Desperat statsmann

Da Robert Mugabe i 1980 ble det frie Zimbabwes første folkevalgte statsminister stilte verden og bistandsgiverne opp for ham. I sin første tale til nasjonen strakte han ut en forsonende hånd til de hvite.
Han beholdt mange hvite ministere i den nye samlingsregjeringen, rasebarrierene ble avskaffet og grunnskolen ble allmen og kostnadsfri. I dag er Zimbabwe det land sør i Sahara med høyest leseferdighet. Infrastrukturen i landet ble bygget opp og helsevesenet ble forbedret. Men disse lykksalige reformer veier ikke opp mot den misnøye og det vanstyret som i dag kjennetegner Robert Mugabes Zimbabwe.

Opposisjonen kvalt. Tidlig viste den daværende statsministeren autoritære tendenser. På starten av 80-tallet ble opposisjonen i sør kvalt, i massakrer der over 1000 sivile; menn, kvinner og barn ble drept. Matabeleland er fortsatt et blødende sår i den nå 20-årige statens historie. Noen uavhengig granskning eller sannhetskommisjon for å se på disse overgrepene har aldri kommet.
I 1987 ble det sluttet politisk fred med opposisjonen i sør, og Robert Mugabe ble landets president. Det autoritære styre som visse analytikere bedømte som en nødvendighet for utviklingen av det politisk ustabile Zimbabwe, begynte nå å vise sitt sanne ansikt.
Men fortsatt var Robert Mugabe ansett som en stor afrikansk statsmann - og han kunne gått inn i historien som det, hvis han frivillig hadde avgått i starten på 90-tallet da det sivile samfunnets organisasjoner begynte å presse på for å få den de facto ett-partistaten forandret til virkelig demokrati.

Smaken på makt. Mellom valgene opptrådte regjeringspartiet som demokrater. Men i tiden før valgene viste de sitt sanne ansikt, kommenterer jussprofessor Welshamn Ncube ved Zimbabwes universitet i en artikkel i avisen Zimbabwe Independent. Mugabe hadde fått smaken på makt og hva dette privilegiet innebar.
Korrupsjonsskandalene begynte å dukke opp en etter en allerede på slutten av 80-tallet. Robert Mugabe gjorde tamme forsøk på å straffe eliten som puttet statens penger i egen lomme - men korrupsjonens veier førte direkte inn i presidentpalasset.

Gratis fly. Hvor mange ganger presidenten har forhøyet sin egen og sine nærmeste medarbeideres, ministere og topptjenestemenns lønninger går det ikke an på regne ut. Fri bil, gratis fly og høy skattefri pensjon livet ut er også gaver som Robert Mugabe har bevilget seg og sine nærmeste tilhengere. Da presidenten giftet seg på nytt i 1996, ble det gjort nye store innhugg i statskassen. Siden den gang har det dukket opp nye historier - blant annet om de internasjonale shoppingturene til landets førstedame.
Robert Mugabe tåler ikke nederlag. Da folkeavstemningen i februar viste at regjeringssiden tapte, var det først en veldig taus president som i den statlige tv erkjente sitt tap. Siden har tonen forandret seg, og i dag støtter Mugabe åpent den ulovlige landokkupasjonen av hvite jordeiendommer. Dette har nå pågått i mer enn tre måneder. Landinvasjonen er ikke mer enn en iscenesatt manøver for Mugabes desperate forsøk på fortsatt å sitte ved makten og overstyre folkets vilje, som ved sitt nei til den nye konstitusjonen nektet presidenten økt makt.

Presidentens lov. For noen uker siden erklærte presidenten at han gjennom en særskilt lovgivning kommer til å gjennomføre den planlagte ekspropiering av drøyt 800 gårder som står oppført på en spesiell liste. Samtidig proklamerte han at «hvite er frie til å forlate Zimbabwe dersom de vil, og vi kan hjelpe dem med dette ved å vise ulike måter å gjøre dette på».
Samme dag som Zimbabwe feiret 20 år som selvstendig stat ble den andre hvite gård-brukeren drept, etter at landokkupasjonene startet. Mugabe beskrev i et intervju de hvite jordbrukerne som «statens fiender», og legitimerte på den måten volden mot farmerne.
Mugabes nye selvsikkerhet de seneste ukene rimer dårlig med det kaos som råder i landet. Enten har president Mugabe et hemmelig ess i ermet - eller så tror han fullt og fast på sin egen uovervinnelighet. Flere ganger tidligere har den nå 76-årige Mugabe gjort politiske helomvendinger. Spørsmålet er om han i dag har så stor kontroll over landets misfornøyde folkemasser og de krigsveteranene som okkuperer gårdene, at han kan gjøre det en gang til.