Er feminisering svaret?

Har «gender mainstreaming» ført til en usynliggjøring av kvinner? spurte NORAD, med direktør Tove Strand i spissen.
- Ja, svarte den danske forskeren Susanne Possing, og argumenterte delvis for at tiden nå er moden for en «feminisering» av bistandsarbeidet.
Tove Strand tok straks konsekvensen av dette, og foreslo økt fokus på «women» på bekostning av «gender» i tiden framover.
I første omgang vil nok mange hevde at en slik begrepsdebatt virker meningsløs, i hvert fall så lenge det er tilsynelatende enighet om de overordnede målsettingene - oppnåelse av like muligheter og rettigheter for både kvinner og menn. Ved nærmere ettersyn derimot stiller denne debatten spørsmålstegn ved noen av de grunnleggende teoriene som har formet utviklingsarbeidet gjennom de siste tretti årene.

SLAGORDET «WOMEN IN DEVELOPMENT» (WID) oppstod på 1970-tallet da behovet for en mer effektiv integrering av kvinner i utviklingsarbeidet ble åpenbart. Et viktig initiativ for WID-pådriverne ble økt synliggjøring av kvinner gjennom sivile og politiske rettigheter samt gjennom økonomisk deltakelse. Kvinner ble nå betraktet som instrumentelle for å få fart på moderniseringen av utviklingslandene.
Kritikere av WID derimot reagerte på den blandingsideologien som nå ble fremmet. WID ga ingen helhetlig forståelse av kvinners livssituasjon. Et markant skille mellom den offentlige og den private sfære ble opprettholdt innen utviklingstenkningen, og fokuset ble rettet ensidig mot kvinners evne til å produsere i det offentlige rom. Ved å neglisjere forholdet mellom kvinner og menn i samfunnet utelukket også WID muligheten til å rette søkelyset på roten til kvinneundertrykkende praksiser.
Mot slutten av 1980-tallet begynte man så å ta begrensningene ved WID på alvor. Siden den gang har paradigmet «gender and development» (GAD) blitt toneangivende i utviklingsdebatten. GAD er basert på en forståelse av kjønnsrelasjoner, den sosiale betydningen av å være kvinne eller mann - både i samfunnet generelt - men også i familien mer spesifikt. GAD inspirerer dermed til å jobbe på tvers av skillet mellom det offentlige og det private. Ved å vektlegge kvinners strategiske behov blir målet nå å endre etablerte maktstrukturer og å gi kvinnene anerkjennelse som aktører i en utviklingsprosess og ikke bare som mottakere av bistand.

NÅR NORAD nå gir uttrykk for en økt fokusering på kvinner, så virker det umiddelbart som om man tar et steg bakover i utviklingsdebatten, og det er grunn til å undres hvorvidt dette er formålstjenlig med hensyn til de målsettingene NORAD har definert.
- Vi må bygge opp kvinnenes maktbase, sa Tove Strand, og framholdt dette som en premiss for videre integrering av kvinner i utviklingsarbeidet.
Etter min oppfatning lar det seg vanskelig gjøre å styrke kvinnenes maktposisjon i et samfunn uten å ta hensyn til hvordan dette vil påvirke forholdet mellom kvinner og menn. Kjønnsrelasjoner er også maktrelasjoner. Dersom man skal forsøke å endre på disse vil det nødvendigvis medføre tap av privilegier for den ene parten. Et slikt tap vil sjelden bli akseptert i stillhet.
Erfaringer fra internasjonal fattigdomsforskning viser at dersom man ønsker å forstå årsakene til fattigdommen, må man søke å forstå den sammenhengen fattigdommen finner sted i. Dette medfører blant annet at man må utforske forholdet mellom de fattige og de ikke-fattige. Enhver form for fattigdomsbekjempelse vil nødvendigvis innebære en forskyvning av balansen mellom disse to gruppene, ved at ressurser overføres til dem som har minst. Hvorvidt denne prosessen er vellykket, vil i stor grad være avhengig av hvordan den nye maktbalansen blir oppfattet og erkjent blant de ikke-fattige.
På samme måte blir det vanskelig å bekjempe kvinneundertrykkelse og jobbe for kvinners rettigheter uten å ta i betraktning hvor og hvordan kvinnene lever. Kritikken mot WID viste nettopp hvor farlig det er å betrakte kvinner som en homogen gruppe med akkurat de samme behov og ønsker.

SUSANNE POSSING uttrykte bekymring for at «gender» og «gender mainstreaming» er i ferd med å bli meningsløse moteord, såkalte «buzz words», i en utviklingssammenheng. Videre hevdet hun at den kjønnsanalysen som finner sted i forbindelse med bistandsprosjekter ofte er simplifisert og basert på vestlige antakelser om kvinner og menn. Disse bekymringer kan i stor grad vise seg å være velbegrunnede. Spørsmålet er bare om NORADs forslag om å ty til «women mainstreaming» innebærer en god løsning.
Possings funn sier etter alt å dømme lite om «gender mainstreaming» i seg selv, men viser snarere at man så langt ikke har maktet å ta konsekvensene av hva dette innebærer. «Gender mainstreaming» kan vanskelig gjennomføres etter prinsippet «one size fits all». Uten solide kunnskaper om de sosiale og kulturelle betingelsene man skal jobbe under, er sjansene for å lykkes små. Dette innebærer også kunnskaper om kjønnsrelasjoner.
Behovet framover ser ut til å være økte kunnskaper, både hva kjønnsrelasjoner i seg selv angår, men også hvordan slike relasjoner vedvarer i ulike sosiale og kulturelle sammenhenger. En slik utvikling er helt nødvendig for å få til en mer effektiv og riktig «gender mainstreaming». Likestilling forblir et kjønnsspørsmål, ikke et kvinnespørsmål. I så måte har ikke NORAD lært av gamle feil hvis man nå tar et steg bakover inn i fremtiden.

Geir T. Tonstøl er for tiden student ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen, hvor han holder på med en MPhil. grad i Gender and Development.