorinteresser og institusjonelle egeninteresser, snarere enn av behovene til dem den er ment å tjene.

Med et slikt forpliktende mål bør hensynet til fattigdomsreduksjon og fattige menneskers motstandskraft mot klimaendringer bli det overordnede kriteriet for valg av land, sektorer, partnere og virkemidler, og dermed gi norsk bistand den retningen, konsentrasjonen og legitimiteten den i dag i mangler.