Jeppe flyttet fra Bjerget til Victoria terrasse

Tor E. Gjerde Tor E. Gjerde

Tidligere evaluerings-medarbeider i UD og Norad, nå uavhengig

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Ludvig Holberg mente åpenbart det var for overflatisk bare å la massene trakassere Jeppe for noe alle kunne se. Han etterlyste de bakenforliggende årsakene til drukkenskapen.

I disse dager kappes massene – det vil si de politiske kommentatorene – med all verdens grunn om å hakke på Utenriksdepartementet.

Kameraderi, ukultur og manglende kontroll på bevilgninger påpekes. Man kan få inntrykk av at den til enhver tid sittende politiske ledelse i generasjoner har omgitt seg med ja-mennesker. 

Et helt departement gjennomgår nå et dypt fall i det samme dragsuget som en rekke statsråder, statssekretærer og toppsjefer i administrasjonen. 

Stortingets kontrollkomité har måttet mobilisere, og har sendt fram et trettitalls kritiske spørsmål som UD jobber på spreng for å besvare. Oppgaven er formidabel, skandalen et faktum. 

Hvordan i all verden kunne det skje? 

Spørsmålet få synes å ha stilt, er hvordan dette kunne skje? 

Denne (tidligere?) prestisjetunge institusjonen er jo sprengfull av folk med de beste formelle kvalifikasjoner, noen av dem dessuten tilsatt etter hard konkurranse via UDs aspirantprogram. Forklaringen på fallet må åpenbart ligge et annet sted.

Kan det ha noe å gjøre med at det over generasjoner har bygget seg opp en dysfunksjonell kultur av konsensus? At interne kritiske røster gjennom subtile mekanismer er blitt forstummet? Har det ikke «vært noen voksne i rommet» i noen av disse årene? 

Jeg vet ikke svaret, men i det minste må spørsmålet stilles i Holbergs ånd. 

Å si ifra eller å tie

På et generelt nivå: Hvordan klarer en forvaltningsinstitusjon å håndtere balansegangen mellom å være lojal til ledelsen og samtidig utfordre kritikkverdig opptreden av den samme ledelsen? 

Det må erkjennes at vi befinner oss i et vanskelig landskap. Personlige interesser kan fort komme i konflikt med integritet og intellektuell hederlighet. Vi snakker faktisk om en risikosport, og den er ikke uten fallhøyde. Det kan dreie seg om å tape vennskap og prestisje, lønnstrinn og karriere.

Fordelene ved å sitte stille i båten er åpenbare. Det beste kan fortone seg å være å la den overflatiske harmonien råde, ikke si ifra om kritikkverdige forhold, ikke problematisere, ikke trekke i nødbremsen og ikke varsle.

Det institusjonen derimot vinner ved å ha en åpen kultur for intern kritikk, er åpenbare: verdier som skadebegrensning, kvalitetssikring og institusjonell kompetansebygging. Vi kan også føye til en tryggere, rausere og mindre fryktbasert atmosfære.

Organisasjonen kan rett og slett bli hyggeligere og morsommere å jobbe for. 

Mange eksempler i UD

Vi har sett det fra ymse monopolinstitusjoner i andre sektorer. Fra jussen kan vi nevne justismord. Både sakene mot Per Kristian Liland, Fritz Moen og Viggo Kristiansen ble tatt opp etter press fra utsiden, etter at interne kontrollrutiner hadde sviktet. Fra helsesektoren kjenner vi til at leger noen ganger heller beskytter kolleger og ledelse enn å melde fra om feilbehandling.

I UD-sammenheng er eksemplene mange. Midtøsten-forskere har måttet kjempe hardt, til dels med ufullstendig resultat, for å få innsyn i viktige dokumenter fra arkivet til Utenriksdepartementet. Hva var grunnen til denne motviljen til åpenhet? Stod politisk, institusjonell eller personlig prestisje på spill? Vi vet nå at innsyn fra forskere har korrigert oppfatningen av UDs rolle i Osloprosessen.

Allerede for flere år siden avviste UD et forslag om å la en uavhengig kommisjon gjennomgå 25 år med Midtøsten-politikk og bistand til Palestina i milliardklassen, slik Afghanistan-engasjementet er blitt evaluert.

Har vegringen sammenheng med at harmoni mellom partiene og indre ro i departementet er viktigere enn å legge til rette for en reell debatt? Vi vet nå at å feie et slikt tiltak under teppet bare har ført til at kritikken forstørres.

Tåles ikke motstanden internt, kommer den gjerne utenfra med større tyngde. 

Trengs mer enn intern kritikk

Problemene drøftet her kjenner vi igjen fra akademiske diskurser innen filosofien og samfunnsvitenskapene. Webers klassiske teori om de ukorrupte og hierarkiske institusjonene som forutsetning for demokrati og statsbygging står stadig støtt. Men de har ikke vist seg å være tilstrekkelige for å hindre misbruk.

De måtte følgelig suppleres med teser om kritikk og motstand, slik de er formulert hos for eksempel Hegel og Habermas i teoriene deres om dialektikk og borgerlig offentlighet.

Poenget er at et samspill mellom media, akademia og sivilsamfunnet må innlemmes i styring og politikkutforming. Internkritikk er rett og slett uomgjengelig. Holberg har inspirert oss til å stille fundamentale spørsmål allerede på 1700-tallet.