Fagforeninger i skyggen av Fidel

Da Jens Stoltenberg og hans rød-grønne regjering inntok regjeringskontorene i september 2005, hadde de diplomatiske forbindelsene mellom Norge og Cuba vært frosne siden juni 2003. Cubanske myndigheter ville ikke ha noe å gjøre med Norge fordi vi - sammen med EU hadde fordømt massearrestasjoner og fengslinger av opposisjonelle, samt gitt aktivt støtte til opposisjonen. I november 2005 kom LO-leder Gerd-Liv Valla til Cuba.
- Hun hadde samtaler med ledere i fagbevegelse og ministrer på høyt nivå. De cubanske lederne visste at med Vallas forbindelse til regjeringen, ville det som ble sagt bli brakt videre, forteller fungerende avdelingsleder i LOs internasjonale avdeling, Karin Beate Theodorsen.

Ble gjenopptatt. De diplomatiske forbindelsene mellom Norge og Cuba ble gjenopptatt. I utenrikspolitisk redegjørelse noen måneder senere - i februar 2006 - slo utenriksminister Jonas Gahr Støre fast at «det å markere uenighet i grunnleggende spørsmål ved å avstenge seg fra kontakt med slike lands myndigheter, har begrense effekt. Dette er hovedgrunnen for at regjeringen har valgt å legge om politikken og engasjere seg i en dialog med myndighetene på Cuba».
- Valla var med og bidro til at det nå ikke lenger er frosne forbindelser mellom Norge og Cuba. Hun balanserte bra det å vise solidaritet i forhold til blokaden fra USA, samtidig som hun tok opp at Cuba for eksempel ikke har ratifisert FNs konvensjoner om politiske og sivile og økonomiske og sosiale rettigheter. LO har også kritisert bruken av dødsstraff sterkt. Men vår linje er ikke å isolere, men dialog. LO har dessuten tradisjon for dialog med fagbevegelser som er del av staten, sier Theodorsen, og viser til blant annet samarbeid med Russland da de var en del av kommunistregimet, samt kinesisk og vietnamesisk fagbevegelse.

Framtidsrettet. - Hva har dere oppnådd, så langt?
- Vi må ikke være naive. Cubas fagbevegelse er fortsatt en del av partiet og fortsatt utad svært regimetro. Men vi har åpnet opp for at cubansk fagbevegelse og arbeidstakere får lære at det er en annen utvikling enn deres i andre land. Vi har satt fokus på likestillingspolitikk, helse, miljø og sikkerhet og gitt opplæring i kollektive forhandlinger på bedriftsnivå. Vi hjelper Cuba til å forberede seg på en ny tid, for den vet vi kommer. Verden er ikke slik det cubanske kommunistpartiet sier. Heller ikke Cuba vil slippe unna for eksempel multinasjonale selskaper og privatisering. Derfor er det viktig å bygge sterke arbeidstakerorganisasjoner, sier Theodorsen.

Økende forskjeller. Monumentet av revolusjonshelten Che Guevara troner i utkanten av Santa Clara på Cuba. På den solfylte plassen står skolebarn i skoleuniform oppmarsjert, revolusjonssanger framført av barnekoret ljomer fra høyttaleren. På Cuba blir alle datoer knyttet til revolusjonen i 1959 behørig markert. Denne gangen er det dødsdagen til Che som samler befolkningen. Det hele avsluttes på sedvanlig vis:
- Lenge leve revolusjonen!
- Cuba står på terskelen til store forandringer. 70 prosent av befolkningen er født etter revolusjonen i 1959. Jobben nå er å utvikle et samfunn som vil klare å ta vare på det vi har oppnådd gjennom revolusjonen, samtidig som vi må bli mer åpne overfor verden omkring oss, sier Vilma García i fagbevegelsen CTCs internasjonale avdeling.
For selv om Cubas borgere varmt forsvarer president Fidel Castro og hans sosialistiske likhetssamfunn, er virkeligheten at forskjellene mellom folk øker. Blant annet har satsingen på turisme, landets nest største inntektskilde, ført til at Cuba-borgere som har kontakt med turister, og som får tilgang til turist-pesos - såkalte konvertible pesos - har langt mer penger mellom hendene enn vanlige statsansatte. Ikke minst fører tilgangen til turistenes pengeenhet til at deler av den cubanske befolkningen har råd til å handle i spesialbutikker for turister. Dermed kan de skaffe seg «luksusvarer» som mykt toalettpapir, såpe, tannkrem, barberskum, sjampo og papirbleier. Alt dette er varer som koster vanlige cubanere opp til en halv månedslønn.
- Vi er nødt til å få opp lønningene til folk fordi prisene øker. Vi må dessuten finne en balanse mellom subsidier og høyere lønn. Og ikke minst: Vi må bli kvitt dagens topris-system. Alle disse spørsmålene er vi i dialog med myndighetene om. Bare i 2006 hadde vi over 800 møter med cubanske myndigheter, sier García.

Produksjonspress. CTC forteller at arbeiderne på Cuba er i gang med å sette ut i livet resolusjonen fra den 19. folkekongressen.
- Denne avtalen skal først og fremst forsvare revolusjonen. En måte å gjøre det på, er å øke effektiviteten på alle arbeidsplasser, forteller Conrad Fransisco Charles, leder for CTCs college i Santa Clara.
Her har norsk LO bidratt med prosjektstøtte til undervisningsutstyr og økonomisk støtte til undervisningsmateriell.
Gjennom kurs i kollektive avtaler, arbeidstakerrettigheter, sikkerhet og likestilling rustes lokale fagforeningsledere til å kunne ivareta arbeidernes rettigheter på arbeidsplassene.
- Instruktørene som får opplæring her, reiser så ut på arbeidsplassene og underviser lokale fagforeningledere. Så langt har om lag 500 ledere lokalt fått opplæring, sier Charles.
Stolt viser han fram undervisningsrom, bibliotek og sovesal. Over alt henger det små påminninger om at revolusjonen ikke er over, men må forsvares - for eksempel i form av en papirlapp som henger i hyssing ned fra taket med teksten: «Unidos en nuestra lucha» - «Vi står sammen i kampen».
Charles mener at det å bevisstgjøre cubanske arbeidere om sine rettigheter, gir gode resultater ute i bedriftene:
- Vi merker nå at arbeiderne er bedre skolert. De over 500 fagforeningslederne lokalt som har gjennomgått disse kursene, vet nå mer om hvordan de skal forsvare arbeidstakernes rettigheter på arbeidsstedet.

Bonuslønn. Krav om økt effektivitet og muligheten for bonuslønn har ført til stadig tøffere krav for cubanske arbeidsfolk. I mai 2005 økte riktignok myndighetene grunnlønna fra 100 til 250 pesos.
- Samtidig ble fagforeningene enig med arbeiderne om at de kunne få betalt i forhold til hvor mye de produserer. Flinke arbeidere kan dermed få dobbel lønn - grunnlønn samt bonuslønn, forteller Gustavo Perez, generalsekretær i CTC for provinsen Villa Clara.
Han representerer 257 000 arbeidere i en provins på drøyt 800 000 innbyggere.
- Hva er etter din mening fagbevegelsens viktigste rolle på Cuba?
- Å forsvare revolusjonen. Forsvarer man den, forsvarer man også arbeiderne fordi makten er i hendene på arbeidstakerne. Vår viktigste oppgave nå er derfor å øke produksjonen fordi det vil gi økt lønn for våre eiere - arbeiderne.

Vanskelig. - Hvordan måler dere slike resultater?
- For noen yrkesgrupper - for eksempel lærere og sykepleiere - er slike resultater vanskelig å måle. Men CTC tar da for eksempel kontakt med pårørende innen helsesektoren, for å få tilbakemelding på hvordan helsepersonellet behandler pasienten. Ved skolene kontakter vi foreldrene til skoleelever for å få tilbakemelding på lærernes innsats. Vi har dessuten en evaluering ved avslutningen av hvert skoleår. Avhengig av resultatet fra denne kan lærerne få mellom 100-150 pesos ekstra i lønn - i tillegg til minstelønnen som for en lærer er 280 pesos, opplyser Perez.
- Har innføringen av resultatbasert bonuslønn ført til økte forskjeller mellom folk?
- Vi har et likhetssamfunn. Det betyr imidlertid ikke at alt er perfekt. Men vi har i det minste en minimumslønn for alle. Og selv om noen har høy lønn og andre lav, så går alle på den samme skolen. Arbeidstakerne får dessuten alt de trenger fra myndighetene - her er helse- og utdanningstjenester gratis, samt at hver arbeidstaker hver måned får utdelt rasjoneringskort.
- Hvordan jobber dere som fagbegelse for å beskytte arbeidernes rettigheter - for eksempel i forhold til at folk ikke jobber for lange dager for å få høy bonuslønn?
- I kollektivavtalen er arbeidsdagen regulert til åtte timer. Det er et øvre tak på 12 timer, med maks 44 timer i løpet av ei uke.
- Hva har dere lært av samarbeidet med Norge?
- Mange fagforeningsledere har gjennomgått kurs i regi av LO som tar opp temaer som helse, sikkerhet og kollektive avtaler. Forskjellen mellom Cuba og Norge er at fagforeningene i et kapitalistisk samfunn kjemper for få rettigheter. I et sosialistisk samfunn slåss alle for sammen å skape et bedre resultat, mener Perez.

Krav om uavhengighet. Karin Beate Theodorsen i LO sier at samarbeidet mellom LO og CTC har pågått så lenge, at de ikke lenger får bare propagandasvar.
- Vi er forbi det punktet med propagandasvar. Jo lenger ned på grasrota vi kommer, jo bedre er det. Når cubanere på bedriftsnivå skal lære seg å skrive kollektive avtaler, merker vi en nysgjerrighet, åpenhet og ønske om å lære mer.
LO er imidlertid langt mindre fornøyd med utviklingen av CTC sentralt.
- Her må det skje en reell holdningsendring i CTC i forhold til å være fri og uavhengig av parti og regime, samt å respektere grunnleggende menneskerettigheter. Skjer det ikke endringer her, kan LO i lengden ikke holde på. Samtidig vil vi fortsette å støtte Cuba politisk for å at myndighetene skal klare å stå opp mot blokaden fra amerikanerne, som er blitt forsterket under Bush-regimet.

Et cubansk demokrati. Vilma García i CTC er lite lydhør for kritikk og avviser både ILOs kritikk om at kun én fagbevegelse er tillatt på Cuba, mangelen på pressefrihet og bruken av dødsstraff. Hun mener utviklingen på Cuba må sees i lys av en over 40 år lang blokade.
- ILOs kritikk stemmer ikke. Hvem som helst kan danne en ny fagbevegelse, men ingen vil. Og vi har fri presse - vi har tre aviser: Granma, som er den nasjonale, offisielle avisen, en egen avis for ungdom og en for arbeidere. Vi vet at Fidel Castro har gjort alt han kan for å utvikle landet vårt.
García mener framtiden for Cuba er å utvikle et samfunn som tar vare på Castros arv.
- I alle disse årene har vi klart oss uten støtte fra USA og Europa. Fidel Castro er gammel, og vil før eller siden dø. Jobben vår nå er å utvikle et samfunn som vil klare å ta vare på det vi har oppnådd gjennom revolusjonen. Vi vil utvikle vårt demokrati - et cubansk demokrati.

LOs ARBEID INTERNASJONALT
• LO bruker årlig om lag 35 millioner kroner til internasjonalt samarbeid med fagbevegelser i Sør. Fram til 2009 har LO en rammeavtale med Norad på om lag 25 millioner kroner årlig.