Et noe fortegnet bilde av norsk misjon

For det første gir oppslaget et bilde av norsk misjon svært mange år tilbake i tiden. Ikke å undres at Madagaskar og Kamerun blir brukt til å illustrere artiklene. Bare noen ganske få av misjonærene i disse landene er engasjert i NORAD-støttet bistandsarbeid. Tittelen «Misjonærer på statslønn» passer i så måte dårlig. At misjonærer i NORAD-støttede prosjekter lønnes fra prosjektbudsjettet er forsåvidt ikke oppsiktsvekkende. Dette er vanlig praksis for alle bistandsorganisasjoner som mottar NORAD-midler til sitt arbeid ute. Det kan imidlertid være viktig å understreke at misjonærene har en lønn som ligger langt fra statsregulativ. Dessuten er antallet misjonærer i NORAD-støttede prosjekter bare 12-15 % av det antall Bistandsaktuelt gir inntrykk av.
Misjonsalliansen, som er den største mottakeren av NORAD-midler blant misjonsorganisasjonene, er en diakonal organisasjon. Vi driver ikke bistandsarbeid for «å spre Jesu ord», men fordi arbeidet har en egenverdi. Mennesker er verdifulle, skapt og elsket av Gud. Å drive en diakonal tjeneste er å følge Jesus inn i møte med mennesker som trenger omsorg og omtanke. I vårt policydokument står det klart nedfelt at Misjonsalliansen i all sin virksomhet skal støtte og forsvare utstøttes og marginaliserte menneskers livsrett og verdighet. All hjelp vi kan yte skal formidles uten hensyn til rase, nasjonalitet, politisk oppfatning eller religion. Det burde være selvsagt for alt bistandsarbeid.

VI ER STOLTE over det bistandsarbeid som våre vel utdannede utsendinger driver sammen med nasjonale medarbeidere. Når for eksempel vårt lånefond i Bolivia på kort tid har skaffet arbeidsplasser til nær
13 000 mennesker, vært med å forbedre flere tusen boliger blant fattige aymaraindianere og styrker sin driftskapital gjennom driften, så forteller det om et veldrevet bistandsarbeid uten utidig pådytting av religion. Det har imidlertid en klar diakonal profil og drives av en organisasjon med et tydelig kristent ståsted. Kanskje er det nettopp derfor vi har slik tillit i folket vi arbeider blant ?

NÅR HUMAN-ETISK FORBUND blir bedt om å uttale seg om kristne misjonsorganisasjoners bistandsarbeid, virker det mer enn underlig. At deres generalsekretær får seg til å si at «prinsipielt synes jeg at hjelpen skal gis av en verdinøytral organisasjon,» vitner det om mangelfull forståelse av den verden man driver bistandsarbeid i. Det er faktisk vanskelig å ta en slik ureflektert uttalelse på alvor. Mener virkelig Human-Etisk Forbund at de kan drive et «verdinøytralt» bistandsarbeid? I så fall er det mer enn oppsiktsvekkende. Heldigvis er norsk bistandsekspertise kommet lenger i forståelsen av dette.

NOEN AV FORMULERINGENE og vinklingene i Bistandsaktuelt minner om holdninger vi møtte mange år tilbake da traktorer gitt av NORAD til et kirkelig utviklingsprosjekt i Afrika ble merket «Må ikke brukes til evangelisering». Da er det ikke bare en overfølsomhet som kommer til uttrykk, men vi står overfor et kulturimperialistisk krav om å følge norsk standard som skiller mellom produksjon og religion. Bare en organisasjon som har fått uthulet sin egen identitet, kan finne på å gi etter for den statlige finansieringsinstansen på den måten. Måtte vi aldri komme dit igjen.

VI OPPLEVER I DAG at misjonsorganisasjonenes diakonale bistandsarbeid har høy status i NORAD og i det politiske liv. Det har ikke alltid vært slik. Når ledere i NORAD nå ber oss være oss bevisste vårt verdisyn i arbeidet, så er det en erkjennelse vi setter pris på. Det vil imidlertid alltid være kritikere til såkalt verdibasert bistandsarbeid. Derfor frykter jeg at vi etter en rekke gode samarbeidsår med NORAD og andre statlige organer vil kunne komme til å oppleve nye tider hvor det verdibaserte bistandsarbeidet igjen kommer i vanry til fordel for en «nøytralitetens tilbedelse».
La oss håpe at jeg tar feil. At fruktene av vår internasjonale diakoni gir et uimotståelig vitnesbyrd om godt bistandsarbeid.