«De frivillige» blir multinasjonale

- Vi har nå en klar strategi for å skaffe flere internasjonale partnere. Dette er selvfølgelig fordi vi ønsker flere ben å stå på økonomisk, men også fordi vi ønsker å se om vi duger kvalitetsmessig internasjonalt, sier Gro Brækken, generalsekretær i Redd Barna.
Og organisasjonens økte internasjonale satsning har gitt resultater. Redd Barna fikk i fjor 87 millioner kroner, eller om lag 20 prosent av inntektene sine fra internasjonale kilder. De siste årene har Redd Barna innledet samarbeid med blant annet Unicef, Verdensbanken, Verdens matvareprogram og Bill Gates Foundation. Brækken forteller at Redd Barna også har påtatt seg oppgaver for andre organisasjoner i den internasjonale Save the Children-alliansen.
- Vi har for eksempel overtatt arbeidet til britiske Save the Children i Nepal, et program som finansieres av britiske DFiD, sier hun.

Målrettet. Også andre store norske bistandsaktører finner i økende grad finansieringskilder i utlandet. Flyktninghjelpen har arbeidet målrettet i flere år for å få økt finansiering fra utlandet. I 2004 utgjorde finansiering fra FN og andre lands bistandsorganisasjoner over 20 prosent av inntektene. Den samme trenden preger Kirkens Nødhjelp.
- Vi er en norsk organisasjon, og den viktigste inntektskilden vår er i Norge. Men når jeg ser på fordelingen av våre inntekter har vi en betydelig økt grad av finansiering fra utenlandske institusjoner, sier generalsekretær Atle Sommerfeldt.
Flyktninghjelpen ansatte for halvannet år siden en person som har som sin hovedoppgave å skaffe finansiering fra andre land. Fungerende generalsekretær Toril Brekke sier ansettelsen har vært en god investering:
- Ja, absolutt. Flyktninghjelpen får nå støtte fra blant annet EU (gjennom EUs nødhjelpsorganisasjon ECHO), svenske SIDA, Britiske DfID og sveitsiske bistandsmyndigheter, forteller Brekke.

Internasjonale nettverk. Både Kirkens Nødhjelp og Redd Barna er medlemmer av store internasjonale nettverk, noe som kan gjøre det lettere å skaffe penger fra utlandet. Kirkens Nødhjelp er en del av alliansen ACT - Action by Churches Together - og kan gjennom dette gjennomføre prosjekter som helt eller delvis er finansiert av andre lands bistandsorganisasjoner. I tillegg får Kirkens Nødhjelp stadig mer penger fra FN. Mens organisasjonen i 2003 fikk om lag 28 millioner kroner fra ACT og FN til sammen, fikk organisasjonen i 2005 drøyt 120 millioner fra disse kildene. Mye av dette er knyttet til oppgaver som Kirkens Nødhjelp har som koordinator for ACT i Darfur. Kirkens Nødhjelp forsøker også å hente mer penger fra ulike private stiftelser.
Flyktninghjelpen er ikke, som Redd Barna og Kirkens Nødhjelp, medlem av en internasjonal allianse. De må ut på det internasjonale markedet som en norsk organisasjon. Men de samarbeider tett med FN, og får betydelig finansiering derfra.

Ikke bare de store. De største organisasjonene som henter mest penger fra internasjonale kilder, men også flere mindre og mellomstore norske organisasjoner har i økende grad begynt å orientere seg mot utlandet.
- Å søke finansiering og samarbeidspartnere ute er noe nesten alle driver med nå. Vi satser også mer på dette, sier markedssjef Lars-Ivar Gjørv i Strømmestiftelsen. Som ledd i sin internasjonale satsning ble organisasjonen for et snaut år siden medlem av et internasjonalt nettverk som heter Integral. Nettverket består av 13 kristne hjelpeorganisasjoner fra hele verden og har en samlet omsetning på over en milliard kroner.
- Dette er en langsiktig, strategisk satsning fra vår side, noe vi gjør både av økonomiske og faglige grunner, sier Gjørv.

Vanskeligere. Også Utviklingsfondet og Care Norge ser etter finansieringskilder utenlands. Øyvind Eggen, leder for programavdelingen i Utviklingsfondet, forteller at hans organisasjon særlig de siste årene har intensivert jakten på utenlandske penger.
- Vi har blant annet kikket nærmere på Verdensbanken og EUs ulike finansieringsopplegg. I forbindelse med tsunamien knyttet vi også mange internasjonal kontakter, sier han. Utviklingsfondet har imidlertid erfart at det krever veldig mye arbeid å få tilgang til de internasjonale pengene.
- Det er veldig ressurskrevende å holde seg orientert om alle de ulike finansieringskildene. Ofte er det også en forutsetning at man kan drive i stor skala for at man skal få tildelt slike penger, sier Eggen.
Fungerende generalsekretær i Care Norge, Kjell Storvik, forteller at økt internasjonalt samarbeid er høyt på agendaen også i hans organisasjon.
- Dette er noe vi ser nærmere på nå. Å søke utenlandske finansieringskilder har jo også blitt ytterligere aktualisert ved at det knytter seg noe usikkerhet rundt rammeforholdene her i Norge, blant annet i forhold til innstramninger i bruken av spilleautomater, sier Storvik.

Flere bein. Norge er det OECD-landet som kanaliserer størst andel av sin bistand gjennom ikke-statlige organisasjoner. De siste årene har det i økende grad vært stilt kritiske spørsmål til den store organisasjonsbistanden.
I tråd med et forslag i stortingsmelding 35 om utviklingspolitikken som Stortinget behandlet tidlig i år, skal et utvalg se nærmere på resultatene av denne typen bistand. Utvalget ledes av rasjonaliseringsekspert Jørn Rattsø og i mandatet heter det blant annet at utvalget skal vurdere «graden av uavhengighet av statlige midler».
I sitt nylig framlagte statsbudsjett har den rødgrønne regjeringen kuttet i bevilgningen til frivillige organisasjoners bistandsarbeid. Begrunnelsen er at man avventer Rattsø-utvalgets gjennomgang. Bistandsorganisasjonene vil imidlertid ikke si at signaler fra norske myndigheter om magrere år er den direkte årsaken til «internasjonaliseringen» av finansene. Samtlige organisasjoner Bistandsaktuelt har vært i kontakt med understreker imidlertid at de ser behovet for en bredere økonomisk fundament i årene som kommer.

Usikkert. - Det vil alltid være en usikkerhet knyttet til offentlig finansiering og rammebetingelser. Det er helt klart en viktig grunn til at også vi orienterer oss internasjonalt, sier Lars Ivar Gjørv i Strømmestiftelsen.
- Det er viktig for oss å bli mindre avhengige av norske penger, fastslår Øyvind Eggen i Utviklingsfondet.
Toril Brekke i Flyktninghjelpen er enig.
- Vi anser det som tryggere å ha flere bein å stå på, sier hun og viser til at de norske bistandsbudsjettene fort kan variere etter hvem som sitter i ministerstolen.
Atle Sommerfelt bruker samme formulering:
- Vi har behov for flere bein å stå på i finansieringen av programmene.
- Men hvorfor har dere plutselig fått behov for flere bein nå?
- Vi kan jo lese. Og vi leser at utviklingspolitikken i sterkere grad skal bli en del av den norske utenrikspolitiske agendaen, og sterkere knyttet til den internasjonale harmoniseringsagendaen. Det vil bety at vi må forberede oss på å kunnes skaffe annen finansiering slik at vi kan spille en rolle også på områder som norske myndigheter ikke vil prioritere, sier Sommerfeldt.