Uten kvalifiserte arbeidstakere når vi ikke målet om jobbskaping

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

«Vi må tenke større. Vi må tenke skalerbarhet», sa utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) da jobbskaping ble lansert som det nye målet for norsk utviklingspolitikk.

Men uten kvalifiserte arbeidstakere, blir det vanskelig å nå målet. En utviklingspolitikk med jobbskaping som overordnet mål, må investere i modeller som kobler utdanning til arbeid.

Alle har en drøm om å klare seg selv

Unge mennesker verden over drømmer om en jobb og muligheten til å forme sitt eget liv. For norsk ungdom er veien fra skole til utdanning til arbeid rimelig godt tilrettelagt. For unge som lever i og nær krig og konfliktsoner, er situasjonen en helt annen.

Hele 118 millioner mennesker er fordrevet av krig og konflikt ifølge FNs høykomsissær for flyktninger. Tallet er doblet på 10 år. Det internasjonale humanitære systemet er under sterkt press, og store kutt i mange land gjør at ressursene for langsiktige, bærekraftige løsninger ikke holder tritt med behovet.

Gjennom vårt arbeid møter vi mange unge mennesker som lever i flyktningeleirer. De forteller om sine drømmer: en fremtid hvor de kan forsørge seg selv, bidra i lokalsamfunnet eller delta i gjenoppbyggingen av hjemlandet. De forteller oss at de vil bli lærere, helsearbeidere, teknologer, journalister, entreprenører og at de vil gjøre nytte for seg.

Til tross for evner, talenter og ambisjoner møter de stengte dører. De kan mangle dokumentasjon, penger til studieavgifter eller stabil internettilgang for å ta nettstudier. Noen har begrenset bevegelsesfrihet. Kvinner og personer med funksjonsnedsettelser møter enda flere barrierer.

Bratt vei til arbeid

Resultatet er at altfor mange unge voksne blir stående på vent, ofte i årevis. Uten riktig eller godkjent kompetanse blir veien til arbeid både lang og bratt. For mellom ønsket om arbeid og en faktisk jobb ligger en hel kjede: tilgang til relevant og godkjent utdanning, mulighet til å få arbeidserfaring, en familie som kan støtte.

For unge mennesker på flukt kan nesten hvert eneste ledd i kjeden være brutt. En utviklingspolitikk som vil fremme jobbskaping, må ta hensyn til dette.

Aukrusts vektlegging av jobbskaping samsvarer godt med arbeidsprogrammet til FNs nye høykommissær for flyktninger, Barham Salih. Han ønsker å redusere bistandsavhengigheten og styrke flyktningers mulighet til å forsørge seg selv. For Salih er høyere utdanning en nøkkel for å få dette til.

Vi håper Aukrust og regjeringen vil lytte til Salih, og på samme måte prioritere koblingen mellom utdanning og arbeid i den nye politikken.

Sterke økosystemer er avgjørende

68 prosent av verdens flyktninger befinner seg i lav- og mellominntektsland. 26 prosent i verdens minst utviklede land der universitetene allerede har svært begrensede ressurser. Derfor bør universiteter i mer ressurssterke deler av verden bidra.

Dette må skje i likeverdige partnerskap med nasjonale universiteter og lokale organisasjoner. Behovet for innovative løsninger er akutt.

Fra i høst tilbyr Universitetet i Oslo et emne i mental helse og psykososial støtte til flyktninger i Azraq-leiren i Jordan, i samarbeid med jordanske partnere. Kurset er en del av utdanningsporteføljen til det norskledede Global University Academy, en allianse av over 20 universiteter fra fire kontinenter, som jobber sammen om å øke tilgangen til høyere utdanning for flyktninger, fordrevne og deres vertsamfunn.

Lærings- og arbeidslivsøkosystemet

Å gi høyere utdanning i en flyktningleir- eller kontekst krever mer enn en digital plattform. Uten trygge læringssentere med støttesystemer blir frafallet ofte høyt. For å gi gode tilbud er vi avhengige av å etablere sterke økosystemer der myndigheter, FN-organisasjoner, NGOer, frivillige organisasjoner, potensielle arbeidsgivere og studentene selv samarbeider.

Det gjør også at utdanningstilbud som utvikles for én kontekst, effektivt kan tilpasses andre kontekster. Slik deles faglige ressurser, kostnadene per student reduseres og vi når flere. Skalerbarhet for oss betyr at kunnskap, partnerskap og infrastruktur gjenbrukes, samtidig som innholdet tilpasses lokale behov.

Norge har gjort mye for å fremme viktigheten av utdanning i krise og konflikt, blant annet gjennom UNESCO. Gjennom den nye utviklingspolitikken bør Norge i enda større grad bidra til å skape bedre sammenhenger mellom lærings- og arbeidsliv.

Offentlig finansiering kan dermed også brukes til å utløse investeringer fra privat sektor og filantropiske aktører, slik at begrensede bistandsmidler mobiliserer langt større samlede ressurser. Da kan også mange flere komme i arbeid.