Folket bak tebuskene

Etter hvert er det håp om at en mer planmessig gjenoppbygging av krigsområdene kan komme i gang. Da vil forhåpentligvis befolkningen i plantasjesektoren - en fattig befolkningsgruppe som teller rundt 800.000 mennesker - etterhvert komme mer i fokus som målgruppe i utviklings- og bistandssammenheng.
Plantasjenæringen står foran en usikker framtid i Sri Lanka, og kan bli et nytt konfliktområde. Prisene på te på verdensmarkedet svinger og konkurransen er stor. Det virker som om mulighetene for å rasjonalisere selve driften av plantasjene er små, og bransjen har vent seg til en arbeidsstokk med tamilsk bakgrunn som bokstavelig talt er bundet til arbeidsplassen. Men demokratiseringen av samfunnet fører til at arbeidskraften også her sannsynligvis blir mer labil. Urbanisering og økt utdanning fører til at ungdommen på plantasjene nå for første gang vil komme til å flytte ut. Samtidig vil befolkningen på landsbygda omkring - for det meste singalesere og ikke tamiler - etterhvert i større grad begynne å arbeide der. Dette reiser betydelige utfordringer som i tillegg til de nærings- og velferdsmessige, også kan bli av politisk og etnisk art.

Fra midten av 1800-tallet drev britene plantasjevirksomheten som en del av den koloniale utbyttingen av Sri Lanka, eller Ceylon som øya het da. Det er teen som alltid har vært - og fremdeles er - viktigst og mest kjent, men det blir også dyrket gummi og kokosnøtter. Største delen av arbeidskraften på plantasjene er lavkaste tamiler importert fra Sør-India. Plantasjene ligger i hovedsak inne i høylandet av øya, og tidligere ble det dyrket kaffe i disse områdene. Men ettersom en etter en tid fikk problemer med dette gikk en over til tedyrking. Te er en plante som må plukkes og behandles året rundt og ikke i sesonger som kaffe, og det oppsto et behov for en permanent arbeidskraft. Den hentet eierne av ulike årsaker fra Sør-India, og nå regner en med at befolkningsgruppen av indisk herkomst er på over 800.000 individer.
Plantasjedriften ble etter frigjøringen av Sri Lanka nasjonalisert, og te forble lenge landets største eksportprodukt. Imidlertid førte statsdrift, byråkratisering, etterhvert fallende priser og reduserte inntekter for staten og krav om markedstilpasning til en diskusjon om omorganisering av bransjen utover i 1980-åra. Privatisering og salg startet for 5 år siden og nå er de fleste plantasjene overtatt av private selskaper som i alle fall i prinsippet har nasjonale eiere.
Fram til privatiseringen ble plantasjene drevet nærmest som militærleire av britene, og de tok praktisk talt hand om arbeidernes liv fra fødsel til død. Leveforholdene var uverdige og arbeiderne hadde få rettigheter. Imidlertid hadde de - i motsetning til mesteparten av menneskene på den omkringliggende landsbygda - betalt arbeid, selv om lønna var meget beskjeden. Arbeidsforholdet omfattet så godt som hele den voksne befolkningen, ettersom kvinnene plukket teen og mennene arbeidet som formenn og i fabrikkene med behandlingen. Først i midten av 1980-åra ble deres sivile status avklart gjennom en avtale mellom regjeringene i India og Sri Lanka. De fleste plantasjetamilene - eller indiske tamiler som de også kalles - fikk lankesisk statsborgerskap, men noen ble som en del av denne avtalen faktisk «repatriert» til India. Vanlige sivile rettigheter er nå i prinsippet også sikret denne gruppen, men fremdeles mangler mange identitetskort - noe som for øyeblikket er helt nødvendig for å kunne bevege seg i landet. Dette blir hevdet å ha rene byråkratiske årsaker. Men i praksis er det, som en følge av boforholdene, fremdeles på de fleste måter en meget sterk binding av arbeiderne til arbeidsplassen.

Nå er det som kjent unntakstilstand i landet, og denne blir begrunnet med å få kontroll over den tamilske opprørsbevegelsen - LTTE eller de tamilske tigrene - nord og øst i landet. Men striden som har pågått siden 1983 og selve unntakstilstanden, går selvsagt også i stor grad utover plantasjetamilene. Det er ingenting som tyder på at de deltar aktivt i konflikten, selv om det lenge har blitt påstått at LTTE utnytter misnøyen i disse områdene for rekruttering, og at de bruker plantasjene som skjulesteder foran og etter aksjoner i hovedstadsområdet.
I den 100-årsperioden som importen av arbeidskraft foregikk ble det også bygget boliger, førskoler, skoler og helsestasjoner i tillegg til fabrikker. Boligene var brakkelignende bygninger eller «line-rooms» bygget meget rasjonelt og enkelt av dårlig brent teglsten. De bestod av lange rekker med små rom på 12 kvadratmeter for hver familie. De var meget enkelt utstyr og uten sanitære innretninger. Naturlig nok var det av produksjons- og effektivitetshensyn også fysisk sett meget tett kontakt mellom bolig og arbeidsplass. I tillegg ble disse små arbeiderbosettingene anlagt som isolerte enheter og ofte plassert langt fra nærmeste lokalsamfunn.

Familiene på plantasjene er nå på over fem personer gjennomsnittlig, som oftest i tre generasjoner, og de bor fremdeles på ett rom. De fleste enhetene har etter hvert fått et improvisert kjøkken på en overbygget inngangsterrasse og det er de fleste steder bygget felles latriner i tilknytning til boligene. Enkelte steder er det også foretatt mindre bygningsmessige tiltak som utvidelser og utbedring av tak. En mindre del av denne boligmassen er av byggetekniske årsaker og forsømt ettersyn enten revet eller har rett og slett rast sammen, og det har til nå foregått lite planmessig forbedring og fornying utover et rent nødtørftig vedlikehold. En regner med at denne bygningsmassen nå totalt består av over 100.000 boligenheter.
I forbindelse med privatiseringen av bransjen ble boligene etter et politisk vedtak overlatt arbeiderne i fellesskap. Ansvaret for omorganisering og velferdstiltak, er gitt til et statlig selskap eller en «trust». De tiltakene innen skole- og helsesektoren som plantasjene tidligere drev skal som en del av nyordningen overtas av lokale myndigheter. I de politiske vedtakene lå det løfter om vesentlige forbedringer av boligforholdene, og dersom de blir gjennomført vil det medføre en betydelig standardøkning. Plantasjearbeidere ble i denne sammenhengen også lovet arealer i bo-miljøet hvor de kunne dyrke frukt og grønnsaker, noe som nødvendigvis bare kan løses i en planmessig sammenheng ettersom det er knapphet på dyrkbare arealer i dette meget kuperte landskapet. Det er opprettet boligkooperativer på flere av plantasjene som skal sikre overgangen av eierskapet og for å gjennomføre en helt nødvendig utbedringsprosess, samt ta ansvaret for bygging av nye bo-enheter. Nederlandsk og norsk bistand har støttet disse tiltakene, og fra 1991 er det oppført noen få nye boenheter basert på egeninnsats, vesentlig som pilotprosjekter.

Behovet for tiltak på ulike nivåer er åpenbar i denne sektoren, og det er meningen at forbedringene framover skal foregå i regi av kooperativene med støtte fra staten gjennom ulike ordninger, fra bistandsorganisasjoner og fra næringen selv. Det kan tenkes forskjellige former for bistand. Boligsektoren er komplisert, men gir samtidig mange muligheter. Det vil si at det burde ligge til rette for støtte innen finansiering med låne- og spareordninger, til organisasjonsmessig utvikling av demokratiske samvirkeformer og for eksempel til planlegging av mer bærekraftige små lokalsamfunn i kombinasjon av eksisterende boliger i forbedret utgave og nybygde enheter. Utvikling av planleggingsformer og boligtyper som egner seg for medvirkning og egeninnsats kan også være meget aktuelt.

Det er tradisjoner for samvirke innen kjøp, salg og markedsføring i Sri Lanka, men ikke for felles eierskap. Boligkoperativene på plantasjene vil sannsynligvis mest hensiktsmessig kunne fungere godt i en overgangsperiode - altså fra bedriftseide til privateide boliger. Kooperativene som er opprettet kan forsåvidt ikke ennå regnes som velfungerende og demokratiske medlemsorganisasjoner, i det ofte den lokale driftslederen nå fungerer som styreleder og i praksis tar de fleste avgjørelsene. Medlemmene - altså de tamilske arbeiderne - som gjennom generasjoner er umyndiggjort av plantasjeeiere og myndigheter har fremdeles reelt sett små muligheter for å gjøre seg gjeldene og hevde sine synspunkter i slike sammenhenger.
Selv om det til nå ikke har vært vanlig kan boligen godt bli et strategisk utgangspunkt for en velferdsutvikling i en utsatt og spesiell sektor som denne. Dersom en ønsker å bruke boligen i en slik sammenheng - altså som en endringsagent - er det helt nødvendig å se på boligutvikling som prosess mer enn som leveranse av produkter. Boligsektoren kan bli viktig for institusjonsutvikling, spesielt av mer demokratiske organisasjoner for drift og forvaltning og for lokalsamfunnsutvikling; og som en måte å nærme seg de politiske og etniske motsetningene som helt opplagt vil følge utviklingen i denne delen av landet.

Sven Erik Svendsen er professor i boligplanlegging på NTNU. Han har tidligere bodd i Sri Lanka og har nylig vært tilbake i landet for Norske boligbyggelags landsforbund (NBBL).