De velutdannede vender hjem til Afghanistan

Så snart Soraya Sobhrang slipper grepet i flytrappens gelender, bryter hun sammen. I flere minutter sitter hun som en sammenkrøpet bylt på bakken. Når hun langsomt reiser seg, går hun som i transe mot den ventende flybussen uten å ense de andre menneskene rundt henne.
Det er 20 år siden Soraya Sobhrang sist satte sine ben på afghansk jord. Den gang var hun en ung nyutdannet lege med spesialitet innen gynekologi. Nå er hun 45 år og har to nesten voksne sønner, som begge bor i Iran, samt en leilighet i Tyskland, hvor hennes mann fortsatt oppholder seg.
- Det er som en helt annen by, jeg kan slett ikke kjenne meg igjen, sier Soraya sjokkert, når bilen som hentet henne på flyplassen kjører gjennom Kabul. Utenfor bilvinduene skifter gatebildet mellom utbombede bygninger, nyplantede trær og burkakledde tiggere. Først da bilen parkerer foran en nyrestaurert bygning i sentrum av byen, lyser hun opp.
- Her arbeidet jeg som lege på slutten av 70-tallet, da det var kvinnesykehus, sier hun glad.
I dag fremstår bygningen langt i fra som et sykehus. De lange lysgule gangene med nyetablerte kontorer, som alle lukter nymalt, fungerer nå som Departement for Kvinnesaker. Det er dette departementet Soraya har kommet for å hjelpe til med å bygge opp.

Rask utvikling. Lenge før Soraya Sobhrang i 1994 fikk muligheten til å reise til Tyskland, hadde hun flyktet til Pakistan. Her arbeidet hun på et sykehus i grensebyen Quetta. Etter talibans fall sist vinter ble hennes afghanske kollega på sykehuset, Sima Samar, utnevnt til kvinneminister under den FN-støttede overgangsregjeringen. Etter å ha savnet henne i flere måneder, oppfordret ministeren Soraya til å komme tilbake for å bli hennes rådgiver i arbeidet med å bygge opp departementet.
Tross en fin bolig i utkanten av Hamburg og fast jobb på et pleiehjem var ikke Soraya i tvil. Siden hun for 20 år siden - skjult av en burka - flyktet over fjellene til fots, har hun drømt om å vende tilbake. Med hjelp fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) valgte hun derfor å bli ansatt i departementet i seks måneder, med mulighet for forlengelse.
Men alt dette skjedde i mai måned. Etter den landsdekkende Loya Jirga i juni måned, er Soraya Sobhrang blitt utnevnt til viseminister i Kvinnedepartementet. Det er derfor hennes oppgave å medvirke og koordinere de mange initiativene som skal sikre kvinnene en plass i fremtidens Afghanistan.

Behov for intellektuelle. Akkurat som Soraya Sobhrang har afghanere fra hele verden returnert til sitt hjemland de siste månedene. Mer enn 1,4 millioner flyktninger har siden 1. mars kommet tilbake fra nabolandene Pakistan og Iran. I tillegg kommer alle dem som enten har fått, eller kan forvente å få, avslag på asyl fra et vestlig land. For de fleste handler det om å vende tilbake for å bosette seg i hjemlandet. Men for Soraya Sobhrang, og en rekke andre velutdannede som har etablert seg i utlandet, er motivasjonen først og fremst å bidra til å gjenoppbygge landet.
- En av grunnene til at problemene i Afghanistan ikke kan bli løst fort, er at folk ikke er politisk bevisst, sier Samay Hamed.
Etter å ha bodd tre år i Danmark, kom han akkurat som Soraya Sobhrang tilbake til Afghanistan i fjor. Via IOMs Return of Qualified Afghans- program er han ansatt i den lokale menneskerettighetsorganisasjonen CCA. Selv om menneskerettigheter er ett av de emner som opptar Samay Hamed mest, er det ikke hans primære motivasjon for å vende tilbake. Som Soraya Sobhrang, er han utdannet lege, men i praksis er han først og fremst dikter og forfatter - noe som også var årsaken til at han i august 1998 måtte flykte fra sin hjemby Mazar-i-Sharif i det nordlige Afghanistan.
Under oppholdet sitt i Danmark har Samay Hamed etablert et stort nettverk av afghanske intellektuelle via internett. Nettverket har han brukt til å etablere en forening, som har som formål å beskytte rettighetene for afghanske forfattere og diktere. Som nyvalgt formann for foreningen er hans viktigste oppgave å sikre at de intellektuelle igjen har en plass i det afghanske samfunn.
- En lege kan behandle en såret i krig, men hvis en forfatter skriver noe som kan avverge oppskyting av en rakett, kan det kanskje medvirke til at ti mennesker ikke blir drept, sier han.

Lærerstaben halvert. Ett av de store problemene med gjenoppbyggingen av Afghanistan er at en stor del av de velutdannede afghanerne har flyktet til utlandet. Overalt hvor man kommer er det mangel på kvalifisert arbeidskraft. Nettopp derfor er det viktig at de velutdannede vender tilbake. Ifølge Rasoul Amin, undervisningsminister i overgangsregjeringen, er antall lærere etter 23 år med krig mer enn halvert.
- Vi er i en nødsituasjon, og det betyr at vi må rekruttere lærere blant dem som kun har 12 års grunnskole, sier han.
Ett av stedene som merker problemet med de alt for få lærerkreftene, er Universitetets farmasøytiske fakultet. Det er det eneste i landet, og her besto lærerstaben i 1992, da universitetet ble delvis ødelagt, av 35 forelesere. I dag er det 14 tilbake,. Blant disse har flere avsluttet utdannelsen sin under talibanstyret, der mer enn halvparten av den daglige undervisningen besto av religiøse leksjoner.
Som på resten av universitetet er det verken adgang til elektrisitet eller vann. Fakultetets tidligere åtte laboratorier er for lengst en saga blott, og de mer enn 300 studentene må dele på et langt mindre antall falleferdige stoler som utgjør fakultetets samlede inventar.
Alt dette er bare småting, mener fakultetets rektor, M.O. Babury.
- Det helt grunnleggende problemet er mangelen på lærere, sier han.
Hans største drøm er at noen av fakultetets tidligere lærere, eller noen av dem som har fått en utdannelse i Vesten, vil vende tilbake.

Landets hjerne. Selv om et stort antall velutdannede afghanere velger å vende tilbake, er det likevel langt fra problemfritt. Tilstedeværelsen av de mange internasjonale hjelpeorganisasjonene og øvrige internasjonale medarbeidere, har fått husleienivået til å skyte i været. Professor Babury og den tidligere undervisningsminister Rasoul Amin, tror derfor ikke på at behovet alene kan løses ved at utdannede afghanere vender tilbake. I hvert fall ikke på kort sikt.
- De afghanerne som oppholder seg i utlandet, er landets hjerne. De er den egentlige veien til utvikling, og det er ingen ting vi heller vil enn å be dem komme tilbake. Men vi har ikke noe å tilby dem. Slik situasjonen er nå, kan vi ikke engang gi dem et sted å bo.
- Men vær ikke i tvil - hvis vi hadde hatt boliger og ordentlige fasiliteter, ville vi ikke behøve kampanje-slagord som «Moderlandet kaller dere hjem!», sier Rasoul Amin.

Berit Mühlhausen er dansk frilansjournalist og skriver blant annet for avisen Information.