Enkelt og ugreit

Endresen tok til orde for en omkanalisering av u-hjelpen fra prosjektstøtte til kontantutbetalinger direkte til de fattige. Effekten skulle bli bedre pengebruk, mindre korrupsjon og større «accountability». Problembeskrivelsen er treffende, men forslaget fremstår uten kontekstforståelse. Kjøpekraft er bare én type kapasitet fattige trenger. I kampen mot fattigdommen har staten som pliktbærer, koordinator og arena for meningsbrytning en avgjørende rolle.

Endresen støtter seg vaklende på forskerne Meghnad Desai og Joseph Hanlon. Desai har uttalt at vi bør «spore opp de fattige» og gi dem all bistand som en dollar i uken fordi dette angivelig er mest effektivt. Men Endresen nevner ikke at Desai spissformulerte seg og sa at forslaget kom i «ren frustrasjon» over bistandsbransjens uoversiktlighet.
Endresens gjengivelse av Hanlons materiale er også problematisk. Hanlon beskriver erfaringer fra kontantoverføringer til flomofre og demobiliserte soldater i Mosambik. Endresen overdriver programmenes positive utviklingseffekt. Én studie av soldatprosjektet konkluderte faktisk med at man ikke fant noen signifikant effekt, pengene ble i hovedsak brukt til å dekke basisbehov. Endresen nevner ikke at identifikasjons- og utdelingsprosessene i Mosambik var vanskelige og dyre, eller at slike etableringer ofte ikke er engangskostnader. Lister må oppdateres, mange lever uten offisielle papirer og intensiteten i fattigdommen varierer gjennom livsløp. Videre ligger det atskillig makt i det å identifisere, eller «spore opp», de fattige som anses som «verdige trengende». Det er også uklart om Endresen utpeker kontanter som supplement eller som universalløsning. Prosjektene Hanlon viser til var tillegg til andre tiltak, det samme gjelder for «Progresa» i Mexico. Det er også viktig å være klar over mulige utviklingshemmende følger av større lokalt pengeomløp, som korrupsjon og utnytting. Folk med en pengeslant er utsatte, særlig hvis rettsvernet er svakt.

Endresen benytter en inntektsbasert forståelse av fattigdom som hører fortiden til. Fattigdom er ikke ensbetydende med pengemangel. Amartya Sen ga denne innsikten en renessanse allerede på åttitallet. Ifølge Sen er absolutt fattigdom mangel på muligheter til å realisere grunnleggende funksjonsevner til å være riktig ernært, grunnutdannet og fri fra lett forebyggbar sykdom. Slike muligheter får en gjennom berettigelser. Inntekt er bare er én variant. Andre er eiendeler, jord, familierelasjoner eller berettigelser vis-à-vis staten, som sosial- og velferdsytelser. Tilnærmingen er bredt anerkjent, men langt fra praktisert. Behovet er flere politiske virkemidler, ikke færre. De fattige er ikke fattige fordi de mangler penger eller kløkt: De mangler kapasitet til å kreve berettigelsene sine realisert. Hvem er ansvarlig for at rettighetene blir oppfylt om ikke staten?

Endresen hevder at bistandsprosjekter ofte mislykkes som følge av svikt i mottagerlandenes byråkrati og institusjoner. Korrupsjon og mangel på byråkratisk kompetanse er symptomatisk i mange mottakerland. Men løsningen er ikke å utelate staten fra fattigdomsreduksjonsarbeidet. På tross av at staten i mottakerlandene har åpenbare mangler, besitter den egenskaper som er uunnværlige for effektiv fattigdomsreduksjon. Det er mangel på fysisk infrastruktur i fattige land. Det er urealistisk å tro at fattige egenhendig skal kunne iverksette utbyggingsprosjektene. Her spiller staten en viktig rolle som samordnende organisator. Staten er også uvurderlig i arbeidet med å utvikle sosial infrastruktur, som utdanning og nasjonale sikkerhetsnett. Staten har potensialet til å vite hvor skoen trykker. Med nok midler, kunnskap og åpenhet kan den være av de beste og mest demokratiske aktørene i kampen mot fattigdom. Videre er det viktig å understreke at internasjonal rett tillegger staten en plikt til å innfri og beskytte innbyggernes menneskerettigheter. Herunder de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. Det globale samfunnet må ikke, slik Endresen foreslår, ignorere dette, men heller sørge for å ansvarliggjøre og styrke de statlige institusjonene i mottakerlandene.
Bærekraftig fattigdomsreduksjon er ikke å donere penger slik at de fattige kan overleve fra dag til dag. Vi må heller anerkjenne at de fattige har rettigheter som staten deres og det internasjonale samfunnet har plikt til å innfri. Der Endresen har gitt opp de vanskelige diskusjonene mener vi at det tvert i mot er en tydeligere debatt som trengs. Det er i relasjonen mellom rettighetsinnehavere og pliktbærere at mulighetene for å skape ansvarliggjøring og godt styresett ligger. Giverne sitter på pengesekken og kan presse ikke-demokratiske og korrupte regjeringer til å bruke en menneskerettslig tilnærming til fattigdomsreduksjon. Dette krever imidlertid at de tar et oppgjør med sine egne motiver for å gi bistand. I en reell menneskerettslig tilnærming er det ikke rom for givere som av egeninteresse ser gjennom fingrene på griske eliter i Sør.

Endresen skrev at hvis han var fattig ville han heller «få norsk bistand i egen lomme enn å se den bli brukt i et ineffektivt byråkrati eller til internasjonale konferanser». Hvis vi var fattige, ville vi satt pris på å formulere våre meninger og behov selv. Men som privilegerte må målet være å kjempe mot alt som hindrer medmennesker i Sør denne integriteten. Endresen skal ha ros for å angripe egoismen til eliter både i Nord og Sør. Kunnskapen og pengene som trengs for å utrydde verdens fattigdom finnes. Det som gjenstår er å få både givere og mottakerland til å la solidaritet bli styrende for arbeidet.

Maren Aase og Jenny Ingelin Nordgard er masterstudenter ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo.