– Diasporaen kan være en stor ressurs for Norge

– Når det oppstår krig eller konflikter i regioner hvor mange i diasporaen har familie eller tilknytning, blir det mer personlig og direkte, sier Sylo Taraku, rådgiver i tankesmien Agenda til Panorama.

Han har nylig skrevet et notat, Diaspora og utenrikspolitikk, hvor han særlig ser på seks diaspora-grupper i Norge: den ukrainske, russiske, palestinske, jødiske, iranske og kurdiske.

Gruppene er valgt fordi «de er særlig relevante i lys av dagens geopolitiske situasjon og fordi de tydelig viser hvordan internasjonale konflikter kan påvirke mobilisering, sårbarhet og integreringsspørsmål i Norge», heter det i notatet.

– Kan være viktig ressurs

Den pågående krigen i Midtøsten påvirker også hverdagen i norske lokalsamfunn. Blant annet har nordmenn med bånd til Iran demonstrert til støtte for USA og Israels angrep på Iran mens andre har demonstrert mot angrepene. 

Gjennom sosiale medier, nyhetsstrømmer og interne nettverk i diasporaen sprer konfliktene seg raskt til debatter og mobilisering også i Norge.

– Mange følger utviklingen tett fordi de har familie, venner eller politisk tilknytning til regionen. Det gjør at konflikter langt borte også kan prege samtaler, demonstrasjoner og diskusjoner her hjemme, forklarer Taraku.

Samtidig understreker han at diaspora-grupper ofte også fungerer som viktige kunnskapskilder om utviklingen i andre deler av verden.

– Mange i diasporaen har unik innsikt i språk, kultur og politiske forhold i regionene de kommer fra. Det kan være en viktig ressurs for både offentlig debatt og politikkutforming i Norge, sier han.

Lojalitet og dobbelt statsborgerskap

Dobbelt statsborgerskap ble innført i Norge i 2020 for å speile en mer global virkelighet, der mange har tilknytning til flere land.

– Hvordan påvirker dobbelt statsborgerskap debatten om lojalitet og sikkerhet når det oppstår krig i regioner hvor diaspora i Norge har sterke bånd?

– For de fleste oppleves det ikke som en konflikt i det hele tatt. Mange kan ha en sterk emosjonell eller kulturell tilknytning til et annet land, samtidig som de er fullt integrert i det norske samfunnet, sier Taraku.

Samtidig påpeker han at slike spørsmål kan dukke opp i sikkerhetspolitiske diskusjoner.

– Når man har tilknytning til flere land, kan det i enkelte situasjoner reises spørsmål om lojalitet. Det betyr ikke nødvendigvis at det finnes en reell konflikt, men det kan påvirke hvordan diaspora blir oppfattet i offentligheten, forklarer han.

Politisk press

I rapporten fra Tankesmien Agenda pekes det også på hvordan diaspora kan bli en del av større geopolitiske spenninger. Flere stater forsøker å påvirke eller mobilisere diaspora i Europa, enten gjennom politisk press eller ved å følge med på opposisjonelle miljøer.

– Her møter vi et klassisk diplomatisk krysspress for norske myndigheter. De må balansere ytringsfrihet og beskyttelse av egne borgere mot internasjonale sikkerhetsforpliktelser og politisk press fra andre stater, sier Taraku.

Samtidig kan diaspora også spille en konstruktiv rolle i internasjonale relasjoner, mener Taraku.

– Diaspora-grupper kan fungere som brobyggere mellom Norge og andre land. De kan bidra med kontakter, forståelse og dialog som kan være verdifullt både i diplomati og i konfliktforståelse, sier han.

– Kan skape mistillit

Til tross for utfordringene mener Taraku det er avgjørende å ikke redusere diaspora til et sikkerhetsproblem.

– Hvis vi kun ser diaspora som en sikkerhetsrisiko, risikerer vi å skape mistillit. For å få til reell framgang må vi bygge tillit og involvere diaspora i løsninger, sier han.

Transnasjonale bånd vil alltid eksistere. Spørsmålet er hvordan de håndteres: Om man ser dem som en styrke som kan bidra til kunnskap, dialog og diplomati, eller først og fremst som en risiko.

– Norske myndigheter må ha et bevisst forhold til dette, basert på kunnskap og dialog. Individuelle vurderinger er viktige – både for å ivareta rettssikkerhet og for å sikre at diaspora faktisk kan brukes som en ressurs, forklarer Taraku.

Nøkkelutfordring

Diaspora er dermed et felt der flere politiske nivåer møtes: personlig identitet, transnasjonale bånd, internasjonale konflikter og staters sikkerhetsinteresser.

For mange innebærer det å leve i et landskap der man både kan være en ressurs og samtidig bli trukket inn i større geopolitiske spenninger. Å balansere sikkerhet og tillit blir derfor en nøkkelutfordring.

– Norge må finne måter å involvere diaspora på, samtidig som man håndterer sårbarheter og sikkerhetsutfordringer. Dette er essensielt både for intern sikkerhet og for å utnytte diasporaens unike potensial, avslutter Taraku.