Presentert som en historisk mulighet – Men Libanons pilotsoner er langt fra suksess

Det føles som å kjøre inn i en spøkelsesby når man følger den smale veien inn til Zawtar al-Gharbiyeh fra vestsiden.

Landsbyen er en av tre områder i Sør-Libanon pekt ut som pilotsoner for å teste en ny sikkerhetsordning der Libanons offisielle hær gradvis overtar kontrollen over grenseområdene i takt med at de israelske styrkene trekker seg ut.

Før krigen hadde Zawtar al-Gharbiyeh rundt 500 innbyggere. Nå er det vanskelig å forestille seg at det en gang var liv her. Det meste av byen er redusert til én stor ruinhaug med forlatte, ødelagte hus.

Blant mursteinene vitner sprengte poser med bønner, bøker og sandaler om at det er menneskers hjem som nå ligger spredt utover.

Det finnes verken fast vannforsyning eller strøm, og ingen supermarkeder, bakerier eller kiosker står igjen. Det er flere soldater fra den libanesiske hæren til stede enn det er innbyggere.

På terrassen til et av de få husene som fortsatt er intakt, sitter en gruppe kvinner, hver med sin vannpipe. De røyker, drikker kaffe og ler sammen. Men latteren stilner raskt når samtalen kommer inn på den dagen de vendte hjem.

– Vi var så glade for endelig å kunne komme tilbake, sier Roukaya Maatouk.

Hun tar en kort pause og ser utover de ødelagte husene rundt dem.

– Men da vi så landsbyen, ble vi knust. Alt var ødelagt, sier hun og trekker oppgitt på skuldrene.

Ved første øyekast står huset i sterk kontrast til ødeleggelsene rundt. Men heller ikke det har kommet uskadd gjennom krigen. Bak kvinnene er veggen gjennomhullet av skudd, og vinduene mangler.

Likevel er Roukaya Maatouk glad for å være tilbake.

– Samtidig er vi lettet. Vi er tross alt hjemme igjen.

– Ingen ting har skjedd

Kvinnene er blant de rundt 60–70 innbyggerne som har vendt tilbake til byen den siste måneden, ifølge ordføreren i Zawtar al-Gharbiyeh. Før det hadde innbyggerne vært avskåret fra hjemmene sine i flere måneder på grunn av krigen.

Men rundt midten av juli ble kontrollen overført fra Israel til den libanesiske hæren.

Pilotsonene i Sør-Libanon er et prøveprosjekt der Israel skal trekke seg ut og den libanesiske hæren rykke inn. Tanken er at staten skal vise at landet kan overta makten og kontrollen fra Hizbollah, gjenopprette full suverenitet og sørge for at innbyggerne trygt kan vende hjem.

Men for innbyggerne i Zawtar al-Gharbiyeh, som Panorama Nyheter har snakket med, er dette ord på papir som ikke samsvarer med virkeligheten.

– Vi satte vår lit til staten fordi de sa at de skulle gjøre Zawtar bedre enn før, gjenoppbygge byen og reparere alt. Men så langt har ingenting skjedd, sier Batoul Abou Zeid.

Svaret hennes blir avbrutt av en mann i en rød tankbil full av vann. Han roper bort til kvinnene og spør hvordan han kommer fram til husets vanntank.

– Hvis hæren fikk flere ressurser, kunne det kanskje hjulpet. Men hæren har ingenting å gi. De hjelper oss med vann, men det er alt, sier Roukaya Maatouk.

Mener myndighetene har sviktet

Et lite stykke fra terrassen vibrerer bakken under slagene fra en gravemaskin som fjerner murstein fra et ødelagt tak. Lenger nede i veien samler en annen maskin metall fra skjelettene av husene.

Det er også ryddet miner i byen og satt opp midlertidige brakker.

Men det får ikke innbyggerne i Zawtar al-Gharbiyeh til å endre oppfatning. Det gjør heller ikke byens ordfører, Abed Ezzeddin.

– Vi trenger grunnleggende ting som strøm og vann. Vi er glade for vanntankene hæren kommer med. Men det er ikke nok til å dekke behovene våre.

Også ordførerens eget hus og rådhuset ble rammet i angrepene. Kontoret hans er nå en midlertidig brakke.

Ifølge ham er det først og fremst lokale myndigheter – gjennom Sør-Libanon-rådet, som i praksis er tett knyttet til den sjiamuslimske Amal-bevegelsen og Hizbollah – som står bak oppryddingen som pågår.

For å kunne bo i Zawtar al-Gharbiyeh bruker innbyggerne powerbanker som strømkilde og solcelledrevne lamper for å få lys i hjemmene. Mat og andre nødvendigheter må de hente i en annen by.

Han forteller at ingen har spurt dem hva de trenger, og at ingen har lagt noen plan for gjenoppbyggingen av byen.

– Det finnes ikke noe håp. Staten har ikke gitt oss det den lovet. Hadde det ikke vært for hæren, ville vi verken hatt vann eller følt oss trygge. Staten har ikke gjort noe som helst for oss. Gang på gang har den sviktet når vi har hatt mest behov for støtte og hjelp, sier ordføreren.

En by delt i to

Noen hundre meter fra Ezzeddins midlertidige kontor går en vei mot den østlige delen av området – Zawtar al-Charqiyeh. Men midt i veien står et av militærets pansrede personellkjøretøy på tvers og sperrer den.

Like ved sperringen kjører en israelsk Merkava-stridsvogn, mens en israelsk soldat med gevær går like bak. Den østlige delen er fortsatt under israelsk kontroll.

– For det første hadde Israel aldri full kontroll over den vestlige delen her. Og hva er egentlig en pilotsone? Det er ikke blitt slik de sa det skulle bli. Slik situasjonen er nå, er dette langt fra noen suksess, sier ordføreren.

Sperringen deler ikke bare området mellom libanesisk og israelsk kontroll. Den skjærer også gjennom livet innbyggerne hadde før krigen.

På den andre siden ligger hus som tilhører familie og venner av Roukaya Maatouk og Batoul Abou Zeid. De kan se over mot området, men de kan ikke lenger følge veien inn dit.

Kvinnene forteller at de nesten daglig ser boliger i Zawtar al-Charqiyeh bli ødelagt og sprengt i stykker. Enkelte netter kan de høre fly over seg.

Mens Panorama Nyheter er til stede, kan en eksplosjon høres i byen.

– Det høres forferdelig ut. Vi føler oss ikke trygge, sier Batoul Abou Zeid.

Likevel vil kvinnene ikke forlate landsbyen igjen.

– Vi er nødt til å bli. Hvis ingen blir igjen, vil Israel bare utslette hele landsbyen og okkupere den, sier Maatouk.

Ingen suksess i sikte

Pilotsonene – Froun, Srifa og Zawtar al-Gharbiyeh – er en del av rammeavtalen mellom Israel og Libanon som ble undertegnet i Washington 26. juni, med USA som megler.

Blant annet USA presenterte den som en historisk mulighet. Siden har forhandlingene mellom Israel og Libanon i stor grad gått i stå, og det er ikke opprettet flere testområder.

Samtidig har situasjonen i Sør-Libanon eskalert den siste uken. Også Zawtar al-Gharbiyeh har blitt rammet av angrep.

Og det er lite som tyder på at en suksess er i sikte, forklarer Sami Nader, direktør for Institutt for statsvitenskap ved Saint Joseph-universitetet i Beirut.

– Det har endt i en fastlåst situasjon. Det finnes ingen tegn til noe gjennombrudd. Ingen av partene ønsker å etterleve avtalen, og de fortsetter å gi hverandre påskudd for å la være. Hizbollah nekter å etterleve avtalen som den libanesiske regjeringen har inngått, mens Israel fortsetter okkupasjonen av Libanon og bruker Hizbollahs manglende samarbeid som påskudd.

Han forstår godt at innbyggerne i Zawtar al-Gharbiyeh synes utviklingen går for sakte. Samtidig mener han at de bør være tålmodige før de helt gir opp troen på at staten kan hjelpe dem.

– Det er en relativ suksess at hæren har fått kontroll i de tre pilotsonene, men nå har prosessen gått i stå. Den libanesiske regjeringen må også komme i gang. Den har lovet noe, og nå må den levere. Det krever konkrete skritt på bakken. Men for at gjenoppbyggingen skal kunne starte, må Israel trekke seg helt ut av Sør-Libanon, og hæren må ha kontrollen i stedet for Hizbollah.

Mens partene venter på at den andre skal ta neste skritt, lever innbyggerne i Zawtar al-Gharbiyeh med konsekvensene av stillstanden.

Vil ha fred – men ikke uten «motstanden»

Tilbake på terrassen trekker kvinnene etter tur inn røyken fra vannpipene. Den dype boblingen bryter et øyeblikk gjennom den konstante summingen fra den israelske dronen over landsbyen.

Selv om de er glade for den libanesiske hærens tilstedeværelse, som har gjort det mulig for dem å vende hjem og gitt dem en viss følelse av trygghet, setter de fortsatt sin lit til det de omtaler som «motstanden» – de allierte bevegelsene Amal og Hizbollah – når de snakker om beskyttelse mot Israel og gjenoppbyggingen av landsbyen.

– Vi ønsker fred med motstanden til stede, for staten kan åpenbart ikke gi oss det vi trenger eller beskytte oss fullt ut mot Israel. Vi er lei av krig. Vi vil leve i fred, men vi vil ikke ha Israel her, sier Roukaya Maatouk.

Også blant ruinene i Zawtar al-Gharbiyeh er Hizbollahs gule flagg og plakater av bevegelsens drepte medlemmer fra byen fortsatt synlige tegn på dens symbolske tilstedeværelse i landsbyen.

Da kvinnene vendte hjem, var de klare til å støtte staten fordi de trodde at livet skulle vende tilbake, og at Israel skulle trekke seg ut av Sør-Libanon. En måned senere er det lite håp igjen å spore hos dem.

– Vi stolte på staten da vi kom tilbake. Men hvor er den? Hva har den gjort for oss? spør Batoul Abou Zeid.

Verken libanesiske eller israelske myndigheter har besvart Panorama Nyheters henvendelser om denne saken.