– Er du ikke redd for å dø, spør Adu Ama. 

Gamle Ama blåser sigarettrøyken over guttenes hoder, forbi det blå og hvite dambrettet, bortover mot huset der familien hans allerede sover. Han skjelver lett. Nær ørkenen er vinden kald om natten, selv når dagene blir stadig varmere.

– Skjebnen vil bestemme, svarer «Abed Natangu».

For seks måneder siden forlot Natangu Den demokratiske republikken Kongo og la ut på sin lange og farefulle reise. Denne kvelden forteller han den gamle mannen at han ønsker å fortsette til Europa. Ama, som i sin brune kordfløyelsjakke ser ut som han kommer fra et elegant middagsselskap, smiler. Han har hørt denne frasen mange ganger før. I dag bare rister han på hodet.

– Det er ikke skjebnen som bestemmer, det er du, sier Ama. 

Han er sikker på at ørkenen aldri før har krevd så mange liv som nå.

Grunnen er at personer fra Vest- og Sentral-Afrika som ønsker å komme seg til Europa, i dag står overfor to store hindre. Det ene er Middelhavet, det andre er ørkenen. Og de som ønsker å krysse ørkenen, slik som unggutten Abed Natangu, vil sannsynligvis passere gjennom regionen rundt Agadez, den store oasebyen i Niger, nåløyet på veien nordover.

Byen er en labyrint av rødlig sandstein som stiger opp av landskapet i Ténéré-ørkenen. Det er et ødslig, enormt landskap. De eneste plantene som overlever her, er kratt og pjuskete akasier. Den konstante vinden, kalt harmattan, får sanden til å samle seg i munnvikene og på øyevippene etter bare noen minutter. Sanden trenger inn i joggeskoene gjennom snørehullene.

Europas sørligste grense begynner her. Det er her forsøkene på å holde migranter ute starter, lenge før de viser seg på europeiske strender. I de senere årene har hundretusenvis av mennesker passert gjennom denne regionen på vei nordover. Senere er det blitt så vanskelig å komme seg videre herfra at mange ikke lykkes.

Noen snur, noen blir værende, og noen forsvinner sporløst. Ingen vet hvor mange det er som dør i ørkenen.

Ingen spor etter navn

En gang krysset Adu Ama selv ørkenen. Han arbeidet som drosjesjåfør i den libyske hovedstaden Tripoli, før han reiste tilbake til hjembyen Agadez. Der ble han et lite ledd i den lange kjeden som frakter migranter fra Vest- og Sentral-Afrika mot Europa. 

Han møtte dem på jernbanestasjonen og skrev ned navnene deres. Hvis noe skulle gå galt senere, fantes det dermed et tegn på at de hadde vært her. Etterpå satte han dem i kontakt med sjåførene som kunne ta dem nordover.

Det var «en vanlig business» den gangen, fortellerer Adu Ama. Flertallet ønsket å dra til Libya eller Algerie for å arbeide. Bare noen få prøvde å fortsette mot Europa. Allerede den gangen fantes det sjåfører som overlesset sine Toyota Helux-pickuper med mennesker, kjørte for fort og tok mer penger fra folk enn nødvendig, eller forlot dem på halvveien. Også den gangen var det folk som døde på vei gjennom ørkenen. 

Ruten gjennom Sahara er i årevis blitt ansett som en av verdens farligste, ifølge FNs flyktningorganisasjon (IOM) og migrantene selv.

Men Adu Ama er sikker på at situasjonen i dag er enda farligere for migrantene fordi ingen kan finne frem til stedene der folk nå strander. Grunnen er ganske enkelt at rutene går stadig dypere inn i ørkenen for at de ikke skal bli oppdaget.

Dette skyldes i stor grad en lov. Agadez var nåløyet som alle de som ønsket å dra nordover gjennom Niger-ørkenen mot Libya og Algerie, måtte passere gjennom. Størstedelen kom gjennom her for å finne arbeid i Algerie eller Libya. Andre ønsket å dra videre til Europa over Middelhavet. På toppen av den såkalte flyktningkrisen i 2015 skal mellom 100 000 og 120 000 mennesker ha passert gjennom byen på vei til Europa. 

Situasjonen tilspisset seg enda mer ett år senere, da 330 000 migranter passerte gjennom Niger. Og det er nettopp derfor EU fattet interesse for byen: De som blir sittende fast i ørkenen, kommer ikke frem til Middelhavet. De som blir værende her, ender aldri opp på Lampedusa.

EU forhandlet frem et partnerskap med myndighetene i Niger, noe som skulle forandre alt i Agadez. EU tilbød generøs utviklingshjelp. I 2015 vedtok regjeringen i Niger til gjengjeld en lov som trakk en skarp skillelinje gjennom midten av landet: Fra da av var det forbudt å transportere internasjonale migranter nord for Agadez. Innlosjering av migranter var fra nå av også ulovlig. 

Straffene var strenge – de som hjalp migranter, kunne heretter dømmes til flere års fengsel. Gjennomføringen begynte langsomt, men ett år senere ble de første bilene beslaglagt. 

Transport av migranter var tidligere blitt betraktet som en tolerert forretningsaktivitet; nå ble det definert som en kriminell handling og måtte skje i hemmelighet. De som fortsatt transporterer migranter gjennom ørkenen, måtte begynne å følge hemmelige ruter, unna vannpostene, rett gjennom heten, der det ikke kommer noen hjelp hvis bilen bryter sammen, og det er lite håp hvis smuglerne kjører seg vill.

Alarmtelefonen

Situasjonen i Agadez er «vanskelig», sier Aziz Chechou, «fordømt vanskelig». Kontoret hans ligger i et av byens utkantområder. 56 år gamle Chechou sitter der i en svart dress mens støvet blåser inn gjennom de tildekkede vinduene.

Dette er kontoret til Alarmphone Sahara, en organisasjon som bemanner et nødnummer folk kan ringe dersom de er i vanskeligheter i ørkenen – gitt at de har med seg en satellittelefon. Chechou og teamet hans noterer da ned koordinatene og prøver å skaffe hjelp. Men dette er ofte en vanskelig oppgave. Ørkenområdet nord for Agadez er for stort – omtrent på størrelse med Frankrike. Chechou videresender koordinatene til de nigerske myndighetene. Som oftest kan han ikke fastslå hvorvidt de vil komme tidsnok til unnsetning.

Ingen vet hvor mange det er som dør i ørkenen, sier Chechou. Og han mistenker at ingen ønsker å vite det heller. 

– Når sjåførene slipper opp for bensin, eller de går tomme for vann, forlater de ofte folk i ørkenen for å unngå å bli tatt sammen med dem, forklarer Chechou. 

– Mange kommer ikke tilbake, legger han til.

Fire ganger i året organiserer Alarmphone Sahara en sivil patrulje, forklarer Chechou. De kjører til vannposter langs veien nordover. Her har de større sjanse til å møte i hvert fall noen mennesker på leting etter vann. 

Nå og da finner de lik eller skjeletter på disse turene. I slike tilfeller prøver de å begrave dem så verdig som mulig. De samler steiner og markerer en grav. 

Gjenstander de finner på dem, slik som telefoner eller papirer, overlater de til politiet og sender dataene til Missing Migrant Project under Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), en FN-organisasjon som organiserer hjelpeprosjekter for migranter. Hittil i år har Alarmphone Sahara dokumentert mer enn 40 dødsfall i ørkenen. Få andre har funnet dem. Tallene er for det meste basert på vitneutsagn fra migranter som har overlevd, eller fra sjåfører som kjører utenom de vanlige rutene og har sett døde personer langs veien.

I fjor dokumenterte Missing Migrant Project totalt 212 dødsfall, ifølge organisasjonen selv, blant annet noen som ble funnet av Alarmphone Sahara. Men når hele grupper dør av tørst, uten noen overlevende, blir det ingen vitner tilbake. Dette er en videre grunn til at prosjektmedarbeiderne mener at disse 212 dødsfallene bare er en brøkdel av det faktiske antallet. 

På samme måte som havet tar ørkenen tusenvis av liv. Eller de forsvinner sporløst. Ørkenen sluker ganske enkelt menneskene. Den skyller dem ikke i land noe sted.

I fengsel for menneskesmugling

Noen av sjåførene som har brakt migranter inn i den livstruende ørkenen, sitter i dag i fengsel i Agadez. Det er et strengt bevoktet sted utenfor bykjernen, i en lav sandsteinsbygning. Foran den ligger et solsvidd parkområde med et vakttårn. På gårdsplassen, under en presenning som beskytter mot solen, sitter det noen soldater og strekker på støvlene. 

En av de innsatte kommer ut på gårdsplassen og setter seg på en lav krakk. «Sade Yaya» er en kort, men hengslete mann. Små skjeggtuster stikker ut fra overleppen hans. Han har vært i fengsel i ni måneder og skal være der i ni måneder til. 

Yaya er én av rundt 30 som soner straffer for menneskesmugling her. Han setter seg ned, fester blikket på en flekk på den forvitrede muren og begynner å snakke om sin tid som sjåfør. I mange år kjørte han hver uke gjennom ørkenen til den libyske grensen og tilbake.

– Naturligvis, sier Yaya, er ikke alle sjåfører gode mennesker. 

Han sitter fremoverbøyd mens han snakker lavt og hurtig.

Selv gjorde han en god jobb, ifølge ham selv. Han utnyttet aldri de menneskene han kjørte. Han husker også at han var rask: Det tok ham to dager å komme til Algerie, der andre trengte en uke. I Toyota-pickupen han kjørte, kunne han få plass til 25 personer hvis de satt trangt. Reisen kostet 230 euro per person. Andre sjåfører tok mye mer, forteller han. 

På et tidspunkt kjøpte han en GPS for finne vannposter. Vannpostene var både en velsignelse og et faremoment fordi de ofte ble kontrollert av patruljer. For det meste var det tryggest å unngå dem. Etter at loven mot smugling trådte i kraft i 2015, kjørte han dypere og dypere inn i ørkenen, langs fjerne ruter.

Han drar pekefingeren over det blå trebordet, som om han fortsatt kan se ruten foran seg. Nå og da var det sjåfører som feilberegnet omveiene de tok. De slapp derfor opp for bensin eller vann, og forlot passasjerene i ørkenen for å kjøre alene til vannpostene. Selv sier han at han aldri har forlatt noen i ørkenen.

På turene sine hadde Yaya imidlertid enkelte ganger sett mennesker som vandret i ørkenen, forteller han. 

– Jeg aner ikke hvordan de hadde kommet seg dit. Hvis jeg hadde stoppet for å gi dem skyss til nærmeste by, risikerte jeg å bli arrestert. Du må bare holde stø kurs, sier han.

 Så han kjørte videre.

Mange ganger så han døde mennesker, sier han litt nølende. Det ser ut til å gjøre ham utilpass, for disse døde menneskene vitner om den mørke siden av det tidligere yrket hans. Han har ikke tall på hvor mange, sier han. Og det har heller ingen andre, for det finnes så godt som ingen opplysninger om dem som forsvinner i ørkenen.

– Vi var heldige

I en rapport slår forskningsnettverket Border Forensics fast at rutene som går gjennom ørkenen, er blitt farligere etter at loven mot menneskesmugling ble vedtatt. 

Leger uten grenser har også varslet om at omfanget av seksualisert vold har økt «kraftig» i de senere årene. 

«I de fleste tilfeller blir kvinner utsatt for seksuelle overgrep enten av grensevakter, andre reisende eller menneskesmuglere», uttalte Leger uten grenser i Niger på forespørsel.

Teamet er til stede med mobile klinikker ved enkelte vannposter i ørkenen, og driver også sporadiske redningsoperasjoner. Her treffer de til stadighet på mennesker som er strandet i ørkenen på grunn av at biler har brutt sammen, hjul har punktert eller motorer har overopphetet. En av dem er «Merkham Linou» fra Kamerun.

Trettifem år gamle Linou kan bare fortelle fragmenter av det som skjedde på vei til Libya. Det som er sikkert, forteller hun, er at hennes yngste datter Mami er resultatet av en voldtekt «et eller annet sted i ørkenen».

– Vi var heldige, sier Linou likevel. 

Da pickupen hun satt i sammen med sin syvårige datter, veltet, trodde hun ikke at hun skulle overleve. Hvis du først sitter fast i Ténéré-ørkenen nord for Agadez på vei til Libya, er det små sjanser for å bli reddet. Bortsett fra en skulder ute av ledd var Linou og hennes eldste datter uskadde, sier hun. 

Hvis de ikke hadde blitt funnet av en patrulje fra FN-organisasjonen IOM i ørkenen den gangen, ville hun ikke vært i live i dag.

Linou og hennes to døtre har nå ventet i ett år på utfallet av asylsøknaden hennes. Det er to år siden hun flyktet fra Kamerun. Noen måneder tidligere hadde en militsgruppe angrepet huset og drept ektemannen hennes. Linou begynte å tjene penger som sexarbeider, først for å brødfø familien, deretter for å samle sammen nok penger til å komme seg vekk fra landet. Målet hennes var Nord-Afrika. Og hvis det ikke gikk bra der: Europa. Hun betalte på alle grensestasjonene for å komme ett skritt nærmere. Helt til hun kom til Niger. 

I dag bor hun i en flyktningeleir tolv kilometer utenfor bykjernen.

Fire år for 1773 søknader

For øyeblikket er det 1773 asylsøknader i databasen til det administrative asylsenteret i Agadez, ifølge kontorsjef Yacouba Soukeyadjou. Selv om det ikke skulle komme inn flere søknader, ville det ta ham og hans tre ansatte fire år å behandle alle, sier han. 

– Dette betyr at noen asylsøkere vil måtte vente i årevis på utfallet av søknadene sine. Vi trenger flere folk umiddelbart, sier han.

I likhet med Merkham Linou sier mange flyktninger og asylsøkere at selv med anerkjent asylstatus står de ofte uten noen utsikter i Niger. Landet, som er omgitt av Mali og Burkina Faso, er selv under økende press fra klimamigrasjon og en pågående sultkrise skapt av den stigende temperaturen. Dette er en av grunnene til at landet trenger bistand fra EU. For EU er partnerskapet på sin side blitt en suksessoppskrift som man har tenkt å utvide til andre afrikanske land. IOM har erklært Niger for et «foregangsland for migrasjon».

I 2022 fornyet EU sitt partnerskap «mot menneskesmugling» med Niger, som ble beskrevet som «en betrodd partner». Etter innføringen av loven har Niger, som i dag er et av verdens fattigste land, blitt en av de største mottakerne av europeisk humanitær bistand og utviklingshjelp globalt. Så godt som ubemerket i offentligheten har mer enn én milliard euro i utviklingshjelp og humanitær bistand strømmet inn i landet over de siste åtte årene. Av dette gikk det millioner også til «migrasjonsforvaltning» og kampen mot «kriminelle smuglernettverk».

Mellom 2015 og 2022 skal 13 av 19 EU-finansierte prosjekter i landet ha gått nesten utelukkende til grensekontroll og rettshåndhevelse, ifølge en rapport fra bistandsorganisasjonen Misereor. Volumet var på nesten 400 millioner euro. Menneskerettsorganisasjonen Privacy International erklærte at Niger har blitt en «eksternalisert europeisk grense». En intern studie fant at finansieringen for EUs Trust Fund for Africa, et fond på fem milliarder euro satt av for å motvirke «de underliggende årsakene til irregulær migrasjon», omfattet 11,5 millioner euro til migrasjonskontroll, inkludert droner, programvare og kameraer.

Oppmerksomheten var hovedsakelig rettet mot antallet migranter og flyktninger som heretter forble i Niger, og mindre mot de som forsvant i ørkenen.

Da vi kontaktet dem, oppga nigerske myndigheter ingen registrerte dødsfall for i år, og bare 52 for fjoråret. EUs grensestyrke Frontex – som har et kontaktpunkt i Niger – sa at de «ikke samlet inn data om antallet migranter som blir rapportert forsvunnet i Niger».

Da de ble konfrontert, sa Europakommisjonen at den beklager «tapet av liv og står for overbevisningen om at å redde liv er en moralsk plikt». Kommisjonen la til at den ville fortsette å gi støtte til søke- og redningsoperasjoner i landet.

EU fornyet sitt partnerskap «mot menneskesmugling» med Niger, som i 2022 ble utnevnt til «en hovedpartner». EU-tjenestemenn er på hyppige besøk, slik som en nederlandsk delegasjon i februar, som lovte å utforme sitt eget «migrasjonspartnerskap» i år. Norge har også deltatt i «forebygging av irregulær migrasjon» gjennom EUs Emergency Trust Fund for Africa (EUTF). I 2019 lovet den norske regjeringen å legge ytterligere 60 millioner kroner til de 140 millionene den tidligere har gitt til fondet, som et «betydelig bidrag til en felles europeisk løsning på utfordringene knyttet til migrasjon».

Bare én vei ut

I dag finnes det bare én offisiell vei ut av Agadez. Den går gjennom FN-organisasjonen IOM. Blant sine andre bistandsprosjekter i Niger driver IOM også verdens største returprogram for migranter.

Programmet er finansiert av EU med rundt 180 millioner euro totalt. I den lille leiren, som fra utsiden er merket bare med en blå ståldør med IOMs logo på, venter i dag mer enn 2000 mennesker fra Burkina Faso, Nigeria og Sudan på å bli flydd ut. Samlet var det mer enn 15 000 mennesker som ble flydd tilbake til sine hjemland sist år, ifølge en talsperson for IOM i Niger. Det er mange flere på venteliste. Noen venter i de omkringliggende gatene og i herberger i utkanten av byen på å bli satt på en liste, slik at de kan fly til hjemlandet sitt.

Men for mange, slik som Merkham Linou, er det ikke aktuelt å dra tilbake til hjemlandet, der de de ikke har noen fremtidsutsikter og sikkerhetssituasjonen er utrygg. De sitter fast i Agadez inntil videre. 

– Uten sangen ville jeg ikke ha overlevd de siste månedene i denne situasjonen, sier hun, og begynner å synge. 

Det er en sang som minner henne om at livet alltid går videre. Selv om Linou ofte synes det er vanskelig å beholde troen på det. 

Moctar Amadou Dan Yaye bidro med tilrettelegging og oversettelser i felt. 

Arbeidet med denne reportasjen er støttet av Journalismfund Europe.