Meninger:
Flere må utfordre bistandslauget
Takk til Strømmestiftelsen og Caritas for gode svar i debatten etter utviklingsministerens uttalelser om at ingen bistandsorganisasjoner vil foreslå kutt. Nå bør flere organisasjoner bruke åpningen – og utfordre hverandre i bistandslauget.
Prosjektleder for Civitas arbeid med bistand og utvikling
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Erik Lunde i Strømmestiftelsen mener at et sitat jeg brukte i innlegget «Bistandsorganisasjonene tier når det teller», egentlig var et svar på utviklingsministerens uttalelse i Panoramas podkast om at det «ikke er noen menneskerett å få penger over bistandsbudsjettet» – ikke på budsjettspørsmålet i Vårt Land, som sitatet var hentet fra.
De to uttalelsene fra Åsmund Aukrust sto tett sammen i Vårt Land-saken med Lundes reaksjon rett under. Lesningen min var derfor rimelig, men Lunde kjenner sin egen intensjon best, og det tar jeg til meg.
Det avgjørende er uansett hva Lunde faktisk sier. Han bekrefter at presset mot bistandsprosenten «har nok ført til at organisasjonene har fremstått som mer enige om prioriteringene enn de i realiteten er». Og han lister opp konkrete kutt Strømmestiftelsen har foreslått: bort fra globale fellesgoder, konsentrasjon til Afrika sør for Sahara og prioritering av utdanning.
Det fortjener ros, og det er nøyaktig det jeg etterlyste.
Man kan være uenig i kuttene Strømmestiftelsen har foreslått, eller hvordan dette er vektet i Civitas notat, og likevel se poenget om at noe må ned for at noe annet skal opp.
Det er et reelt bidrag til debatten om hvordan pengene brukes. Men det svarer på et annet spørsmål enn det Aukrust stilte.
Det er lett å møte seg selv i døren når noe skal nedprioriteres, og ty til mantraet om at «alt henger sammen med alt». Alt er allikevel ikke like viktig, og at ting henger sammen, sier lite om hva som bør komme først.
Ingrid Rosendorf Joys i Caritas argumenterer i svarinnlegget sitt i samme debatt med solid forskning: Share Trust-tall om lokalisering, lønnskostnader, fordelingen mellom multilaterale og norske kanaler.
Det er et reelt bidrag til debatten om hvordan pengene brukes. Men det svarer på et annet spørsmål enn det Aukrust stilte, som var hva vi skal gjøre mindre av. Effektivisering og prioritering er to ulike øvelser, og vi trenger begge.
To ulike svar viser altså det samme rommet, mellom de som vil kutte alt og de som vil bevare alt, som jeg etterlyste. Lunde fyller det med et konkret svar. Joys fyller det med en retning.
Lunde sier også at sektoren noen ganger kan fremstå som et «laug». Jeg håper flere organisasjoner tør å bruke den åpningen han skapte, og utfordre hverandre i lauget.
