Er akademisering svaret?

Som jeg flere ganger slo fast, er et begrep som «feminisering» av bistandspolitikken det siste jeg kunne finne på å foreslå. Det er ikke et uttrykk jeg har brukt. Mitt poeng var ikke å gå bort fra å tenke i kjønnsrelasjoner - og dermed det potensielle tapet av privilegier for visse grupper av menn som uunngåelig vil bli konsekvensen av å støtte kvinners rettigheter. Tvert imot at man skal tørre å innse at dette blir en av konsekvensene når man - som jeg tok til orde for - tar fattige kvinners ansvar og kamp for anerkjennelse alvorlig.
Jeg advarte mot tendensen til teknokratiske løsninger i internasjonal bistand på ulikhet og sosial nød. Å sette kvinner og menn opp mot hverandre kan gjøre mer skade enn gagn, ikke minst i Sør hvor kvinneorganisasjoner og andre anstrenger seg for å møte folk i utviklingsprosjektene på deres egne premisser.
Jeg pekte på at de globaliserte begrepene som vestlige donorer bruker i den kjønnspolitiske planleggingen, på en rekke områder ikke yter fattige kvinner rettferdighet.
Og jeg gjorde rede for hvordan kvinnene i de fattige lokalsamfunnene utfører et enormt utviklingsarbeid - i store trekk et arbeid som går upåaktet hen hos internasjonale donorer. Det er her jeg foreslår at den internasjonale bistanden skal settes inn: At donorene utviser respekt og støtte til de initiativene som kvinnene selv tar. I Afrika snakker kvinneorganisasjoner og kjønnsforskere i dag om hvordan dette krever samarbeid og dialog, ikke konfrontasjon med mennene. Mange organisasjoner består av både kvinner og menn, som har mot og mye erfaring å trekke på. De venter bare på at donorene blir med.
Det var essensen av mitt innlegg på seminaret. Å betegne det som «feminisering av bistandspolitikken» kan vanskelig sees som annet enn en utidig fordreining av en ellers åpen og fordomsfri debatt.

Susanne Possing er dansk forfatter og utviklingssosiolog. Hun holdt innlegg på NORADs seminar om integrering av kjønnsperspektiv
i utviklingsbistanden 16. mai 2002.