Drømmen om en rosa brakke

Vi kjører igjennom det tørre, vidstrakte landskapet i den nordlige Kapp-provinsen. I kystbyen Port Nolloth bor det 8000 mennesker. Folk forsørger seg på fiske, diamanter og handel, mens arbeidsledigheten er høy - hele 65 prosent.
Befolkningen i Port Nolloth kan deles i to leirer - de optimistiske som tror på utvikling og de pessimistiske som ser med skremte øyne på framtida. Dette er dagens Sør-Afrika i et nøtteskall.
- Jeg skal stemme ved valget. På en hvit mann. Jeg kommer aldri til å stemme på noen svarte. De svarte er ikke for oss, det er omvendt rasisme nå. Regjeringen gjør ingenting for oss hvite, den tenker bare på sine egne. Hadde jeg hatt penger hadde jeg reist fra landet med det samme. Jeg har venner som allerede har reist.
Damen i dagligvareforretningen deler gjerne sine synspunkter med andre, men navnet vil hun holde hemmelig.

«Valgflesk - intet annet». Rett over butikken hennes har det nye Nasjonalistpartiet åpnet sitt kontor. Carmen de Plessis heter den lokale partileder, og hun er ikke imponert over ANC-regjeringens fem år ved makten. Ved valget i 1994 fikk ANC seks mandater i kommunen. Nasjonalistpartiet og det høyreekstreme Frihetsfronten fikk et mandat hver.
- Det har ikke hendt mye siden ANC tok makten. Ingen jobber og økt kriminalitet. Se på husene som bygges her i Port Nolloth. Nå spretter de opp som paddehatter. Det er valgflesk, intet annet. Tidligere gjorde ANC ingenting, men nå nærmer det seg valget, sier Carmen de Plessis.

Drømmen om egen bolig. Men for Sonja Smith, 25 år og enslig mor med to barn, kommer de såkalte Mandela-husene til å endre hele hennes liv. Seks dager i uka arbeider Sonja som kokk på et av byens hoteller, lønnen tilsvarer 350 rand (ca. 500 kroner) i uka.
De nye husene ligger i utkanten av byen, små brakker i rosa, lyseblått, gult og hvitt. Det er ikke noen store hus Mandela gir til sitt folk, men de blir deres egne hus - noe som den undertrykte delen av landets befolkning aldri hadde lov til å eie under apartheid.
Man må søke om hus - og tildeling skal skje ut fra sosiale kriterier. Blant annet må det være barn i husholdningen og månedsinntekten skal være lavere enn 3500 rand (ca. 5000 kroner).
- Så snart vi kan flytte inn skal barna få eget soverom, jeg skal pynte og gjøre det fint. Endelig skal vi få bo i fred og ro, sier Sonja Smith.

Ikke glemt. I seks måneder har hun og hennes sønner delt et rom som de har leiet. Rommet koster nesten like mye som Sonja tjener på en uke. Veggene er ubehandlede sementblokker. To senger, et skap og et spisebord får så vidt plass.
Smith er enig med dem som sier at ANC ikke har gjort mye tidligere. Og husene er nok et ledd i valgpropagandaen, mener hun, men samtidig er de reelle nok.
- Endelig skjer det noe. Regjeringen har ikke glemt oss, fastslår den kommende boligeieren.

En av tre sulter. En undersøkelse gjort av Sør-Afrikas ledende aviser viser tydelig at hudfarge fortsatt deler landet i rike og fattige. Fortsatt går en tredel av den svarte befolkningen sultne flere ganger i måneden. To tredeler av den hvite befolkningen har en månedsinntekt over 4424 rand (cirka 6200 kroner), mens bare 9 prosent av de svarte familiene kommer opp i en slik sum. Nesten alle hvite har innlagt vann, mens det samme er tilfelle for bare en tredel av de svarte.
Ifølge samme undersøkelse oppgir seks av ti at deres økonomi har blitt dårligere de siste årene. Det er ikke forbausende at de tidligere undertrykte ser positivt på framtiden, mens hele 80 prosent av de privilegerte har et pessimistisk syn.
Samtidig har to millioner husholdninger fått elektrisitet, tre millioner har fått tilgang til rent vann og 1,5 millioner har fått telefon siden ANC kom til makten. Av 1 million hus som regjeringen har lovet å bygge håper man at 700.000 vil stå ferdige ved halvårsskiftet.

Görrel Espelund er svensk frilansjournalist,
bosatt i Sør-Afrika.