Melake Selam records the number of people killed by Eritrean militias in his village of Mariam Shewito. Mariam Shewito, 17.09.23
Melake Selam records the number of people killed by Eritrean militias in his village of Mariam Shewito. Mariam Shewito, 17.09.23

En gammel mann sitter utenfor en liten kirke. På åkrene ved siden av ham vokser det gyllent korn igjen.

Kirkeveggene er fulle av små hull, men denne morgenen er det nesten ingen tegn til krigen som herjet her for bare ett år siden.

Med en penn skriver mannen tall i den venstre håndflaten sin.

On his hand, Melake Selam notes the number of people killed by Eritrean militias in his village. The first day, he says, four people died.  The next day, 11. Then 19, then 9, then 18. The foreign soldiers shot young men, but also women, children and the elderly.  In October 2022, Eritrean troops massacred civilians in Maryam Shewito district for seven days, killing hundreds of civilians. That same morning, the African Union announced the start of peace negotiations. 17.09.23 Maryam Shewito, 17.09.23
On his hand, Melake Selam notes the number of people killed by Eritrean militias in his village. The first day, he says, four people died. The next day, 11. Then 19, then 9, then 18. The foreign soldiers shot young men, but also women, children and the elderly. In October 2022, Eritrean troops massacred civilians in Maryam Shewito district for seven days, killing hundreds of civilians. That same morning, the African Union announced the start of peace negotiations. 17.09.23 Maryam Shewito, 17.09.23

Den første dagen døde fire mennesker, sier han.

Dagen etter, 11. Deretter 19, så 9, og så 18.

The village of Dawhan in northern Tigray. Eritrean militias are only a few kilometres from the village. From time to time they see the villagers patrolling the ridge. Dawhan, 16.09.23
The village of Dawhan in northern Tigray. Eritrean militias are only a few kilometres from the village. From time to time they see the villagers patrolling the ridge. Dawhan, 16.09.23

De utenlandske soldatene skjøt ikke bare unge menn, men også kvinner, barn og eldre.

Det begynte helt uventet, sier han. Som en mørk buldring som rullet innover landet.

Skjør fred i Tigray

Et år etter fredsavtalen er hverdagen langsomt på vei tilbake. Men sjokket etter krigen er fortsatt stort.

Publisert Oppdatert

Melake Selam, en tynn mann i hullete nålestripebukser og lilla jakke, er prest i landsbyen Mariam Shewito. Her døde 61 mennesker i løpet av de første fem dagene under massakren, som startet 25. oktober 2022, og i de omkringliggende landsbyene døde det hundrevis.

– Hvordan kan vi noensinne glemme, spør han.

Frem til nå har etiopiske myndigheter ikke gitt journalister tillatelse til å reise i området. Men under dekke av annen virksomhet har det vært mulig å få et innblikk i den krigsherjede regionen. 

Over en halv million drepte

Krigen i Etiopias Tigray-region var en av de dødeligste konfliktene i det 21. århundre. 

I nesten to år raste den mellom den etiopiske regjeringen og Tigray People's Liberation Front (TPLF) og krevde over en halv million menneskeliv. Titusenvis av kvinner ble voldtatt. De stridende partene inngikk fred i november i fjor.

Etiopias statsminister Abiy Ahmed sendte hæren sin til Tigray i november 2020, etter at en konflikt om maktfordelingen i landet eskalerte. Han så TPLF som den største trusselen mot sin sentraliseringspolitikk. Han antok nok at militæroperasjonen ville gå raskt.

Abiy fikk støtte fra eritreiske tropper i nord og militser fra Amhara-regionen sør i Tigray. For den eritreiske diktatoren Isaias Afewerki har TPLF vært erkefienden siden krigen mellom Etiopia og Eritrea i 1998-2000, og i flere tiår har Amhara-militsene gjort krav på områder i det vestlige Tigray.

Alliansen brakte raskt en stor del av regionen under sin kontroll. Sommeren 2021 gjenerobret omsider de tigrayanske troppene mange områder. Som gjengjeldelse invaderte de også deler av naboregionene.

Den etiopiske regjeringens svar kom raskt. Den innførte en de facto-blokade av regionen, hvilket påvirket all transport inn og ut av Tigray, banktjenester, internett - og enda mer urovekkende: blokaden påvirket også humanitær matvarehjelp, og tilgangen på frø og gjødsel. Mer enn fem millioner mennesker led av alvorlig sult på den tiden.

Helt fra krigens begynnelse ble det rapportert om grusomme krigsforbrytelser. Ifølge FN-rapporter har alle sider gjort seg skyldige i massive krigsforbrytelser som massakrer, voldtekt og plyndring, men særlig de eritreiske troppene og amhariske militser.

Flyktet til en nabolandsby

Landsbyen Mariam Shewito ligger i en liten dal, nesten 170 kilometer nordvest for Tigrays hovedstad Mekele. 

Denne morgenen leder presten Selam oss gjennom kirkegården. Han går langs en liten sti og kjemper seg gjennom tett, vilt buskas. På begge sider stikker det gravsteiner opp av bakken.

I to år gikk krigen nesten utenom landsbyen hans, forteller Selam. Men 25. oktober 2022 - samme dag som Den afrikanske union kunngjorde starten på fredsforhandlingene - nådde krigen Mariam Shewito. 

Mens representanter for TPLF forhandlet med den etiopiske regjeringen i Pretoria i Sør-Afrika, gikk eritreiske soldater inn i landsbyen. Soldatene gikk fra hus til hus, plyndret forsyninger, stjal kyr og frø og voldtok kvinner. Deretter brente de husene til grunnen. Selam flyktet til en nabolandsby.

Massakren varte i syv dager. Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International rapporterte senere om krigsforbrytelsene. I rapportene kan man se satellittbilder av eritreiske kjøretøy i landsbyen.

– En av prestene våre ligger her, forteller Selam.

Han peker med spaserstokken sin på en gravstein som er skjult av busker.

– Her ligger naboen min Negash. Her ligger Michael, min brors sønn. Her ligger naboen min, Berhane.

Noen meter lenger bort, under et piletre, mellom villmynte og rosmarin, stopper han opp.

– Og her ligger Hargos, sønnen min, sier han stille.

Da det ble sluttet fred i Pretoria 2. november 2022, lå likene fortsatt i gatene.

Selam fant sønnen sin noen meter fra huset sitt. Veterinærstudenten ble bare 23 år gammel. Hyener hadde allerede begynt å rive kjøttet fra knoklene. Noen familier kunne bare kjenne igjen sine døde på klærne.

Og lidelsene tok ikke slutt da krigen tok slutt.

– Åkrene våre ble ødelagt av stridsvogner og granater, og spiskammersene våre var tomme, sier Selam. I to år lot den etiopiske regjeringen regionen sulte med en blokade. Fremdeles er det mangel på mat i landsbyen, forteller han. Mange kan fortsatt ikke dyrke åkrene sine fordi de ikke har såfrø.

Presten Melake Selam viser hvor han gjemte seg fra den eritreiske militsen utenfor landsbyen Mariam Shewito.
Presten Melake Selam viser hvor han gjemte seg fra den eritreiske militsen utenfor landsbyen Mariam Shewito.

Ingen reell forsoning

Omfanget av volden får internasjonale observatører som Kjetil Tronvoll, konfliktforsker ved Høgskolen i Oslo, til å tvile på at det vil bli noen reell forsoning eller rettferdighet i overskuelig fremtid. 

Grusomheter som massakren i Mariam Shewito var svært systematiske og målrettede mot sivilbefolkningen, sier han. 

Ifølge Tronvoll er det opp til Den internasjonale domstolen å dømme, og gitt den bevisste intensjonen om å tilintetgjøre tigrayanerne, må man snakke om folkemord. Men så langt har den etiopiske regjeringen ikke lagt frem noen realistisk plan for en rettferdig overgangsordning. 

Også i Tigray føler mange seg skuffet over lokale styresmakter. Spesielt unge mennesker ser på fredsavtalen som en kapitulasjon fra TPLFs side og føler at de må håndtere konsekvensene av krigen på egenhånd. 

Til nå har over én million tigrayanere ennå ikke kunnet vende hjem fordi store områder fortsatt er okkupert av militser fra naboregionen Amhara eller av eritreiske soldater.

– Hvorfor er det ingen som hjelper oss?

En ettermiddag i Tigrays hovedstad Mekele sitter tjue kvinner rundt et sirkelformet bord i et lite konferanserom på et hotell. Oransje neonlys lyser fra taket, luften er tett. 

Det er en selvhjelpsgruppe i en organisasjon som heter Heywet. Alle kvinnene har vært utsatt for overgrep, noen over flere uker. Tre av dem har født barna til overgriperne sine.

– Vær sterk, roper Hewyet-grunnlegger Meseret Hadush ut i rommet.

– Det var soldatene som begikk forbrytelsene, ikke dere. Barna dine kan ikke klandres, sier hun. 

– Glem aldri det.

Meseret Hadus, grunnlegger av organisasjonen 'Heywet'.
Meseret Hadus, grunnlegger av organisasjonen "Heywet".

En av kvinnene trekker ned sløret. Hendene hennes skjelver.

– Jeg er her fordi ingen andre bryr seg, sier hun. 

Familien har slått hånden av henne. Ektemannen vil skille seg fra henne. For noen dager siden ba hun byens kvinnekontor om økonomisk støtte. Men tjenestemennene tvilte på historien hennes og sendte henne bort. Hun forteller at det fortsatt er mange kvinner i hjembyen hennes med sår som fortsatt blør. 

– Hvorfor er det ingen som hjelper oss?

Hewyet har støttet 3640 kvinner siden krigen startet.

– Men dette er bare en liten dråpe i havet, sier grunnlegger Hadush. 

Hun anslår at det er flere hundre tusen ofre; de regionale myndighetene i Tigray snakker om minst 120 000 tilfeller av seksuell vold.

Mange av kvinnene opplevde ufattelig brutalitet fra soldatenes side, noen ble mishandlet over lang tid. Men enda mer alvorlig er den sosiale stigmatiseringen ofrene lider under, sier Hadusch.

I dag har mange kvinner blitt avvist av sine familier eller ektemenn. Folk i Tigray unngår temaet for ikke å bli minnet om volden under krigen, sier hun. Ifølge henne har det etablert seg en slags kollektiv taushet. Fredsprosessen bør også handle om å forhindre en ny voldssyklus, mener Hadush.

Den tidligere musikeren grunnla organisasjonen Hewyet noen måneder etter at krigen startet. Men til nå har hun ikke fått noen støtte fra myndighetene i Tigray. Størstedelen av donasjonene kommer fra diasporaen. Hun føler seg alene i arbeidet.

– Jeg håper at det internasjonale samfunnet i det minste vil legge press på den etiopiske regjeringen eller administrasjonen i Tigray.

– Konflikten er ikke over

Det internasjonale samfunnet var imidlertid forsiktig fra starten av. Under krigen klarte verken EU eller FN-medlemmene å enes om felles sanksjoner. FNs sikkerhetsråd vedtok ingen resolusjon, blant annet fordi Russland og Kina nedla veto.

–  Det er ingen internasjonal interesse for å komme til en avklaring, sier konfliktforsker Kjetil Tronvoll. 

– Blant diplomater hersker det en naiv og opportunistisk oppfatning om at det ikke gir mening å belaste forholdet til den etiopiske regjeringen med krav som er urealistiske i utgangspunktet. Mange regjeringer er redde for at de med for mye press vil drive den etiopiske regjeringen lenger inn i favnen på Kina, Russland eller Saudi-Arabia.

Den etiopiske regjeringen nektet å samarbeide med Ekspertkommisjonen for menneskerettigheter i Etiopia, som ble opprettet av FN under krigen. Regjeringen forbød etterforskere å reise til Tigray. 

Mandatet gjaldt kun til 13. oktober i år. Bare én dag tidligere hadde kommisjonen advart om den høye risikoen for nye krigsforbrytelser. Konflikten er på ingen måte over, skrev ekspertene. 

Menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch rapporterte også om nye krigsforbrytelser og tvangsforflytninger etter fredsavtalen. Men fristen for forlengelse gikk ut uten at det ble søkt om forlengelse, noe verken afrikanske eller europeiske diplomater har tatt til orde for.

Proteser står klare på et rehabiliteringssenter i Mekel for soldater som ble skadet under krigen.
Proteser står klare på et rehabiliteringssenter i Mekel for soldater som ble skadet under krigen.

Titusener avskåret fra hjemmene sine

Grensen der den skjøre freden kan måles, går gjennom en liten dal, nesten 160 kilometer nordøst for hovedstaden Mekele. Det er siste stopp før man krysser over til delen av Tigray som fortsatt er okkupert av eritreiske soldater.

Konturene av de sølvfargede bølgeblikktakene i den lille byen Dawhan kan skimtes på lang avstand i det beigegrønne landskapet. Her bor det nesten 5000 mennesker, de fleste av dem tilhører irob-folket, en liten katolsk minoritet i det ellers hovedsakelig kristen-ortodokse og muslimske Etiopia. 

En vei slynger seg gjennom dalen, som ligger i et ulendt fjellandskap. Bare to kilometer Dawhan ligger de eritreiske soldatenes kontrollposter.

Siden krigen mellom Eritrea og Etiopia i 1998-2000 har grenseområdene mellom Eritrea og Etiopia vært omstridt. På den tiden ble grensen fastsatt i en FN-resolusjon. Da det brøt ut krig i Tigray i november 2020, benyttet den eritreiske diktatoren Isaias Afewerki anledningen og okkuperte områdene som tidligere var klassifisert av kommisjonen som etiopiske og under Tigrays administrasjon. 

Titusenvis av innbyggere er fortsatt avskåret fra hjemregionen Tigray på grunn av okkupasjonen.

– Hvis de eritreiske soldatene visste at jeg var her, ville familien min være i stor fare, forteller en 27-år gammel kvinne.

Av sikkerhetshensyn lar hun seg intervjue anonymt. 

27-åringen bor omtrent ti kilometer unna i landsbyen Kafna. Noen ganger, sier hun, er soldatene som kontrollerer grensen, uoppmerksomme. Hun var heldig da hun la ut fra Kafna i støvet den morgenen for å gå i seks timer langs en bekk gjennom det karrige fjellandskapet, med den stekende solen over seg. Alltid med frykten for å bli oppdaget, forfulgt og straffet.

Ruten hun tar for å skaffe mat til familien sin er farlig, men 27-åringen, som nå bor i et eritreisk okkupert område, forteller at hun ikke har noe annet valg.
Ruten hun tar for å skaffe mat til familien sin er farlig, men 27-åringen, som nå bor i et eritreisk okkupert område, forteller at hun ikke har noe annet valg.

Krysser grensen i hemmelighet

Inntil krigen begynte, var Kafna under tigrayansk administrasjon. Så kom eritreiske soldater. I tre dager gjemte Negus seg med sine fem barn under en kaktusplante utenfor landsbyen.

– De drepte først og fremst unge menn, sier Negus, men forteller at de også voldtok kvinner. Nå er situasjonen roligere, men frykten er fortsatt stor. Det er forbud mot forsamlinger i regionen. Kirker og skoler er stengt, sier hun.

– De forteller oss at vi ikke lenger er tigrayanere, og at vi bør glemme kulturen vår. De hater og frykter oss i like stor grad.

27-åringen forteller at det finnes nesten ikke mat og at mange lider av underernæring. En gang i uken løper hun i all hemmelighet fra det okkuperte Kafna til Dawhan for å kjøpe noe å spise eller for å gå på bibelskole.

– Jeg har fem barn, vi har ikke noe annet valg.

Tror ikke freden vil vare 

Ordfører i Dawhan, Eyasou Misgna.
Ordfører i Dawhan, Eyasou Misgna.

Ordføreren i Dawhan,  Eyasou Misgna, forteller at de eritreiske soldatene følger nøye med på hva som foregår. Derfor tør han ikke lenger jobbe i administrasjonsbygningen, som ligger for nær soldatenes rute. Byens kirke blir heller ikke besøkt lenger, forteller han.

– Senest i går marsjerte en patrulje med eritreiske soldater forbi byen bare noen hundre meter unna. Hvis de vil, kan de ta alt i løpet av noen få minutter.

Den etiopiske hæren, som skulle garantere beskyttelsen av Tigray etter fredsavtalen, har ikke vært i byen på lenge, forteller ordføreren. Bare noen få tigrayanske politibetjenter er fortsatt tilstede.

– Men hva har de å stille opp med mot hæren?

Han er sikker i sin sak: Eritrea vil angripe igjen på et eller annet tidspunkt. 

Heller ikke fembarnsmoren fra Kafna tror at freden vil vare. Like før middag står hun på en liten høyde i utkanten av byen.

– Hvordan kan det bli fred når vi ikke lenger bor i det landet vi ble født i?

Kartet over Etiopia malt på veggen til en skole i Tigrays hovedstad Mekele. Skolen fungerer nå som en flyktningleir for internt fordrevne mennesker.
Kartet over Etiopia malt på veggen til en skole i Tigrays hovedstad Mekele. Skolen fungerer nå som en flyktningleir for internt fordrevne mennesker.
Powered by Labrador CMS