Endelig fred i Sudan

- Fredsavtalen består av seks protokoller. Er noen av dem viktigere enn de andre?
- Nei, alle delene er like avgjørende. Det ville blitt en ufullstendig avtale dersom noen av dem hadde manglet. Men det er viktig å være klar over at det fortsatt gjenstår store utfordringer. Hvordan skal våpenhvilen overvåkes, hvordan skal forflytningen av militære styrker kontrolleres? Og hvordan skal kommisjonene som skal følge opp avtalen settes sammen? Forhandlingene om det starter 22. juni, på norsk side regner vi med at de vil ta 2-3 måneder, sier Hilde Frafjord Johnson.

På hver sin planet. - Flere ganger i løpet av våren ble vi ledet til å tro at en avtale bare var dager unna, og likevel trakk det ut. Hva skjedde?
- Da spørsmålene om sikkerhet og ressursfordeling var ferdig forhandlet ble spørsmålene om maktfordeling og de tre særområdene regnet som lette, der hadde begge parter gjort sine posisjoner kjent. Og så viste det seg at den runden skulle bli den vanskeligste. Partene hadde rett og slett undervurdert hverandres posisjoner, og ikke regnet med så stor motstand. Vi snakker om mennesker som lever på hver sin planet. SPLM har fra starten av hatt seighet som forhandlingsstrategi; å markere sine posisjoner tydelig og stå lenge på dem. Khartoum har på sin side hatt egne behov, med mye innenrikspolitisk debatt og uro. Khartoum har dessuten hatt Darfur å håndtere, sier utviklingsministeren.

Blir ratifisert. - Er det noen som helst fare for at avtalen ikke blir godtatt av dem som eventuelt skal ratifisere dem?
- Overhodet ingen. Khartoums forhandlingsleder fikk applaus og enstemmig støtte i parlamentet etter at han i én time redegjorde for avtalen. Det er nok både spørsmål og diskusjon i nord, men likevel full oppslutning. Det samme gjelder i sør. Der kan det nok være litt misnøye, for eksempel med at det sivile samfunn og kirken ikke ble trukket mer inn i forhandlingene, og det kan være tilsvarende misnøye blant noen eksil-sudanske grupper. Men i forhandlinger av denne typen var det ikke mulig å trekke inn mange. Dette var forhandlinger, ansikt til ansikt, mellom to ledere. Nå er oppgaven å informere og inkludere, sier Frafjord Johnson.

Forhold først modne nå.- Denne runden av borgerkrigen har vart i 21 år. Forrige runde varte i 12. Har det virkelig ikke vært mulig å få til fred tidligere?
- Vi har forsøkt siden 1998, men forholdene var ikke modne for forhandlinger før 2001. I Khartoum var det snakk om en gryende forhandlingsvilje og en tilstrekkelig krigstretthet, og begge deler er noe som trenger tid. Forholdene var heller ikke modne internasjonalt, det var ikke vilje til å se Sudan i en sammenheng. USA snudde først etter 11. september, og det som gjorde utslag da var at Sudan valgte å samarbeide, i stedet for å havne på «ondskapens akse.» Etter det har USA vist vilje til å bruke sin posisjon til å få til en avtale, og i kritiske stunder har vi kunnet trekke på amerikanerne, for eksempel i form av en personlig telefon fra utenriksminister Colin Powell til de to forhandlingslederne. Men det egentlige gjennombruddet var selvfølgelig da begge parter innså at krigen ikke kunne vinnes militært.

Ingen surmuling. - Hvem av partene har gitt mest?
- Ingen. Begge parter har gitt solide innrømmelser, dette er en balansert avtale, en avtale begge parter sier er til å leve med. Ingen av dem har gitt uttrykk for misnøye. Visst har det vært debatt, både i nord og i sør, om de gir for mye; ett eksempel er oljeinntektene, som begge parter i utgangspunktet ser på som sine, og som de nå må gi bort en del av. Men nå som avtalen er i havn er det ingen surmuling, nå er det freden som gjelder, og de kreftene som eventuelt måtte ønske å så misnøye har ingen sjanse. Dermed er det ikke sagt at vi ikke står overfor utfordringer i tiden framover, når avtalen skal settes ut i livet. Da blir alle de små ordene i avtalen viktig, og med så stor forskjell i forståelse mellom partene vil tolkningsarbeidet bli veldig krevende.

Norge klar til å sende soldater. - Hva kan vi vente oss av FN nå?
- Fredsavtalen gir grunnlaget for en resolusjon i Sikkerhetsrådet, og den er under forberedelse. Sekretariatet har lenge arbeidet med planer om en observatørstyrke. Spørsmålet er mandat og størrelse. Et lite observatørkorps, som i Nubafjellene, eller en større fredsbevarende styrke? Ut fra Sudans veldige størrelse er det nok norsk oppfatning at en overvåkningsoperasjon må være fleksibel og lettbent, sier utviklingsministeren.
- Med norske soldater?
- Både forsvarsministeren og utenriksministeren har i Stortinget sagt at Norge er beredt til å bistå, spørsmålet er bare hvordan.

Ingen store hull. - Er dette en troverdig avtale?
- Den er troverdig i den forstand at den er Sudan-eid, det er ingen internasjonale aktører som har diktert den, den er heller ikke presset fram gjennom en meklerfunksjon, som på Balkan. Her har det vært forhandlet ansikt til ansikt, her er det inngått kompromisser. Men er avtalen bærekraftig? Det vil implementeringen vise, og der er det som sagt utfordringer. Det er ingen store hull udekket i avtalen, men dette var også det partene kunne få til nå. Det blir helt klart et krevende arbeid framover; hvordan skal oljeinntektene fordeles i praksis, hvordan blir den monetære ordningen, hvordan skal de integrerte militære enhetene med felles kommando leve med hverandre?
Darfur er Khartoums ansvar.
- Hva med Darfur?
- Der må det forhandles fram en politisk løsning. Mulighetene for dette er nok større nå. Khartoum har gitt indikasjoner på at de ønsker en løsning, det gjenstår å se. Observatører fra Den afrikanske union (AU) er på vei inn i Darfur, hjelpearbeidet har bedre betingelser nå enn for to uker siden, men fortsatt er det veldig kritisk. Partene i Khartoum og Darfur satt ved samme bord under et møte i Geneve 3. juni; Nuba og Upper Blue Nile kan være modeller for en løsning, det vil si en desentralisering av makt som ikke innebærer marginalisering. Begge parter må ta ansvar, men hovedansvaret må Khartoum ta, og det er fortsatt vanskelig, sier utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson.