De tidløse nomadene

Forfatteren Elisabeth Eide har nok vært «nomade» lenge nok til å ha gjort seg lommekjent i ørkenområder, smakt krigens pinefulle smerte, lysten til å oppdage det nye, rastløshetens uro i kroppen. I alle fall bærer de menneskene som befolker hennes siste roman, «Å finne deg igjen», merker etter slike liv. Krydderet er et rikt utvalg av troverdige og nære miljøskildringer og skjebner.
Det er sterke individualister vi møter i denne romanen, mennesker som møtes og skilles, som leter etter ømhet og kjærlighet, som lever i en situasjon der avstanden mellom liv og død nesten er utvisket.
Hovedpersonen, den norske skribenten Isolde, er på vei til algeriske Aïn Sefra - byen der den bemerkelsesverdige forfatteren Isabelle Eberhardt døde. På veien til denne graven tar Isolde opphold på et annet krigsherjet sted i et forsøk på å gjenopplive forholdet til bistandsarbeideren Benoit.
Det er kanskje en halsbrekkende gjerning når forfatteren lar oss ta del i flere parallelle historier samtidig, men på sett og vis åpner sammenhengene seg for oss og gjør historien mangfoldig. Det bruddet, de valgene og den reisen Isabelle en gang foretok går kanskje i arv også til vår tids mennesker.
Isolde er den rastløse skribenten som samtidig er sulten på kjærlighet og som leter etter et forhold som en gang var. Hennes faste reisefølge er bøker av og om Isabelle. Denne lille og sterke kvinnen - som ikke er noen oppdiktet person - levde fra 1877 til 1904. Hun vakte nok atskillig oppsikt i sin samtid ved å leve i ørkenen, kledd som en mann, ridende på hest og en som simpelthen fant en ektemann pluss elskere når det passet. Til overmål fikk hun innpass i verdens eldste sufiorden. Hun døde svært ung, men levde mye. Isabelles historie, sydd inn i Isoldes egen vandring bort fra noe og kanskje mot noe, blir et spennende møte mellom to kvinner som nok har en tvillingsjel.
Dette er også en roman om krigens herjinger med mennesker som aldri har bedt om den, om kvinner og menn som har funnet sammen i et forsøk på å verne seg mot bombene, om ørkenområdenes kultur, religion og tradisjoner. Samtidig er det en historie om bistandsarbeidere ute i felt. Mange av dem er vel også en slags nomader som reiser ut, bor spartansk i en eller annen landsby, forsvinner noen dager for å finne ut hva som skjer i andre landsbyer, bekymrer seg for medarbeidere og mennesker når ulykken eller evakueringen rykker nærmere. Han som har lagt ned flerfoldige arbeidsår i andre menneskers elendighet og nød, og som etter hvert bare kan snakke med flaska, er også med.
Elisabeth Eides bok handler ikke om de bofaste som ikke lar seg løsrive fra røttene og mener ro og fred er toppen av lykke. Her leves det intenst og hardt.
Eller kanskje det er veien til tilhørighet, fred og kjærlighet hele deres omflakkende liv egentlig handler om? Dette er i alle fall en roman med mange innganger til teksten, en roman der nomaden er en guide.