Vi sier vi lytter til unge. Men gjør vi egentlig det?

Katja Jezkova Isaksen Katja Jezkova Isaksen Katja Jezkova Isaksen Senior Advisor Child Protection and SRHR hos Plan International Norge

Seniorrådgiver for barnebeskyttelse og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i Plan International Norge

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Problemet er ikke lenger at ungdom ikke får plass, men at plassen sjelden gir dem makt.

Ungdom er synlige i internasjonale prosesser. De sitter i delegasjoner, holder innlegg og løftes frem som bevis på at politikken er inkluderende. 

Det ser bra ut. Men de får ofte ordet først når beslutningene allerede er tatt.

Der påvirkningen skjer

Samtidig skjer det noe vi snakker for lite om.

Mens mange fortsatt snakker om ungdomsdeltakelse, jobber anti-rettighetsaktører målrettet for å vinne unges tillit. De bygger relasjoner over tid, gir tydelige svar og snakker et språk som gir gjenklang.

Organisasjoner som for eksempel «Family Watch International» arbeider systematisk for å forme unges verdier. De forsvarer det de kaller «the natural family», med tradisjonelle kjønnsroller og heteroseksuelt ekteskap som norm.

I internasjonale forhandlinger møter disse aktørene opp med sine egne ungdomsrepresentanter. De er godt forberedt, godt finansiert og fremstiller seg selv som ungdommens forsvarere – samtidig som de jobber mot unges rettigheter.

For mange unge formes heller ikke holdninger i møterom, men i feeden. Det gir nye muligheter for kunnskap og mobilisering, men åpner også for desinformasjon og målrettet påvirkning.

Det som sprer seg raskest, gir ikke nødvendigvis mest innsikt. Ofte er det de mest ekstreme synspunktene som treffer flest.

Netflix-dokumentaren «Inside the Manosphere» viser hvordan motstand mot likestilling spres til unge menn gjennom influensere, algoritmer og innhold om maskulinitet og suksess.

Det er i disse digitale rommene mange unge møter budskap som former synet deres på kjønn, seksualitet og retten til å bestemme over egen kropp. Det er her kampen om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter utspiller seg.

Fra forhandlingsrom til lokalsamfunn

Kampen om unges tillit handler ikke bare om digitale plattformer og internasjonale forhandlinger. Den handler også om hvem unge opplever at faktisk lytter, blir værende og bygger relasjoner over tid.

Hiqmat Sungdeme Saani, en ung leder fra Ghana, beskriver kvinner i sitt lokalsamfunn som er lei av å bli fotografert og glemt av ideelle organisasjoner. De har delt historiene sine, blitt intervjuet og dokumentert – uten å se endring i etterkant. Nå sier de nei. De vil ikke lenger bidra, med mindre de møter folk som blir værende og bygger sammen med dem.

De stoler i økende grad på unge fra egne miljøer. Ikke på aktører som kommer utenfra, men på dem som deler erfaringene deres og som faktisk blir.

Hva står på spill?

Dette skjer i en tid der rettigheter er under press, og der likestillingen går i feil retning. Når ungdom først og fremst brukes til å bekrefte det som allerede er bestemt, mister de muligheten til å påvirke sin egen fremtid. Da blir de representanter for andres agendaer.

Samtidig står noe mer grunnleggende på spill: Hvem som former hvordan unge forstår verden.

Nylig var jeg til stede da utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) møtte unge mennesker fra hele verden til samtale i New York, i forbindelse med FNs befolkningskommisjon. 

Han var tydelig: Unge skal ikke inkluderes fordi de er fremtiden, de skal inkluderes fordi de er her nå. Én kommentar fra rommet festet seg: «Du tar faktisk notater.» 

At det kjentes overraskende, sier alt.

Nå reviderer regjeringen hele norsk utviklingspolitikk gjennom «Prosjekt Vendepunkt». Aukrust må være like inkluderende i denne prosessen som han var i møterommet i New York, og sørge for at unge faktisk får være med på å forme politikken. 

Ungdomsmedvirkning må bli mer enn et prinsipp på papiret. Det betyr også å gi mer makt og flere øremerkede midler til ungdomsledede organisasjoner og sivilsamfunnet.

Hvis ungdomsdeltakelse skal bety noe, må vi gjøre mer enn å gi plass. Vi må gi rom for påvirkning. Det betyr å investere i kunnskap, kritisk tenkning og evnen til å forstå og påvirke både politikk og digitale rom.

Spørsmålet er ikke om ungdom er engasjerte, men om vi er villige til å gi fra oss makt.